Stabyhoun

Stabyhoun er en mellomstor hund som opprinnelig kommer fra de små gårdene i Friesland, i det nordlige Nederland. Gjennom generasjoner arbeidet den som altmulighund på gården: den pekte ut og apporterte vilt for jegere, holdt skadedyr borte fra låven og passet på hjemmet. Navnet kommer fra en frisisk vending som gjerne oversettes med "stå meg bi". Det sier mye om hvor knyttet hunden er til menneskene sine.

Dette er en av de mest sjeldne hunderasene i verden, med en forholdsvis liten bestand konsentrert i Nederland og noen få individer andre steder, deriblant Norge. Rasen er kjent for et mykt gemytt og et jevnt temperament. Den jobber tett sammen med mennesker fremfor å løse oppgaver på egen hånd. Dette passer både til feltarbeid og hverdagsliv i hjemmet.

Stabyhoun er vennlig, kjærlig og mild av gemytt. Den er lærevillig og tilpasningsdyktig, og trives like godt i aktivitet ute som i en rolig kveld inne. Allsidigheten er den egenskapen eierne oftest trekker frem.

Hvem rasen passer for

Stabyhoun passer inn i aktive husstander som kan gi hunden daglig mosjon og fast følge gjennom dagen. Den knytter seg sterkt til familien og trives dårlig med å bli overlatt til seg selv i lange perioder. Eiere som liker friluftsliv, hundesport eller jaktarbeid, matcher godt med rasens energinivå og arbeidsvilje. Førstegangseiere kan lykkes med en stabyhoun dersom de er villige til å drive konsekvent trening og sosialisering fra hunden er valp.

Stabyhoun stammer fra skogtraktene i Friesland i Nederland, et område med små, blandede gårdsbruk i Friesland og deler av Drenthe. Skriftlige kilder om hunder av denne typen dukker opp i nederlandsk litteratur fra 1800-tallet, og de fleste regner med at rasen fantes i området lenge før den tid. Bøndene holdt disse hundene som rimelige altmuligarbeidere fremfor spesialiserte jakthunder.

På gården pekte og apporterte stabyhoun fugl og småvilt, jaktet muldvarper og ilder for pelsens skyld, tok rotter og annet skadedyr, og holdt vakt over eiendommen. Familiene hadde ikke råd til én hund per oppgave, så rasen ble avlet fram for allsidig bruk og et samarbeidsvillig gemytt.

I deler av historien ble stabyhoun avlet og brukt side om side med wetterhoun, en annen frisisk rase, og de to ble av og til krysset. Nederlandske raseentusiaster arbeidet senere for å holde de to populasjonene atskilt. Stabyhoun fikk offisiell godkjenning fra den nederlandske kennelklubben i 1942.

Rasen har vært sjelden gjennom hele sin historie, og avlen styres tett for å ta vare på et begrenset genmateriale. Egne raseklubber i Nederland fører oversikt og koordinerer avl for å holde bestanden frisk. Utenfor Nederland er tallene små, også her i Norge, og stabyhoun regnes fortsatt som en av de mindre vanlige rasene i verden.

Stabyhoun er en velproporsjonert, middels stor hund, bygget litt lengre enn den er høy. Kroppsbygningen er solid uten å være tung. Dette gir hunden utholdenhet til en hel dag i felten uten at den virker klumpete. Hodet er tørt og gir et vennlig uttrykk, med ører som sitter forholdsvis lavt og henger tett inntil kinnene. Halen er lang, når omtrent til haseleddet, og har rik befjæring.

Hårlag og farger

Pelsen ligger tett inntil kroppen og er glatt over det meste av hunden, med lengre befjæring bak på beina, på halen og over krysset. Strukturen skal ikke være krøllete, men en svak bølge langs ryggraden er godtatt. Det vanligste mønsteret er sort og hvit. Brun og hvit forekommer, mens orange og hvit sees sjeldnere. Flekker eller stikling av farge i de hvite feltene er vanlig og akseptert i rasen. Kombinasjonen av en klar grunnfarge og befjærede partier gir stabyhoun et ryddig, balansert helhetsinntrykk fremfor et tungt pelset uttrykk.

Stabyhoun har et mykt, jevnt temperament og knytter sterke bånd til husstanden sin. Den er tålmodig og mild, og passer derfor godt til familieliv, og er som regel pålitelig rundt barn når den er vokst opp sammen med dem. Rasen vil gjerne være med på det familien holder på med, og foretrekker selskap fremfor lange perioder alene.

Overfor fremmede er stabyhoun gjerne høflig, men avventende i starten, og blir tryggere etter hvert som den blir kjent med personen. Den er ingen skarp eller aggressiv vakthund, men vil varsle når det kommer besøk. Overfor andre hunder er den vanligvis sosial, og tidlig sosialisering hjelper den til å finne seg til rette i hjem med flere dyr. Jaktbakgrunnen betyr at den kan jage smådyr, så møter med katt og andre smådyr bør skje forsiktig og under oppsyn.

Rasen har et selvstendig trekk arvet fra sin tid som arbeidshund, og kan være følsom, så hard behandling gir gjerne motsatt effekt. En tålmodig og konsekvent tilnærming får fram samarbeidsviljen.

Stabyhoun er en forholdsvis lettstelt rase når det gjelder pelsen, men den har reelle behov for mosjon og selskap som eiere bør planlegge for.

Pelsstell

• Børst pelsen omtrent én gang i uken for å fjerne løs pels og hindre at befjæringen filtrer seg.
• Børst oftere i fellingsperiodene, som vanligvis kommer to ganger i året.
• Sjekk og rengjør de hengende ørene jevnlig for å redusere risikoen for infeksjon.
• Bad hunden bare ved behov; pelsen slipper skitt lett og krever ikke hyppig vask.
• Klipp klørne med noen ukers mellomrom, og sjekk tenner og poter under stellet.

Mosjon

• Gi hunden minst 60 minutter aktivitet per dag, fordelt på tur, fri løping og lek.
• Legg til mental stimulering som søkslek, apportering eller treningsøkter for å bruke rasens arbeidslyst.
• Hundesport som agility, lydighet og feltprøver passer rasen godt.
• Bygg opp kondisjonen gradvis hos unge hunder for å skåne ledd i vekst.

Omgivelser

Stabyhoun trives i hus med tilgang til en inngjerdet hage. Den værbestandige pelsen gjør at hunden takler et bredt spekter av klima, og dette passer godt til norske forhold med kalde og lange vintre. Den kan bo i mindre boliger dersom mosjonsbehovet dekkes, men den egner seg dårlig til å bli overlatt til seg selv gjennom lange arbeidsdager. Et hjem der noen er til stede store deler av dagen, eller der hunden kan bli med på aktiviteter, passer rasen best.

Som en middels stor, aktiv rase, klarer stabyhoun seg godt på et komplett og balansert fôr tilpasset livsfasen. Arbeidende hunder eller hunder i sport kan trenge flere kalorier enn en hund som holdes på moderat aktivitetsnivå. Juster porsjonene slik at hunden holder seg slank, siden overvekt belaster leddene ekstra. Ferskt vann bør alltid være tilgjengelig.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til under om lag 10 prosent av dagsinntaket, og bruk dem som treningsbelønning. De fleste stabyhouner på et komplett kommersielt fôr trenger ingen ekstra tilskudd. Vurderer du leddtilskudd eller andre tillegg, eller ønsker å gi hjemmelaget eller rått fôr, bør du rådføre deg med veterinær for å holde kostholdet balansert og tilpasset hundens alder og arbeidsmengde.

Stabyhoun regnes som en robust og gjennomgående frisk rase, hjulpet av nøye populasjonsstyring i regi av raseklubbene. Vanlig levetid er 13 til 14 år. Fordi genmaterialet er begrenset, screener oppdretterne nøye og koordinerer paringer for å begrense arvelige problemer. Som i alle raser kan enkelthunder likevel utvikle tilstandene under.

Forebyggende helsearbeid

• Hold vaksiner og parasittbehandling à jour etter veterinærens plan.
• Velg valp fra oppdrettere som screener for hofteleddsdysplasi og følger raseklubbens retningslinjer.
• Hold hunden i god hold, og gi jevnlig, leddvennlig mosjon.
• Rengjør og sjekk ørene rutinemessig for å forebygge infeksjoner.
• Sett opp årlig veterinærkontroll, og gå over til to ganger i året for eldre hunder.

Stabyhoun er intelligent og ivrig etter å samarbeide med føreren sin. Den er lærevillig innen lydighet, feltarbeid og hundesport, men har også et selvstendig trekk fra tiden som gårdshund, og kan derfor være sen til å modnes og teste grenser. Rasen er følsom og responderer dårlig på harde korrigeringer; rolig og konsekvent veiledning gir langt bedre resultater. Hold treningsøktene korte, varierte og motiverende for å holde på hundens oppmerksomhet.

Grunnleggende trening

1. Start sosialiseringen i valpealderen, og eksponer hunden for mennesker, andre dyr og nye miljøer.
2. Lær inn grunnleggende signaler som sitt, bli, innkalling og gange i løs line ved hjelp av belønning.
3. Øv på en sikker innkalling tidlig, siden jaktinstinktet kan trekke hunden mot smådyr.
4. Bygg opp toleranse for å være alene gradvis, for å forebygge separasjonsproblemer.
5. Legg til søkstrening, apportering eller en hundesport for å kanalisere rasens arbeidslyst.

Avl på stabyhoun styres nøye fordi den globale bestanden er liten og genmaterialet begrenset. Raseklubbene i Nederland setter retningslinjer som omfatter helsescreening og regler mot å pare nært beslektede hunder. Reglene bidrar til å opprettholde genetisk mangfold. Kommende oppdrettere forventes å følge disse programmene fremfor å drive avl på egen hånd.

Hunder bør ha nådd fysisk og atferdsmessig modenhet før paring, som regel rundt to års alder, og bestå de aktuelle helsetestene først. Etter vellykket paring varer drektigheten om lag ni uker. Kullstørrelsen varierer, men ligger i snitt på rundt sju valper. Rasen er vanligvis en rolig og oppmerksom mor, og valpene blir hos tispen og kullet gjennom de første ukene for å støtte sunn sosial utvikling før de flytter til nye hjem, som regel ved rundt åtte uker. Tidlig håndtering og sosialisering i denne perioden er viktig for rasens gemytt.

Slik går du fram for å registrere en Stabyhoun i Norge

Legg inn navnet på din Stabyhoun, fødselsdatoen og et skarpt bilde, sett på nummeret ditt og lagre. Mer skal det ikke til, og det koster aldri noe. Hunderegistreringen fungerer med og uten chip, så det er ingen grunn til å vente på veterinærtimen.

De femten sifrene under pelsen på din Stabyhoun peker først på deg når et register sier det. La United Pet Club si det kostnadsfritt: registreringen varer livet ut, alle chipmerker godtas, og hver endring er gratis. Chipregistreringen først, kontoen rett etterpå.