Skotsk terrier

Skotsk terrier er en liten, kraftig bygget terrier avlet fram i det skotske høylandet for å jage skadedyr og gå i hi etter rotter, rev og grevling. De korte beina, det lange hodet og den stive, ru pelsen gir hunden en profil som er lett å kjenne igjen på avstand. De fleste tenker på den svarte varianten, men rasen finnes også i hvetefarget og brindle.

Temperamentet passer til bygningen. Skotsk terrier er selvsikker, våken og selvstendig, med klare meninger om hvordan dagen bør forløpe. Den knytter seg tett til familien sin og fester seg som regel sterkest til en eller to personer. Overfor fremmede er den tilbakeholden snarere enn vennlig, noe som er normalt for rasen og ikke en feil ved den.

Dette er en liten hund med en stor terrierpersonlighet. Den er modig, av og til sta, og sjelden pysete eller klengete. Eiere beskriver ofte det å bo med en skotsk terrier som å dele husvære med en rommate som har faste vaner.

Hvem passer rasen for

Skotsk terrier passer for eiere som ønsker en liten hund med ryggrad, og som ikke forventer konstant kos. Den trives like godt i leilighet som i enebolig, siden mosjonsbehovet er moderat. Den fungerer best hos folk som liker en hund med egne meninger, og som er konsekvente i treningen. Husstander med svært små kjæledyr, som kaniner eller hamstere, bør planlegge nøye, fordi rasen har et sterkt jaktinstinkt.

Skotsk terrier stammer fra den robuste terrierstammen i det skotske høylandet, der bønder og viltvoktere brukte hardføre, kortbeinte hunder til å holde rottebestanden nede og jage rev og grevling ut av hiene sine. I store deler av rasens tidlige historie dekket navnet flere ru-hårete høylandsterriere som ennå ikke var skilt ut som egne raser.

I løpet av 1800-tallet begynte skotske oppdrettere å skille de ulike lokale terrierne fra hverandre. Hundene som senere ble skotsk terrier, west highland white terrier, cairn terrier og skye terrier, har alle røtter i den samme regionale bestanden. Uenighet om type og navn var vanlig mens entusiastene arbeidet med å fastsette en felles standard.

En skriftlig rasestandard for skotsk terrier ble utarbeidet på 1880-tallet, og rasen ble stilt ut og registrert som egen type i Storbritannia i det samme tiåret. Derfra spredte den seg til Nord-Amerika, der den ble registrert hos American Kennel Club i 1885.

Skotsk terrier ble bredt kjent i løpet av 1900-tallet, blant annet gjennom opptredener i populærkulturen og som følgesvenn for offentlige personer. Den regnes fortsatt som en etablert og lett gjenkjennelig rase over hele verden, selv om den i dag først og fremst holdes som selskapshund og sjelden som en arbeidende rottefanger.

Skotsk terrier har en solid, lavtbygd kropp på korte, sterke bein. Hodet virker langt i forhold til resten av kroppen, med flat skalle, kraftig snuteparti og markert skjegg og bryn dannet av de lengre dekkhårene. Ørene er små, spisse og bæres stående, og halen er kort og bæres oppadrettet. Helhetsinntrykket er kantete og umiskjennelig i silhuett.

Pels og farger

Pelsen er rasens mest kjennetegnende trekk. Det ytre laget er hardt og værbestandig, mens underullen er myk og isolerende, en kombinasjon som passet godt til hjemlandets kalde, fuktige klima. Svart er den vanligste fargen og den de fleste forbinder med rasen, men hvetefarget varierer fra blekt strå til lys beige, og brindle består av mørke striper over en lysere bunnfarge. Utstillingspels holdes i god stand ved håndlusing, som bevarer den ru strukturen. Mange familiehunder klippes i stedet, noe som mykner pelsen over tid.

Skotsk terrier er lojal og trofast mot familien sin, samtidig som den beholder en verdig og tilbakeholden framtoning. Den knytter seg som regel sterkest til en eller to personer og viser hengivenhet på en jevn måte snarere enn utagerende. Innenfor familien kan den være leken og godlynt, men den er ikke en hund som krever konstant oppmerksomhet.

Overfor fremmede er rasen årvåken og avventende. Denne tilbakeholdenheten er nyttig, fordi hunden melder fra om besøkende, men den er ikke unødvendig mistenksom. Tidlig og jevnlig sosialisering hjelper en skotsk terrier med å forbli høflig mot nye mennesker i stedet for å bli skarp i kanten.

Overfor andre dyr er bildet blandet. Mange skotske terriere tolererer hunder de har vokst opp sammen med, men rasen kan opptre bestemt overfor ukjente hunder og har et sterkt jaktinstinkt mot smådyr. Den er selvstendig og sta nok til at den tøyer grenser, så eieren trenger tålmodighet og konsekvens framfor tvang.

Pelsstell

• Børst den ru pelsen to til tre ganger i uken for å unngå filt, med ekstra oppmerksomhet på skjegg, bein og pelsen under kroppen
• Håndlus pelsen noen ganger i året for å bevare riktig struktur, eller klipp den om du ønsker mindre vedlikehold (klipping mykner pelsen)
• Rengjør skjegget etter måltider, siden det fanger opp mat og vann
• Klipp klørne hver tredje til fjerde uke, og sjekk ørene for voks og rusk
• Bad kun ved behov, fordi hyppig bading mykner den ru pelsen

Mosjon

• Gi 30 til 60 minutter aktivitet per dag, fordelt på en eller to turer
• Legg til korte lekeøkter og luktesøk- eller graveleker for å dekke terrierinstinktene
• Hold hunden i bånd eller på inngjerdet område, fordi den jager smådyr og ignorerer innkalling når den er fokusert
• Unngå hard aktivitet i varme, siden den tette pelsen holder på varmen

Miljø

Skotsk terrier trives godt både i leilighet og enebolig, så lenge behovene for mosjon og pelsstell blir dekket. Den er en ivrig graver, så uovervåket tid i hagen kan ødelegge blomsterbed og skape rømningsveier under gjerder. Rasen tåler å være alene bedre enn mange andre selskapshunder, men trenger likevel selskap og mental stimulering størstedelen av dagen.

Gi et komplett og balansert hundefôr tilpasset skotsk terriers størrelse og livsfase. Fordi rasen er kompakt og lett legger på seg, bør porsjonene måles i stedet for å stå framme fritt, og godbiter må regnes med i dagsrasjonen. Velg et fôr med protein av god kvalitet som støtter muskulaturen på den solide kroppsbygningen, og del dagsrasjonen på flere måltider for å lette fordøyelsen og redusere tigging.

Godbiter og tilskudd

Bruk godbiter i små biter til trening, og hold dem under omtrent 10 prosent av dagens kalorier. De fleste skotske terriere som får komplett fôr, trenger ingen ekstra tilskudd. Legg til tilskudd for ledd, hud eller annet kun etter råd fra veterinær. Gi tilgang til friskt vann til enhver tid, og tørk av skjegget etter drikking for å holde ansiktet rent.

Skotsk terrier er en generelt hardfør, liten rase med en typisk levetid på 11 til 13 år. Som hos mange rene raser forekommer det en del tilstander oftere innenfor rasen, flere av dem arvelige. Å kjøpe fra oppdrettere som helsetester avlsdyrene sine, og å følge opp med jevnlig veterinærkontroll, er de beste måtene å redusere risikoen på.

Forebyggende helsestell

• Hold vaksinasjoner og parasittbehandling oppdatert
• Sett opp årlige kontroller, og gå over til to ganger i året for eldre hunder
• Puss tennene jevnlig, og avtal profesjonell tannrens etter veterinærens anbefaling
• Følg med på vekten, siden overvekt belaster ledd og rygg
• Meld fra raskt om blod i urinen eller endret vannlating, gitt rasens risiko for blærekreft

Skotsk terrier er intelligent og lærer raskt når den ser en grunn til å samarbeide, men selvstendigheten og stahet betyr at den ikke jobber bare for å gjøre eieren fornøyd. Trening krever tålmodighet og konsekvens. Harde korrigeringer får som regel rasen til å grave seg ned i eget standpunkt, mens klare regler og belønning av ønsket atferd gir langt bedre resultater. Hold øktene korte og varierte, for en lei skotsk terrier mister interessen raskt. Innkalling er en særlig utfordring når jaktinstinktet slår inn, så frihet uten bånd bør begrenses til sikrede områder.

Grunnleggende trening

1. Start sosialiseringen tidlig, og la valpen møte mennesker, hunder og hverdagslige situasjoner
2. Lær navnerespons og oppmerksomhet før du legger til kommandoer
3. Bygg opp grunnleggende signaler ett om gangen: sitt, ligg, bli og kom
4. Øv på innkalling i line på et inngjerdet område før du stoler på den uten bånd
5. Forsterk rolig atferd rundt besøkende for å håndtere rasens forsiktighet
6. Hold øktene på fem til ti minutter, og avslutt mens det går bra

Ansvarlig avl av skotsk terrier starter med helsetestede foreldredyr, siden flere tilstander i rasen er arvelige. Tisper avles vanligvis først etter at de er fysisk fullvoksne og har bestått relevante helsetester, ofte fra rundt to års alder. Drektighetsperioden hos hund er omtrent 63 dager. Kullene er som regel små, og nyfødte valper er helt avhengige av tispa for varme og næring de første ukene.

Avvenningen begynner som regel rundt tre til fire uker, når valpene går over til fast føde, og de bør bli hos tispa og kullsøsknene til minst åtte uker, slik at de rekker å lære grunnleggende sosiale ferdigheter. Dette tidsvinduet betyr mye for en rase som kan være tilbakeholden, så gode oppdrettere håndterer valpene ofte og lar dem venne seg til vanlige lyder og syn i hjemmet. På grunn av tilstander som von Willebrands sykdom og rasens risiko for blærekreft bør avlsbeslutninger ta hensyn til DNA-resultater og familiens helsehistorikk, og kommende eiere bør be oppdretteren om dokumentasjon.

Slik går du fram for å registrere en Skotsk terrier i Norge

Chipen sitter gjerne allerede under huden når valpen kommer hjem fra oppdretteren, og mange er innom DyreID hos veterinæren. Men hva skjer den dagen din Skotsk terrier stikker av på ferie i Sverige, eller noen skanner den i et helt annet land? Den kostnadsfrie United Pet Club-profilen sørger for at svaret blir «ring eieren»: opplysningene dine ligger ved hundens ID og kan slås opp fra hele verden. Registrer hunden din på noen få minutter.

De femten sifrene under pelsen på din Skotsk terrier peker først på deg når et register sier det. La United Pet Club si det kostnadsfritt: registreringen varer livet ut, alle chipmerker godtas, og hver endring er gratis. Chipregistreringen først, kontoen rett etterpå.