Boer

Boergeiten er en tamgeit utviklet i Sør-Afrika til kjøttproduksjon. Den regnes som en av de mest utbredte kjøttgeiterasene i verden, verdsatt for hvor fort den legger på seg muskler og for sitt rolige gemytt. En voksen boergeit er tung og dyp i kroppsbygningen, med hvit pels og et farget hode som er lett å kjenne igjen.

Rasen er hardfør og tilpasser seg mange klimaer, fra tørt beiteland til fuktigere beitemark. Boergeiter tåler varme godt og beiter gjerne på kratt, lyng og ugress som annet husdyr ofte lar stå urørt. Geitene er pålitelige mødre og får ofte tvillinger.

Godt lynne er en del av rasens rykte. Boergeiter er stort sett rolige, vennlige og lette å håndtere, noe som passer både kommersielle besetninger og små gårdsbruk.

Hvem passer rasen for

Boergeiten passer for geiteholdere som vil ha en kjøttgeit som vokser fort og er grei å håndtere. Den fungerer like godt på småbruk som i store kommersielle driftsopplegg. De som holder geiter mest som kjæledyr, kan oppleve rasen som større og tyngre enn ventet, så solide gjerder og nok plass er viktig.

Navnet boergeit stammer fra det afrikaanske ordet for bonde. Rasen ble utviklet i Sør-Afrika, og det meste av grunnarbeidet skjedde i Eastern Cape-provinsen tidlig på 1900-tallet.

Bøndene der tok utgangspunkt i stedegne geiter holdt av lokalbefolkningen. De valgte ut dyr etter kroppsstørrelse, veksthastighet, fruktbarhet og hardførhet. Etter flere tiår med målrettet avl sto de igjen med en tydelig kjøtterase, ikke en melke- eller fibergeit.

Midt på 1900-tallet ble det stiftet en avlsforening i Sør-Afrika for å sette en rasestandard og føre stambok. Dette hjalp til med å feste rasens kjennemerke: hvit kropp med rødt eller brunt hode, og ga jevnere kvalitet på tvers av besetninger.

Boergeiten spredte seg internasjonalt fra slutten av 1900-tallet. Eksport til Australia, New Zealand og Nord-Amerika etablerte rasen i disse landene, der den i dag er en ledende kjøttgeit og ofte krysses med andre raser for å bedre slaktekvaliteten.

Boergeiten har en bred, dyp kropp som bæres av kraftige bein, med tung muskulatur i bakparten og lend. Hodet har en svakt hvelvet profil, ofte kalt ramsnute, og ørene er lange og henger tett inntil kinnene. Begge kjønn bærer som regel bakoverbøyde horn.

Det klassiske mønsteret er hvit kropp med rødt eller brunt hode og hals, men helt farget pels og andre tegninger forekommer også. Huden er ofte pigmentert. Det gir et visst vern mot sol.

Pels og farger

Pelsen er kort og ligger tett inntil kroppen. Den krever lite stell. Det tradisjonelle mønsteret med hvit kropp og farget hode er mest kjent, men rasestandarder i flere land godtar også ensfargede og flekkete dyr. På utsatte steder som jur og buk er pigmentert hud som regel å foretrekke.

Boergeiten er kjent for et jevnt og stabilt gemytt. De er som regel rolige og tåler håndtering godt, og det er en av grunnene til at rasen er populær både blant kommersielle produsenter og nybegynnere. Overfor mennesker er de gjerne vennlige og nysgjerrige heller enn skvetne.

I en flokk er boergeiter sosiale og finner raskt sin plass i rangordenen. De blander seg som regel greit med andre geiter og husdyr når introduksjonen skjer gradvis. Bukker blir sterkere og mer pågående i brunsttiden, så de trenger sikker håndtering og eget hus atskilt fra geitene.

Geitene er oppmerksomme mødre og holder seg tett på kjeene de første ukene. Rasens rolige natur fjerner ikke behovet for gode gjerder, for geiter er dyktige klatrere som stadig tester grensene.

Boergeiter er hardføre og lite krevende sammenlignet med mange andre raser, men de trenger likevel fast rutinepleie. Den korte pelsen gjør stellet enkelt. Størrelsen og beitevanene betyr at gjerder og underlag krever mest oppmerksomhet i det daglige.

Pelsstell

• Børst av og til for å fjerne løs pels og sjekke huden for parasitter
• Klipp klauvene hver 6. til 10. uke, oftere på bløtt underlag
• Sjekk ører, øyne og pels ved vanlig håndtering

Mosjon

• Gi daglig tilgang til beite eller en stor luftegård for gress- og kråttbeiting
• Sett ut steiner, stokker eller plattformer å klatre på, som geiter gjerne bruker
• Hold dyrene i grupper, siden geiter er sosiale og trives dårlig alene

Miljø

Boergeiter tåler varme og tørke godt, men liker ikke langvarig fuktighet og kulde. Et tørt husvære uten trekk, rent strø og god drenering reduserer klauv- og luftveisproblemer. Gjerder bør være minst 1,2 meter høye og tette, for geiter presser på, klatrer og finner svake punkter.

Grunnlaget i en boergeits kosthold er grovfôr. De beiter på busker, ugress og løv i tillegg til gress, og et variert beite dekker det meste av behovet. Når beitet er dårlig, tar godt høy over. Kraftfôr gis i tillegg til raskt voksende kje, geiter i sen drektighet og geiter i diegiving, men det bør begrenses for voksne dyr i ro, for å unngå overvekt.

Rent vann må alltid være tilgjengelig, og en løs mineralblanding beregnet på geiter støtter skjelett og stoffskifte. Geiter trenger kobber, som inngår i geitemineraler; sauemineraler er ikke et alternativ, siden de begrenser kobberinnholdet.

Godbiter og tilskudd

Små mengder gulrot, eple eller gresskar er passende godbiter. Et løst geitemineral, og selen der jordsmonnet lokalt er fattig på det, støtter vekst og fruktbarhet. Innfør alltid nytt fôr gradvis over en uke eller mer, slik at vommen får tid til å tilpasse seg.

Boergeiten er en robust rase med få rasespesifikke problemer. Med god drift lever den vanligvis 8 til 12 år. De fleste helseproblemene skyldes parasitter, vått underlag og påkjenningene ved avl, ikke medfødt svakhet. En helseplan for besetningen, med jevnlige avføringsprøver og vaksinasjonsprogram, holder de fleste problemene under kontroll.

Forebyggende stell

• Ta jevnlige avføringsprøver og orm etter resultatene, ikke etter en fast kalender
• Vaksiner mot klostridiesykdommer (som CDT) etter lokale veterinærråd
• Klipp klauvene jevnlig og hold luftegårdene godt drenerte
• Sett nyankomne dyr i karantene før de blandes med resten av flokken
• Gi geitemineraler og juster fôret gjennom drektighet og diegiving

Boergeiten er verdsatt for sin fruktbarhet. Geiter kan nå brunst allerede ved 6 til 8 måneders alder, men mange geiteholdere venter til dyrene er større og nærmere ett år før første parring. Bukker er fruktbare tidlig og blir mer pågående i brunsttiden, så de holdes som regel atskilt fra geitene utenom parringstiden.

I motsetning til strengt sesongbaserte raser kan boergeiter parre seg store deler av året. Dette lar produsenter planlegge mer enn én kjeingssyklus over to år. Drektigheten varer rundt 150 dager. Tvillinger er vanlig, og trillinger forekommer. Det er en del av grunnen til at rasen er så produktiv.

Geitene er gode, oppmerksomme mødre og kjeier som regel uten hjelp. Kjeene vokser raskt på morsmelk og begynner å nappe i fôr allerede i de første ukene. De avvennes ofte ved rundt 3 måneders alder, avhengig av geitas kondisjon og opplegget til geiteholderen.