Stokkand

Stokkanden (Anas platyrhynchos) er en mellomsstor overflatedykkende and og en av de mest utbredte vannfuglene i verden. Den lever over hele den nordlige halvkule, blant annet i Nord-Amerika, Europa og Asia, og er innført til mange andre regioner. Andriken (hannanden) kjennes igjen på det iriskgrønne hodet, den hvite nakkeringen og det kastanjefargede brystet, mens hunnen er flekkete brun, noe som gir kamuflasje på redet.

Stokkanden er villforfederen til nesten alle tamanderas unntatt moskusanden. Gjennom århundrer med selektiv avl fra stokkandbestand ble det fremavlet fugler som pekinanden, rouenanden og khaki campbellen. Fordi stokkanden har denne avstamningen, parer den seg lett med tamander og andre villandas, noe som er en av grunnene til at den er så tallrik.

Stokkander er overflatedykkere, ikke stupeender. De spiser ved å tippe seg fremover i grunt vann for å nå planter og småkryp nær overflaten og bunnen, og de beiter også på land. Tilpasningsdyktigheten til dammer, innsjøer, elver, myrer og byparker har gjort den til et kjent syn nær menneskelige bosteder.

Hvem den passer for

Stokkanden passer for holdsfolk med tilgang til vann og uteareal, for eksempel en dam eller et jevnlig fylt basseng. Den er en robust og aktiv fugl som trives godt i blandede vannfuglflokker. Fordi stokkander flyr godt, trenger eiere som ønsker å holde fuglene på stedet, sikre gjerder eller vingeklipping. I mange regioner er stokkand fredet vilt, og det kreves tillatelse for å holde eller fange dem, så potensielle holdere bør sjekke lokalt regelverk før de skaffer seg fugler.

Stokkanden er en naturlig forekommende viltslevende art og ikke en fremavlet rase, så den har ikke ett enkelt opprinnelsespunkt slik en kultivert rase har. Utbredelsesområdet dekker Nord-Amerika, Europa, Nord-Afrika og store deler av Asia, og arten har i lang tid trukket med årstidene gjennom disse regionene.

Domestisering av ender fra stokkandstammer antas å ha foregått uavhengig av hverandre på mer enn ett sted over en lang periode. Opplysninger om holdte ender finnes i oldtidens samfunn, og selektiv hold for kjøtt og egg produserte gradvis fugler som skilte seg fra sine villfrender i størrelse, farge og temperament.

Fra dette stokkandgrunnlaget kom de tamanderas vi kjenner i dag. Tyngre kjøttaser som rouenanden og pekinanden og produktive eggleggere som khaki campbellen sporer alle tilbake til stokkandslekt. Moskusanden er det viktigste unntaket, da den nedstammer fra en egen søramerikansk art.

Fordi arten parer seg fritt, blandes nå vill stokkand, rømte tamander og hybrider over store deler av verden. Denne genetiske åpenheten har hjulpet stokkanden å spre seg, men reiser også vernebekymringer der den hybridiserer med sjeldnere lokale andarter.

Stokkanden har en kraftig, middels bygning med et bredt, flatt nebb og svømmefødder tilpasset både svømming og gange. Den mest slående egenskapen er forskjellen mellom kjønnene. Avlsandriken har et blankt grønt hode, en tynn hvit nakke-ring, et kastanjefarget bryst og en lys grå kropp, med en liten oppovervend krøll av svarte fjær ved halen. Hunnen er flekkete brun over hele kroppen, noe som skjuler henne mens hun ruger på eggene.

Begge kjønn bærer en flekk med iriskblå fjær på vingen, kalt speilet, kantet med hvitt. Utenfor avlssesongen feller andriker til en mattere brun fjærdrakt som ligner hunnens, kalt formørkelsedrakt, og vender deretter tilbake til kraftig farge før vinteren.

Drakt og farger

Stokkandfjærdrakten er bygd for vann. Et ytre lag av overlappende fjær avviser vann, mens dunet under holder på varmen. Anden smører olje fra en kjertel nær halen utover fjærene under stelling for å holde dem vanntette. Nebb- og beinfargen er nyttige kjennetegn: andriken har et tydelig gult nebb mot hunnens flekkete oransje. Det blå speilet er synlig hos begge kjønn hele året og hjelper til å skille stokkand fra lignende arter.

Stokkander er sosiale, aktive fugler som tilbringer dagene med å svømme, søke etter mat og stelle fjærene. De er nysgjerrige og raske til å undersøke nye matkilder, noe som er en del av grunnen til at de trives nær mennesker. Samtidig er de årvåkne og varsomme, med en sterk flytrefleks når de skvettes. En stokkand som tar til vingene, letter raskt og bratt.

Overfor mennesker varierer stokkanden fra sky i viltslevende omgivelser til ganske dristig der den er vant til å bli matet, selv om håndroheten varierer med individ og oppvekst. Med andre ender og vannfugler er stokkander generelt selskapelige og danner løse flokker, men andriker kan være pågående i paringsesongen. Hunner er oppmerksomme mødre og leder andunger til vann kort tid etter klekkingen. Stokkander er kvakte, og hunnen avgir det klassiske høye kvekket mens andriken lager en stillere, hes lyd.

Stokkander er robuste og krever relativt enkelt stell, men vann er sentralt for velferden deres. De bruker vann til å spise, rengjøre fjærene og holde vanntettheten ved like. En dam eller et basseng som jevnlig tømmes og fylles på nytt gir dem det de trenger.

Stell

• Stokkander steller seg selv gjennom hyppig fjærstell og trenger ikke børsting eller trimming.
• Gi rent badevann slik at de kan holde fjærene vanntette og rene.
• Sjekk føtter og bein av og til for kutt, hevelse eller bumblefoot.
• Hold sengebunnen og vannområdet rent for å redusere hud- og øyeproblemer.

Mosjon

• Daglig tilgang til åpent vann for svømming og overflatetipping.
• Plass på land til å gå, beite og søke etter mat.
• Fôringssøk som spredte grønnsaker eller trygge damplanter holder fuglene aktive.
• Stokkander flyr godt, så planlegg for enten sikker overhengende netting eller behandlede vingfjær hvis fuglene må forbli på stedet.

Miljø

Sørg for et rovdyrsikkert ly om natten, ettersom ender er sårbare overfor rev, hunder og rovfugler. Lyet bør være tørt, ventilert og ha rent halm eller spon som underlag. Stokkander tåler kulde godt takket være dunet, men de trenger skygge og ferskt vann i varmt vær for å unngå varmestress.

Vill stokkand spiser en blandet diett av frø, vannplanter, gress, insekter, snegler og andre småkryp i vann. De tipper seg fremover for å nå mat under overflaten og beiter på land. I hold bør et balansert kommersielt vannfugl- eller fjærfefôr utgjøre grunnlaget for dietten, med grønnsaker, grønne vekster og naturlig beite i tillegg. Eggleggende hunner og voksende andunger trenger høyere proteininnhold og tilstrekkelig kalsium, så fôret bør tilpasses livsfasen.

Godbiter og tilskudd

Trygge godbiter inkluderer bladgrønnsaker, erter, hakket agurk og små mengder melorme. Gi uoppløselig grus slik at fuglene kan kverne maten, og sørg for en kalsiumkilde som knust østersskjell for eggleggende hunner. Hold godbitene til en liten andel av dietten slik at fuglene fortsetter å spise det balanserte fôret.

Stokkander er robuste fugler, og med rent vann, godt fôr og rovdyrbeskyttelse lever de typisk rundt 5 til 10 år i hold. Villfugler lever ofte kortere liv på grunn av predasjon og sykdom. De fleste helseproblemer hos holdte stokkander spores til skittent vann, ubalansert diett eller skader, så forebygging fokuserer på disse områdene.

Forebyggende stell

• Hold bade- og drikkevann rent for å redusere botulisme og infeksjonsrisiko.
• Fôr med et balansert livsfasefôr og unngå overfôring av rik mat til andunger.
• Gi tørt, mykt underlag og ren sengebunnen for å forebygge bumblefoot.
• Sjekk fuglene jevnlig for parasitter, vekttap og skader.
• Karantener nye fugler før de legges til en eksisterende gruppe.

I naturen bruker stokkander et bredt spekter av våtmarker, fra innsjøer og elver til myrer, oversvømmede marker og byparker med dammer. De foretrekker grunt vann der de kan tippe seg etter mat, med nærliggende dekke til hekking. I hold bør huset kopiere disse grunnleggende elementene: åpent vann til svømming og fôring, land til beite og et trygt sted for ly og hvile. Stokkander er sterke flygere, så enhver innhegning ment for å holde dem på stedet trenger overhengende netting, eller fuglene trenger behandlede vingfjær.

Oppsettsjekkliste

• Rent vannkilde for svømming og drikking.
• Skrå eller trinnvis bassengskant slik at ender kan komme seg inn og ut enkelt.
• Rovdyrsikkert natthus med sikker dør.
• Skjermede redeflekker med dekke for hunner.
• Skygge for varmt vær og le for kulde.
• Gjerde og, om nødvendig, netting for å håndtere flyging.

Stokkandsegg tar ca. 28 dager å klekke. En rugingshøne sitter på kullet, holder det varmt og snur eggene selv, og leder andungene til vann kort tid etter klekkingen. For kunstig ruging holdes eggene ved en jevn temperatur med kontrollert fuktighet og snus flere ganger om dagen frem til de siste dagene, da snuingen stoppes og fuktigheten heves for klekkingen.

Klekketrinn

1. Samle rene, uskadte egg og oppbevar dem kjølig med spissen ned i inntil ca. en uke før setting.
2. Varm eggene til romtemperatur, legg dem deretter i et stabilt rugeri ved måltemperaturen.
3. Snu eggene flere ganger om dagen og kontroller temperatur og fuktighet.
4. Lys eggene rundt dag 7 til 10 for å bekrefte utvikling og fjern klare eller døde egg.
5. Stopp snuingen rundt dag 25 og øk fuktigheten for klekkingen (nedstengning).
6. La de kletne andungene bli i rugeriet til de er tørre og dunete, flytt dem deretter til en varm oppstartsboks.