Pyreneisk gjeterhund

Pyreneerhyrdingen (fransk: Berger des Pyrénées) er en lettbygd gjeterhund utviklet i fjellene i Sør-Frankrike. I generasjoner arbeidet den side om side med den langt større pyreneerhunden: den store, hvite vokterhunden holdt rovdyr unna flokken, mens den vesle pyreneerhyrdingen drev og samlet sauene. Rasen er blant de minste gjeterhundene som finnes, men samtidig en av de mest aktive.

Rasen finnes i to pelsvarianter: en ruhåret variant med langt hår i ansiktet, og en sletthåret variant med kort, fint hår på snuten. Begge har samme seige kroppsbygning, lette skjelett og raske, nesten kattaktige bevegelser. En voksen arbeidshund veier vanligvis 7-14 kg og måler omtrent 38-53 cm ved skulderen, avhengig av variant og kjønn.

Pyreneerhyrdingen knytter seg sterkt til én bestemt person og er flink til å lese kroppsspråk. Den er årvåken og tilbakeholden overfor fremmede, noe som historisk gjorde den til en pålitelig vakthund i tillegg til gjeterrollen. Eiere beskriver en hund som sjelden står stille og alltid leter etter noe å gjøre.

Hvem rasen passer for

Denne rasen passer en aktiv eier som kan gi den daglig fysisk mosjon og en oppgave å løse. Den gjør det bra i hundesporter som agility, gjeterhundprøver og lydighet. Den passer dårligere i et rolig hjem eller hos noen som er borte store deler av dagen, siden hunden trenger samspill og bevegelse for å finne ro.

Rasen har sin opprinnelse i Pyreneene, fjellkjeden langs grensen mellom Frankrike og Spania, der gjetere i århundrer brukte små, hurtige hunder til å drive flokker over bratt terreng. Nøyaktig opphav er ikke dokumentert, ettersom dette var arbeidshunder på gårder og ikke utstillingsdyr, men typen regnes som en av de eldste i Frankrike. I generasjoner samarbeidet pyreneerhyrdingen med pyreneerhunden: den lille hunden gjette, mens den store voktet.

Utenfor hjemtraktene forble rasen lite kjent helt til begynnelsen av 1900-tallet. Under første verdenskrig tjenestegjorde pyreneerhyrdinger i den franske hæren som meldingsbud, søkehunder og vaktposter, og denne innsatsen ga rasen bredere anerkjennelse.

I 1921 ble en rasestandard utarbeidet i Frankrike, og foreningen Réunion des Amateurs de Chiens Pyrénéens ble stiftet for å bevare typen. Standarden skilte mellom to varianter etter hårlaget i ansiktet: ruhåret og sletthåret.

Rasen kom til USA på 1980-tallet, og den amerikanske kennelklubben AKC ga den full anerkjennelse i gjeterhundgruppen i 2009. Internasjonalt er rasen godkjent gjennom FCI, med Norsk Kennel Klub som norsk medlemsforbund, men pyreneerhyrdingen er fortsatt relativt sjelden utenfor bruks- og hundesportmiljøer.

Pyreneerhyrdingen er en liten, senesterk hund bygget for utholdenhet, ikke for kraft. Kroppen er litt lengre enn den er høy, beinbygningen er lett, og helhetsinntrykket er av et årvåkent, energisk dyr i konstant beredskap. De to variantene skiller seg først og fremst i ansiktet: den ruhårete typen har lengre hår og et vindblåst preg, mens den sletthårete typen har kort, fint hår på snuten og et mer åpent uttrykk.

Pels og farger

Gulbrun og grå er de vanligste fargene, fra lys til kullsort skiftning, og brindle- og merle-tegninger forekommer også. Begrenset hvitt på bryst og poter er tillatt. Den ruhårete pelsen kan danne lette totter over tid dersom den ikke stelles jevnlig. Ørene er tradisjonelt halvt reist, og halen kan være naturlig eller naturlig kort. I enkelte land og standarder forekommer kupert hale, men kosmetisk halekupering er forbudt ved lov i Norge.

Pyreneerhyrdingen knytter sterke bånd til sin primære eier og trives godt med resten av familien. Den er intelligent og lærer raskt, men den samme skarpheten gjør at den blir rastløs og kjeder seg uten en oppgave å løse. Rasen er atletisk og nesten alltid i bevegelse, og den bringer en livlig, til tider skøyeraktig personlighet inn i hjemmet.

Overfor fremmede er rasen tilbakeholden og observant, egenskaper som gjør den til en god vakthund. Tidlig og vedvarende sosialisering er viktig, slik at denne varsomheten ikke utvikler seg til skyhet eller reaktivitet. Med barn i egen familie er den som regel kjærlig, men gjeterinstinktet kan gjøre at den jager eller napper etter føtter i bevegelse, så tilsyn rundt små barn er lurt.

Sammen med andre hunder og dyr kan den fungere godt dersom de vokser opp sammen, men trangen til å styre og flytte på ting kan gjøre mindre dyr til mål for gjeting. Rasen er årvåken og gir gjerne lyd fra seg ved uvante syn og lyder.

Pelsstell

• Ruhåret pels: børst ukentlig for å unngå filtdannelse, oftere i perioder med mye felling
• Sletthåret pels: børst hver eller annenhver uke; stellet er lettere
• Bad hunden kun ved behov, siden hyppig vask fjerner pelsens beskyttende fettlag
• Klipp hår rundt øynene dersom det hindrer synet, og sjekk ørene for rusk og smuss
• Klipp klørne med jevne mellomrom og børst tennene regelmessig

Mosjon

• Sikt mot minst 60-90 minutter aktivitet hver dag
• Kombiner fysisk mosjon med mental stimulering, som treningsleker eller aktivitetsballer
• Hundesporter som agility, gjeterhundarbeid, flyball og lydighet passer rasen godt
• En sikkert inngjerdet hage er en fordel, men erstatter ikke strukturert mosjon
• Får hunden for lite utløp for energien, ender det ofte med bjeffing, graving eller tygging

Bomiljø

Takket være den værbestandige pelsen tilpasser rasen seg de fleste klima, og den kan bo i et hjem av hvilken som helst størrelse så lenge mosjonsbehovet dekkes. Den trives best med tilgang til åpne arealer og en fast daglig oppgave. Lange perioder alene fører gjerne til stress og uønsket atferd.

Pyreneerhyrdingen trives godt på et komplett og balansert hundefôr utviklet for aktive, små til middels store raser. Siden den forbrenner mye energi, kan en bruks- eller sporthund trenge flere kalorier enn en hund som holdes som familiehund med lavere aktivitet. Tilpass mengden til alder, vekt og daglig aktivitet fremfor posens gjennomsnittsanbefaling, og juster underveis når hundens rutine endrer seg. Frisk vann bør alltid være tilgjengelig.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til omtrent ti prosent av dagsinntaket, slik at hunden holder seg slank. En overvektig pyreneerhyrding mister mye av den smidigheten rasen er avhengig av. De fleste hunder på et komplett fôr trenger ingen tilskudd, men spør veterinæren før du gir noe ekstra, særlig til en hardtarbeidende eller eldre hund.

Pyreneerhyrdingen er blant de hunderasene som lever lengst, med en typisk levetid på 15-17 år. Den er som regel robust, noe som gjenspeiler opphavet som hardfør arbeidshund, men som alle raser bærer den på enkelte arvelige risikoer. Å kjøpe fra en oppdretter som helsetester avlsdyrene, reduserer sjansen for disse problemene.

Forebyggende helsestell

• Årlig veterinærsjekk, og to ganger i året for eldre hunder
• Hold grunnvaksiner og parasittforebygging oppdatert
• Rutinemessig tannstell for å skåne den lille kjeven
• Hold hunden slank for å avlaste leddene
• Hofte-, kne- og øyelysing for avlsdyr

Pyreneerhyrdingen lærer raskt og er ivrig etter å samarbeide med eieren, noe som gjør den til en av de mer lærevillige gjeterhundrasene. Den samme skarpheten har en bakside: en hund som kjeder seg finner på egne aktiviteter, og en hund som blir hardhendt behandlet, lukker seg, siden rasen er følsom for eierens humør. Korte, varierte og muntre økter holder på oppmerksomheten bedre enn lange, ensformige drillrunder. Tidlig sosialisering er like viktig som lydighetstrening, fordi rasens naturlige varsomhet overfor fremmede trenger jevn og positiv eksponering for å modnes til trygghet.

Grunnleggende trening

1. Start sosialiseringen i valpealderen med rolig eksponering for mennesker, steder og andre dyr
2. Lær inn navn, innkalling, sitt og dekk med mat- og lekebelønning
3. Kanaliser gjeterinstinktet inn i en sport eller strukturert lek fremfor å dempe den
4. Hold øktene korte, noen få minutter av gangen, og avslutt mens hunden lykkes
5. Øv på ro og alenetid tidlig for å forebygge separasjonsstress
6. Bygg gradvis på varighet og distraksjoner når det grunnleggende sitter

Tisper av rasen når vanligvis fysisk modenhet ved 18-24 måneders alder, og avl bør utsettes til hunden er fullvoksen og har bestått helsetesting. Som hos de fleste hunder løper tispen omtrent to ganger i året, og drektigheten varer rundt 63 dager fra parring.

Kullene er små i tråd med rasens størrelse, og teller vanligvis 3-6 valper. Fordi begge pelsvariantene kan dukke opp i samme kull, fører oppdrettere nøye oversikt over hvilken type hver valp har. Ansvarlige oppdrettere helsetester for hofte-, kne-, øye- og hjertelidelser før paring, og de prioriterer rasens solide arbeidstemperament og stabile nervekonstitusjon.

Valpene bør bli hos tispen til de er minst 8 uker gamle. Forsiktig håndtering og gradvis eksponering for hverdagslige syn og lyder i denne perioden legger grunnlaget for den trygge, velsosialiserte voksenhunden rasen er ment å bli.

Slik går du fram for å registrere en Pyreneisk gjeterhund i Norge

Chipen sitter gjerne allerede under huden når valpen kommer hjem fra oppdretteren, og mange er innom DyreID hos veterinæren. Men hva skjer den dagen din Pyreneisk gjeterhund stikker av på ferie i Sverige, eller noen skanner den i et helt annet land? Den kostnadsfrie United Pet Club-profilen sørger for at svaret blir «ring eieren»: opplysningene dine ligger ved hundens ID og kan slås opp fra hele verden. Registrer hunden din på noen få minutter.

De femten sifrene under pelsen på din Pyreneisk gjeterhund peker først på deg når et register sier det. La United Pet Club si det kostnadsfritt: registreringen varer livet ut, alle chipmerker godtas, og hver endring er gratis. Chipregistreringen først, kontoen rett etterpå.