Alpin

Alpengeita er en stor melkegeit med opphav i de franske og sveitsiske alpene. Den er blant de mest produktive melkerasene og tåler svært ulike klima. Derfor finner man den både på småbruk og i kommersiell melkeproduksjon.

Rasen har en oppreist, våken kroppsholdning med stående ører og en rett eller lett bøyd profil. Voksne dyr står høyt og bærer lite kroppsfett, siden det meste av fôrenergien går til melk framfor kjøtt. En frisk geit i god melkeperiode gir gjerne flere liter melk om dagen, og melken har et middels fettinnhold som egner seg godt til osteproduksjon.

Rasen finnes i mange fargevarianter, og hver har sitt eget navn i avlsboken. Alpengeiter er som regel vennlige og nysgjerrige, og de er ofte aktive og pratsomme rundt folkene som steller dem.

Hvem alpengeita passer for

Alpengeita passer for geiteholdere som ønsker jevn og stor melkeproduksjon, og som kan gi dyrene plass, selskap og daglig oppfølging. Den er aktiv og nysgjerrig, så solide gjerder og god plass til beiting er nødvendig. Alpengeiter er flokkdyr og bør holdes sammen med minst én annen geit. Rasen passer godt for småbrukere, mindre melkebruk og familier som kan forplikte seg til melking to ganger daglig i melkeperioden.

Alpengeita har røtter i hardføre geiter som ble holdt i alpeområdene, på tvers av Sveits og nabolandet Frankrike. I generasjoner ble disse dyrene avlet fram for å tåle kalde vintre, bratt terreng og skiftende fôrtilgang, samtidig som de ga melk til fjellsamfunnene.

Etter hvert valgte oppdretterne ut de mest produktive og ensartede dyrene, og egne linjer vokste fram. Særlig den franske alpengeita ble foredlet med vekt på melkeytelse og et bredt spekter av godkjente fargemønstre, framfor én fast fargevariant.

Alpengeiter ble innført til USA tidlig på 1900-tallet, med en kjent gruppe franske alpengeiter som ankom i 1922. Fra disse grunnleggerdyrene bygde amerikanske oppdrettere opp rasen i Nord-Amerika, der den etter hvert ble en av de anerkjente melkegeiterasene hos geiteregistrene.

I dag holdes alpengeita i mange land til både kommersiell og privat melkeproduksjon. Ryktet hviler på jevn ytelse, en lang produktiv melkeperiode og evnen til å klare seg godt i klima som skiller seg mye fra fjellene den opprinnelig kommer fra.

Alpengeita har det kantete, forfinede uttrykket som er typisk for melkegeiter. Kroppen er lang og slank med en dyp, bred bringe, rett rygglinje og et godt festet jur hos hunndyrene. Halsen er relativt lang, ørene står oppreist og peker framover, og profilen er rett eller lett bøyd. En konveks, bøyd nesrygg regnes som en feil hos rasen.

Alpengeiter er naturlig hornete, men mange avhornes som kje på gårder med aktivt dyrehold. Både hornete og hornløse dyr forekommer.

Pels og farger

Alpengeita kjennetegnes delvis av sitt store fargemangfold, og avlsboken navngir hvert mønster. Vanlige varianter er Cou Blanc (hvit forpart, svart bakpart), Cou Noir (svart forpart, hvit bakpart), Chamoisee (brun eller rødbrun med svarte tegninger), Sundgau (svart med hvite striper i ansiktet og på buken) og Pied (flekkete eller spraglete). Helhvit farge og rene Toggenburg-mønstre er ikke godkjent. Pelsen er kort og ligger tett inntil kroppen, med lengre hår langs ryggen og på bakbeina.

Alpengeiter er vennlige og glad i mennesker. De er nysgjerrige av natur og undersøker gjerne nye gjenstander, porter og fôrbøtter. Det gjør dem morsomme å holde, men de er også flinke til å rømme gjennom svake gjerder. Overfor familien er de som regel rolige og tålmodige når de først kjenner dem, og de følger ofte etter folkene sine rundt i innhegningen.

Overfor fremmede er en alpengeit vanligvis våken snarere enn engstelig, og den blir raskt trygg ved rolig håndtering og noen godbiter. Som flokkdyr etablerer de et tydelig rangsystem og kan være pågående ved fôringen, så en geit som holdes helt alene, blir gjerne stresset og bråkete.

De kommer som regel godt overens med andre geiter, sauer og gårdsdyr når de introduseres gradvis. Bukker i brunst lukter sterkere og er mer pågående, og bør ha egen, sikker innhusing. Alpengeiter er middels pratsomme og lager lyd ved fôring eller når de skilles fra flokken, men de er ikke konstante skrikehalser.

Alpengeiter er hardføre og ikke krevende å holde, men størrelsen, aktivitetsnivået og melkeytelsen betyr at de trenger jevnt daglig stell. Geiter i melk bør melkes på fast tidspunkt, som regel to ganger om dagen, og juret og melkeutstyret må holdes rent.

Pelsstell

• Børst av og til for å fjerne løs pels og sjekke huden for parasitter
• Klipp klauvene hver 6. til 8. uke for å unngå overvekst og halthet
• Sjekk ører, øyne og pels ved vanlig håndtering
• Hold området rundt jur og hale rent, særlig hos geiter i melk

Mosjon

• Gi daglig tilgang til innhegning eller beite for beiting og bevegelse
• Sett ut steiner, stubber eller solide plattformer til klatring og lek
• La geitene beite fritt på kratt og busker der det er tilgjengelig
• Hold minst én følgesgeit slik at de holder seg aktive og rolige

Miljø

Alpengeiter tåler kulde godt takket være opphavet i fjellet, men liker ikke langvarig fuktighet. Sørg for et tørt, trekkfritt og godt ventilert ly med rent strø, samt skygge i varmt klima. Gjerdene må være sterke og høye, for alpengeiter tester grensene og kan klatre over eller presse seg gjennom svake sperringer. Hold bukke- og geiteområder atskilt når parring ikke er ønsket.

Grunnlaget i fôringen av alpengeit er grovfôr: beite, kratt og godt høy. Som drøvtyggere trenger geiter lange fôrfibre for at vomma skal fungere, så høy eller beite bør alltid være tilgjengelig. Geiter i melkeperioden har høyt energi- og proteinbehov og trenger som regel kraftfôr eller et melkekonsentrat i tillegg til grovfôr. Sinegeiter og bukker trenger langt mindre kraftfôr og kan lett bli overvektige ved overfôring.

Godbiter og tilskudd

Gi et løst, geitetilpasset mineral fritt tilgjengelig, gjerne med tilsatt kobber og selen der jordsmonnet lokalt er fattig på disse stoffene. Rent, ferskt vann må alltid være tilgjengelig, siden melkeytelsen faller raskt uten det. Godbiter som små mengder frukt, grønnsaker eller en håndfull kraftfôr er greit i moderate mengder, men bør ikke erstatte grovfôr. Gi natron fritt tilgjengelig som hjelp til å buffre vomma.

Alpengeita er en robust rase med lang levetid. Med godt fôr, parasittkontroll og jevnlig klauvstell lever mange dyr 12 til 18 år, og produktive geiter melker ofte i mange sesonger. De fleste helseproblemene skyldes stell snarere enn arvelig sykdom, og innvollsparasitter er den klart vanligste utfordringen hos geiter.

Forebyggende stell

• Rutinemessig avføringsprøve og FAMACHA-vurdering som grunnlag for avorming
• Klauvstell hver 6. til 8. uke
• Årlig vaksinering, for eksempel CDT (clostridier og stivkrampe), etter veterinærens råd
• Geitemineral med kobber og selen tilpasset lokalt jordsmonn
• Test for CAE og andre flokksykdommer før nye dyr settes inn
• Rent, tørt hold og fôring som er skånsom mot vomma

Alpengeiter blir kjønnsmodne ved om lag 7 til 10 måneders alder, men mange oppdrettere venter til geita er godt utvokst og veier minst rundt 36 kg før første parring. Rasen er sesongbetont polyøstrisk i de fleste områder, og syklusen går på rundt 18 til 21 dager gjennom den kjøligste brunstsesongen. Bukker kan være fruktbare fra få måneders alder, så unge hannkje bør skilles ut tidlig for å unngå utilsiktet parring.

Drektigheten varer om lag 145 til 155 dager, nær fem måneder. Kullene består vanligvis av tvillinger, men enkeltfødsler og trillinger forekommer også ofte. Godt fôrede og velstelte geiter kan være svært fruktbare. De fleste kjeingene går uten problemer, men gjeteren bør være til stede i tilfelle en vanskelig fødsel.

Kjeene reiser seg og patter kort tid etter fødselen, og bør få råmelk i løpet av de første timene. På melkebruk kan kjeene enten gå med mora eller flaskefôres på melk eller morsmelkerstatning. Avvenning skjer normalt mellom 8 og 12 uker, når kjeene spiser høy og kraftfôr sikkert på egen hånd. Etter kjeingen går geita inn i en ny melkeperiode og melkes gjennom en lang, produktiv sesong før hun sines av foran neste parring.