Standardesel

Standardeselet er den vanligste størrelsesgruppa blant tamme esel (Equus asinus). Det er større enn miniatyrmediterraneseselet og mindre enn mammut-jackstocken, og de fleste dyr måler mellom 91 og 122 centimeter i mankhøyde. Betegnelsen "standard" viser til størrelse, ikke til en bestemt rase registrert hos en enkelt organisasjon, og dyrene i denne gruppen varierer i farge og bygning, men deler de samme grunnleggende proporsjonene.

Esel i denne størrelsesgruppa har i hundrevis av år blitt brukt som last- og trekkdyr, vogntrekkere og vakter for husdyr som sauer og geiter. De er kjent for et rolig og gjennomtenkt vesen. Et esel stopper gjerne opp og vurderer situasjonen fremfor å flykte, noe som ofte kalles sta oppførsel, men som mer presist bør forstås som forsiktighet og selvberging.

Standardeselet er robust og rimelig å holde. Det tåler et bredt spekter av klimaforhold, trives godt på enkel beiting og knytter sterke sosiale bånd til mennesker og andre dyr. Disse egenskapene gjør det til et praktisk selskap like mye som en arbeidspartner.

Hvem passer det for

Standardeselet passer for eiere som ønsker et slitesterkt og lite krevende equid til lett arbeid eller selskap, og som kan tilby daglig håndtering og minst ett kompatibelt dyr for sosialt samvær. Esel er flokkdyr og har det dårlig alene. De er et fornuftig valg for småbruk, hobbygårder og landbrukseiendommer med solid gjerde og tørt ly.

Det tamme eselet stammer fra den afrikanske villasenet (Equus africanus), som er hjemmehørende i de tørre delene av nordøst-Afrika. Domestisering dateres vanligvis til omtrent 5 000 til 6 000 år tilbake, med tidlige funn knyttet til Nildalen og Afrikas Horn. Herfra spredte eselet seg langs handelsruter som et lastdyr tilpasset tørt terreng.

Begrepet standardesel peker ikke mot en enkelt stamherd eller et bestemt hjemland. Det er en størrelsesinndeling som gradvis tok form etter hvert som esel ble fraktet gjennom Afrika, Middelhavsregionen, Midtøsten og siden videre til Europa og Amerika. Av den grunn er den spesifikke opprinnelsen til standardeselet som navngitt type oppgitt som ukjent.

Esel kom til Amerika med europeiske nybyggere, og ble brukt i gruvedrift, jordbruk og transport. I mange regioner ble standardeselet det daglige arbeidsdyret for oppgaver som var for små til å rettferdiggjøre bruk av hest eller muldyr.

Mekanisering på 1900-tallet reduserte eselets rolle innen jordbruk og transport i store deler av den industrialiserte verden. I dag holdes standardesel i stor utstrekning som følgedyr, husdyrvakter og til lett kjøring og pakking, og de er fortsatt uunnværlige arbeidsdyr i deler av Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Standardeselet har en solid og velbalansert kropp med et relativt stort hode, lange ører og en kort, oppreist man som ikke faller til siden slik hestens man gjør. Halen avsluttes i en dusk fremfor langt, flytende hår langs hele lengden. Bena er korte i forhold til kroppen, og hovene er små og opprettstående, godt egnet for tørt og steinete terreng.

Mange esel har en ryggstripete tegning langs ryggen og en korsformet stripe over skuldrene, et mønster som gjerne kalles korset. Lysere partier rundt mulen, øynene og buken er vanlig.

HÃ¥rlag og farger

Gråbrun er den mest kjente eselfargene, men standardeselet finnes i mange nyanser, blant annet brun, svart, rødgul, roan og flekkete mønstre. Hårlaget er grovere enn hestens og vokser tykt i kaldt vær, noe som betyr at det ikke støter av regn godt. Tørt ly er derfor viktigere for esel enn for hester. Lyst snute- og øyering, stripete ben og korsmerket på skulderen er typiske tegninger, men ikke alle dyr bærer alle disse.

Standardeselet er rolig, vennlig og jevnt i lynnet. Det tenker gjerne gjennom en situasjon før det handler, noe som gjør det stødig rundt barn, trafikk og ukjente omgivelser. Når et esel nekter å bevege seg, er det vanligvis fordi det vurderer en oppfattet risiko, ikke fordi det er viljesterkt. Tålmodig håndtering fungerer langt bedre enn tvang i slike situasjoner.

Overfor familien og faste handlere er esel kjærlige og oppsøker kontakt. De er varsomme overfor fremmede i begynnelsen, men åpner seg etter gjentatte rolige møter. Med andre dyr er de selskapelige og knytter seg gjerne tett til et følgedyr, enten det er et annet esel, en hest eller passende husdyr. Noen brukes som vakter for sauer og geiter fordi de vil møte hunder og andre smådyr som truer flokken.

Esel tåler ikke isolasjon godt. Et ensomt esel kan bli engstelig eller deprimert, og minst ett stabilt følgedyr er viktig for god velferd.

Børsting og pleie

• Børst hårlaget regelmessig for å fjerne skitt og løst hår, og kontroller huden for kul, sår eller parasitter.
• Trimm hovene hver 6. til 10. uke hos hovsmed, siden eselhover vokser jevnt og sprekker hvis de forsømmes.
• Undersøk ører, øyne og undersiden av buken under stellet.
• Øk stellet om våren, når det tykke vinterhárlaget faller av i klumper.

Mosjon

• Gi daglig lufting i paddock eller beite for gåing og beiting.
• Bruk lett arbeid som pakking, terrenggåing eller tauleding for å holde muskler og ledd i god stand.
• Unngå overforingskombinert med lite aktivitet, noe som raskt fører til fedme hos dette energieffektive dyret.

Miljø

Standardeselet trenger et tørt, trekkfritt ly fordi hårlaget ikke støter av regn godt. Solid gjerde er nødvendig, ettersom esel undersøker smutthull og kan være vanskelige å fange igjen når de er ute. Sørg for rent vann til enhver tid og et følgedyr for å dekke eselets sterke sosiale behov.

Standardeselet er tilpasset næringsfattig, fiberpholdig fôr og trenger langt mindre mat enn en hest av tilsvarende størrelse. Dietten bør sentreres rundt rent grashøy eller en blanding av høy og bygghalm, som gir volum og fiber uten for mye sukker og kalorier. Konstant tilgang på friskt vann og en salt- eller mineralstein fullfører grunnrasjonen. Kraftfôr og næringsrik mat er vanligvis unødvendig og reserveres for hardt arbeidende, drektige, diende eller undervektige dyr.

Godterier og tilskudd

Gi godterier sparsomt. Små biter gulrot eller eple er akseptabelt, men sukkerholdige godbiter summerer seg raskt for et dyr som er utsatt for fedme. De fleste esel på tilstrekkelig grovfôr trenger bare salt og, der jordsmonnet er mangelfullt, et mineraltilskudd. Rådspør veterinær før du legger til konsentrerte tilskudd i dietten.

Standardeselet er robust og lever vanligvis 25 til 35 år med god stell. Mange av helseproblemene skyldes forvaltning fremfor sykdom, særlig overfôring og utelatelse av rutinestell. Fordi esel skjuler smerte og sykdom godt, bør eiere følge med på subtile endringer i appetitt, kroppsholdning og atferd.

Forebyggende stell

• Planlegg hovsmedbesøk hver 6. til 10. uke.
• Avtal årlig veterinær- og tannundersøkelse.
• Følg et veterinærstyrt vaksinasjons- og ormekurprogram.
• Overvåk kroppskondisjon og juster grovfôret for å hindre fedme.
• Sørg for tørt ly og selskap for å redusere stress.

Standardeselet er intelligent og har god hukommelse, noe som gjør det trenbart, men også lite tilgivende overfor grov behandling. Et esel som er blitt skremt eller tvunget, planter beina og slutter å samarbeide. Rolige, konsekvente sesjoner som bygger tillit gir langt bedre resultater enn press. Fordi esel tenker seg om før de beveger seg, krever treningen tålmodighet og tydelige, gjentakbare signaler.

Grunnleggende

1. Tilbring tid med eselet daglig slik at det forbinder deg med rolig, positiv kontakt.
2. Lær det å akseptere halvstang og å bli ledet, og belønn hvert lite fremskritt.
3. Øv på å løfte og holde hvert bein som forberedelse til hovsmedbesøk.
4. Introduser håndtering av ører, kropp og gjordområdet gradvis.
5. Bygg mot spesifikke oppgaver som lasting, pakking eller kjøring når grunnlaget er solid.

Standardesel oppnår kjønnsmodenhet rundt 12 til 24 måneder, men ansvarlige oppdrettere venter vanligvis til hoppa (jenny) er 2 til 3 år gammel og fysisk moden før første drektighet. Hannen kalles jack. Hopper går i brunst gjennom hele året, med en tendens mot varmere måneder i tempererte klimaer.

Drektigheten er lang og variabel, vanligvis 11 til 14 måneder, noe som er merkbart lengre enn for hest. En hoppe bærer nesten alltid ett enkelt føll. Tvillinger er sjeldne og risikable. Nyfødte føll står og die innen få timer og holder seg nær moren.

Føll avvennes vanligvis ved rundt 5 til 6 måneder. Esel vokser sakte og er ikke fullt modne før ved 3 til 4 år. Gitt den lange levetiden bør avlsbeslutninger ta hensyn til de tiårene med stell hvert enkelt dyr vil trenge.