Kiko

Kiko er en kjøttgeiterase utviklet på New Zealand på 1980-tallet. Navnet kommer fra et maoriord som betyr kjøtt, og peker rett på rasens formål. Kiko-geiter ble avlet fram for å legge på seg vekt på beite og kratt i stedet for tungt kraftfôr, og for å klare seg i vått, kupert terreng med minimal oppfølging.

Rasen er mest kjent for sin robusthet. Utvalget skjedde under harde forhold, der dyr med dårlig helse eller vekst ble tatt ut av avlen i stedet for pleiet videre. Resultatet er et dyr som tåler innvollsparasitter bedre enn de fleste geiter, går langt for å beite, og som sjelden trenger hjelp ved kidding. Voksne geiter veier vanligvis rundt 45 til 65 kg, og bukker er større.

Kiko holdes først og fremst for kjøtt og til krysningsavl som gir andre kjøttlinjer bedre vitalitet. Rasen brukes også til å rydde kratt, siden geitene beiter på vedaktige planter som mange andre husdyr lar stå urørt.

Hvem passer Kiko-geiten for

Kiko passer bønder og hobbybruk som vil ha en geit som klarer seg selv på beite med lite fôring og stell. Rasen trives best med ekstensiv drift over store arealer, ikke i tett innhegning. Den som vil ha en liten kjæledyrgeit eller høy melkeytelse, bør heller se på andre raser, siden Kiko er avlet for kjøtt og feltstyrke, ikke for kos eller melkeproduksjon.

Kiko ble utviklet på New Zealand fra slutten av 1970-tallet og gjennom 1980-tallet. Oppdretterne Garrick og Anne Batten, som samarbeidet med avlsgruppen Caprinex Genetics på Sørøya, satte seg fore å skape en kjøttgeit tilpasset New Zealands våte høylandsterreng.

Grunnlaget kom fra viltlevende geiter som allerede levde og formerte seg uten menneskelig hjelp i det new-zealandske landskapet. Disse hardføre dyrene ble krysset med importerte melkebukker, blant annet av rasene Anglo-Nubian, Saanen og Toggenburg, for å øke størrelse og tilvekst uten å miste hardførheten fra den ville stammen.

Selve avlsarbeidet var strengt. Dyrene ble holdt på tøft terreng med lite behandling mot innvollsorm, tilskuddsfôr eller hjelp ved fødsel. Geiter som ikke klarte å holde seg friske, fø opp kjeene sine og legge på seg vekt under disse forholdene, ble tatt ut av avlen. Etter flere generasjoner var linjen stabil på hardførhet og vekst, og fikk navnet Kiko.

Kiko ble eksportert til USA på 1990-tallet, der rasen ble brukt både som renraset kjøttgeit og i krysningsavl for å styrke andre kjøttlinjer. Avlsregistre i USA og andre land fører i dag stamtavler for Kiko og prosentkrysninger.

Kiko er en stor, muskuløs geit med dyp kropp og sterke, oppreiste bein bygget for å dekke lange avstander. Rasen er avlet fram for funksjon, ikke for et fast utseende, så det er større variasjon i størrelse og farge enn hos utstillingsraser. Helhetsinntrykket er av et robust, atletisk dyr.

Bukker bærer tunge, sveipende horn som kurver utover og bakover, og geitene har også horn, men noe lettere. Hodet er middels langt med et våkent uttrykk. Klovene er som regel harde og trenger mindre stell enn hos mange geiter som holdes på myk mark.

Pels og farger

Hvit er den vanligste fargen og ble foretrukket i den tidlige avlsstammen, men Kiko finnes også i krem, gulbrun, brun, svart og kombinasjoner av disse. Pelsen er nokså grov og ligger tett inntil kroppen om sommeren. I kalde strøk, som i store deler av Norge, får geitene en tykkere vinterpels med noe underull, som de feller når været blir varmere.

Kiko er selvstendig og klarer seg selv, noe som følger direkte av hvordan rasen er avlet fram. Geitene beiter og gnager på kratt over store områder på egen hånd, er på vakt mot farer og reagerer raskt. Geiter er oppmerksomme mødre som forsvarer og fører opp kjeene sine med lite hjelp.

Overfor mennesker er rasen som regel rolig, men ikke spesielt klengete. Kiko som håndteres jevnlig, blir grei å flytte og styre, mens dyr som vokser opp i fritt terreng, kan være sky mot fremmede og vanskelige å fange. De er aktive og nysgjerrige, og de tester gjerder. Sammen med andre geiter er de vanligvis sosiale og danner en stabil flokkorden. Sammen med andre husdyr fungerer de fint på felles beite. Dette er ikke en klengete fanggeit, så eiere som vil ha tett kontakt, bør håndtere dyrene ofte fra de er små.

Kiko ble avlet fram for å klare seg med lite daglig stell, men rasen trenger likevel forsvarlig hold. De viktigste behovene er plass til å beite, solide gjerder, ly mot ekstremvær og et fast helseopplegg.

Pelsstell

• Børst av og til for å fjerne løs pels under vårfellingen.
• Sjekk klovene hver tredje til fjerde måned; Kiko-klover slites ofte godt og trenger mindre stell enn hos raser som holdes på myk mark.
• Se over pelsen for flått, lus og hudproblemer når du håndterer dyret.
• Hold horn og eventuelle sår rene og under oppsyn.

Mosjon

• Gi tilgang til åpent beite eller kratt slik at geitene kan gå og beite hver dag.
• La dem få tilgang til kratt og vedaktige planter, som Kiko foretrekker fremfor kort gress alene.
• Bruk rotasjonsbeite for å holde beitet friskt og redusere parasittbelastningen.
• Gi dyrene god plass; geiter som holdes trangt, blir lei og kan skade innhegning og gjerder.

Miljø

Kiko tåler vått, kupert og kaldt klima bedre enn de fleste geiter, men trenger likevel et tørt fjøs uten trekk som ly mot regn, vind og hete. I norske vintre med snø og frost bør flokken ha tilgang til innendørs overvintring, siden selv en hardfør rase som Kiko trenger beskyttelse mot lange perioder med sterk kulde. Gjerder må være høye og tette, siden rasen er atletisk og tester svake punkter. Rent vann og fri tilgang på mineraler skal alltid være tilgjengelig.

Kiko er først og fremst en beitegeit. Fôret bør bygges rundt godt beite, kratt og høy, med kraftfôr brukt sparsomt. Voksne dyr på godt beite trenger ofte ikke noe kraftfôr i det hele tatt, mens kje i vekst, geiter sent i drektigheten og diegivende geiter kan trenge et tilskudd. Sørg alltid for rent vann og frie mineraler beregnet på geit, siden geiter har egne behov for kobber og selen som storfemineraler ikke dekker.

Godbiter og tilskudd

Små mengder gulrot, eple eller løvkratt er trygge godbiter og nyttige belønninger ved trening. Frie løse mineraler og natron støtter vomfunksjonen. I områder med selenfattig jord bør du følge lokale veterinære råd om selen- og E-vitamintilskudd, siden både mangel og overskudd er skadelig.

Kiko er en av de mest robuste geiterasene fordi den ble avlet fram under harde forhold der dyr med dårlig helse ble tatt ut. Rasen viser bedre motstand mot innvollsparasitter enn de fleste geiter, og kidder som regel uten hjelp. Likevel er den ikke immun mot de vanlige geitesykdommene, og godt stell holder flokken frisk. Med riktig stell lever en Kiko som regel 8 til 12 år.

Forebyggende stell

• Bruk avføringsprøver for å avdekke ormeegg, og gi ormekur bare ved behov, slik at rasens naturlige parasittresistens bevares.
• Roter beitene og unngå overbeiting.
• Hold vaksinasjonsprogrammet oppdatert, inkludert CDT mot clostridiesykdommer og stivkrampe.
• Gi frie mineraler beregnet på geit for å forebygge kobber- og selenmangel.
• Trim klovene ved behov og hold liggeunderlaget tørt.

Lett kidding er kjernen i Kikos verdi som avlsdyr. Geiter blir kjønnsmodne ved rundt 7 til 12 måneders alder, men mange oppdrettere venter til geita nærmer seg ett år og er godt utvokst, før første parring. Bukker kan være fruktbare fra rundt 5 til 7 måneders alder. Som de fleste geiter er Kiko i tempererte strøk sesongbaserte i brunst, med sterkest brunst om høsten.

Drektigheten varer om lag 145 til 155 dager. Kiko-geiter er kjent for lett kidding og sterke morsinstinkter, og føder og fører derfor som regel opp kjeene sine uten hjelp utenfra. Tvillinger er vanlig, og enkelte geiter fører opp trillinger. Kjeene er sprekere ved fødsel og står og dier raskt, noe som passer med rasens design for lavt fôrbehov. Mange oppdrettere avvenner kjeene ved 2 til 3 måneders alder, avhengig av tilvekst og beiteforhold. Ved å velge ut avlsdyr med de samme hardføre egenskapene, holdes linjen sterk.