Newfoundlandshund

Newfoundlandshunden er en kjempehund som stammer fra den kanadiske øya med samme navn. Hannhunder veier som regel 130 til 150 pund, tisper 100 til 120 pund. Dermed er rasen blant de aller tyngste av alle hunderaser. Til tross for størrelsen er gemyttet mildt og stødig. Rasen omtales ofte som en arbeidshund som holder seg rolig hjemme.

Newfoundlandshunden ble avlet frem for å arbeide sammen med fiskere. Den har tykk, dobbel pels, svømmehud mellom tærne og kraftige skuldre. Disse egenskapene passer godt til kaldt vann. Hunden kan svømme lange strekninger, og historien kjenner flere dokumenterte tilfeller der rasen har dratt mennesker og utstyr opp av vannet. Den samme kraften ble også brukt på land til å trekke kjerrer og garn.

Hjemme er newfoundlandshunden tålmodig og kjærlig. Den knytter seg gjerne tett til familien og viser stor tålmodighet overfor barn. Dette har gitt rasen et rykte som en trygg følgesvenn for husstandens minste. Baksiden er alt stellet en hund på 100 til 150 pund krever: plass, fôr, pelsstell og toleranse for sikling.

Hvem passer rasen for

Newfoundlandshunden passer i en husstand med plass til en stor hund og tid til omfattende pelsstell og en betydelig fôrregning. Den egner seg for folk som ønsker en rolig, trofast følgesvenn fremfor en sporty hund med høyt aktivitetsnivå. Familier med barn opplever ofte rasen som en god match på grunn av det tålmodige gemyttet. Den passer dårligere i små leiligheter, svært varme strøk, eller hos eiere som ikke tåler sikling og fellhår.

Rasen har navn etter øya Newfoundland utenfor Canadas østkyst. Der utviklet den seg på 1700-tallet blant fiskesamfunnene som arbeidet i det kalde nordatlantiske farvannet. Den nøyaktige avstamningen er ikke fullt dokumentert, men øyas arbeidshunder regnes generelt som grunnlaget for den moderne rasen.

Fiskerne satte pris på hundene i vannarbeidet. Newfoundlandshunden dro garn og liner, hentet gjenstander og utstyr som falt over bord, og hjalp folk som havnet i vannet. Svømmehud mellom tærne, en vannavstøtende pels og god svømmestyrke gjorde den godt egnet til denne oppgaven i kaldt vann.

På 1800-tallet fikk rasen oppmerksomhet i Storbritannia, der den ble holdt av enkelte kjente eiere og opptrådte i datidens malerier og litteratur. Denne eksponeringen bidro til at newfoundlandshunden ble kjent utover sin opprinnelige rolle som arbeidshund, og la grunnlaget for utviklingen som selskaps- og utstillingshund.

Newfoundlandshunden var blant rasene som ble anerkjent i de tidlige, organiserte kennelklubbene på slutten av 1800-tallet. I dag holdes den først og fremst som familiehund, selv om vannredning og trekkarbeid fortsatt inngår i rasens anerkjente egenskaper og praktiseres i enkelte raseklubber. I Norge er det Norsk Kennel Klub (NKK) som fører rasens stambok, og landets kalde klima med lange vintre og kystnært farvann egner seg godt for denne vannreddende rasen.

Newfoundlandshunden er stor og kraftig bygget, med tung benstruktur og en bred, dyp kropp. Hodet er stort med bred skalle, og uttrykket er mildt. Kroppsbygningen er balansert for styrke og utholdenhet fremfor fart. Svømmehud og en kraftig hale hjelper hunden i vannet, der halen fungerer som ror.

Pels og farger

Overpelsen er grov og vannavstøtende, med en tett, myk underull nedenfor. Den vanligste fargen er heltsvart. Brunt og grått i heldekkende farge er også godkjent. Den svart-hvite tegningen, kalt landseer, har hvit bunnfarge med svarte flekker og har navn etter maleren som fremstilte rasen i sine bilder. Dobbeltpelsen feller jevnt gjennom hele året og kraftigere ved årstidsskiftene.

Newfoundlandshunden er kjent for et mildt og stabilt gemytt. Den er som regel rolig innendørs og knytter tette bånd til familien. Rasen er kjærlig og søker menneskelig selskap, og den kan bli nedstemt av å bli overlatt til seg selv over lengre perioder.

Overfor barn er newfoundlandshunden vanligvis tålmodig og overbærende. Dette trekket utgjør en viktig del av rasens rykte som familiehund. Størrelsen tilsier likevel at tilsyn rundt svært små barn er fornuftig, ganske enkelt fordi hunden er tung. Overfor fremmede opptrer rasen typisk vennlig eller høflig avmålt fremfor aggressivt, så den er ingen sterk vakthund, selv om størrelsen alene virker avskrekkende.

Overfor andre dyr kommer newfoundlandshunden som regel godt overens, særlig når den vokser opp sammen med dem eller sosialiseres tidlig. Den er ikke en høyenergisk rase og viser vanligvis ikke sterkt jaktinstinkt. De viktigste atferdstrekkene å merke seg er behovet for følgeskap og tendensen til å sikle.

Pelsstell

• Børst dobbeltpelsen minst to til tre ganger i uken, og daglig i fellingsperiodene
• Bruk en kordbørste og en underullsrake for å nå den tette underullen
• Bad hunden hver én til to måned, eller etter behov; det tar tid å tørke den tykke pelsen helt
• Sjekk og rengjør ørene jevnlig, ettersom hengeører lett samler fukt
• Klipp klørne og hold hårveksten mellom potene ryddig
• Tørk munn og kjever ofte for å begrense sikling

Mosjon

• Legg opp til om lag 30 til 60 minutter aktivitet per dag
• Daglige turer i moderat tempo passer rasen godt
• Svømming egner seg svært godt for newfoundlandshunden og belaster leddene lite
• Unngå hard trening i varme og under raske vekstperioder hos valper

Bomiljø

Newfoundlandshunden trives best i et kjølig klima og et hjem med plass til å bevege seg. Den tykke pelsen gjør varmt, fuktig vær til et reelt problem, så skygge, ferskt vann og aircondition er viktig i varme strøk. Rasen tåler innendørsliv godt takket være sitt rolige vesen, men den trenger nok plass til å ligge og snu seg komfortabelt gitt størrelsen.

Newfoundlandshunden trenger et komplett og balansert fôr utviklet for store eller kjempestore raser. Fordi hunden er tung, avlaster en sunn vekt både ledd og hjerte. Mål opp fôret fremfor å la skålen stå fremme hele dagen, og tilpass mengden til den enkelte hundens aktivitetsnivå og holdkondisjon. Valper bør få en vekstfôrblanding for store raser som støtter en langsom, jevn utvikling fremfor rask vektøkning.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til rundt ti prosent av dagsinntaket for å unngå overvekt. Enkelte eiere gir leddtilskudd som glukosamin og kondroitin på grunn av rasens størrelse, samt fiskeolje for pels og hud. Snakk med veterinæren før du starter med et tilskudd, siden behovet varierer fra hund til hund.

Newfoundlandshunden lever som regel i 9 til 10 år, noe som er vanlig for en kjemperase. Rasen er stort sett robust, men størrelsen bringer med seg spesifikke helseutfordringer knyttet til ledd, hjerte og fordøyelse. Å kjøpe fra oppdrettere som helsetester avlsdyrene, og å holde hunden på en sunn vekt, bidrar begge til å redusere risikoen.

Forebyggende helsearbeid

• Årlig veterinærkontroll, hyppigere for eldre hunder
• Hofte-, albue-, hjerte- og DNA-testing av avlsdyr
• Hold hunden på en sunn vekt for å skåne ledd og hjerte
• Server avmålte måltider og unngå hard mosjon rett etter fôring for å redusere risikoen for magedreining
• Hold vaksiner og parasittbehandling oppdatert
• Rutinemessig stell av tenner og ører

Newfoundlandshunden er intelligent og samarbeidsvillig overfor føreren, og rasen er derfor relativt lettlært. Den reagerer best på rolig, konsekvent veiledning og belønningsbaserte metoder. Harde korreksjoner har lett for å slå feil ut hos en så følsom hund. Fordi den voksne hunden blir svært stor, er det viktig å lære den folkeskikk mens den ennå er valp: en hund på 130 pund som drar i bånd eller hopper på folk, er vanskelig å håndtere, mens den samme hunden, trent tidlig, er lett å ha med å gjøre.

Grunnleggende trinn

1. Start sosialiseringen tidlig, og la valpen møte mennesker, steder og andre dyr
2. Lær inn en pålitelig bånd-gange før hunden når full størrelse og styrke
3. Bygg opp de grunnleggende kommandoene: sitt, bli, kom og ligg
4. Øv på rolige hilsesituasjoner slik at hunden ikke hopper på folk
5. Introduser vannarbeid og svømming hvis hunden viser interesse, noe mange gjør
6. Hold øktene korte, positive og forutsigbare

Ansvarlig avl på newfoundlandshund venter til hunden er fysisk og mentalt moden, som regel rundt to års alder, slik at helsetester kan gjennomføres først. Anbefalt testing dekker hofter, albuer, hjerte og arvelige tilstander som cystinuri. Drektigheten varer omtrent 63 dager, på linje med andre hunderaser. Rasen får ofte store kull, og valping hos en kjemperase kan innebære økt risiko, så veterinær bør være involvert.

Oppfostringen av valpene krever planlegging. Valpene vokser raskt og trenger et vekstfôr for store raser som støtter kontrollert vekst fremfor rask vektøkning. Dette skåner leddene mens de utvikler seg. Tispa trenger solid ernæring og god plass til å ta seg av et stort kull. Tidlig sosialisering hos oppdretteren legger grunnlaget for det rolige voksengemyttet rasen er kjent for. Kommende eiere bør regne med lang venteliste hos seriøse oppdrettere, ettersom velavlede kjempekull ikke produseres ofte.

Slik går du fram for å registrere en Newfoundlandshund i Norge

Legg inn navnet på din Newfoundlandshund, fødselsdatoen og et skarpt bilde, sett på nummeret ditt og lagre. Mer skal det ikke til, og det koster aldri noe. Hunderegistreringen fungerer med og uten chip, så det er ingen grunn til å vente på veterinærtimen.

Veterinæren setter chipen, men ingen registrerer den for deg, og en uregistrert chip identifiserer ingen. Registrer mikrochipen kostnadsfritt på livstidsplanen: alle chipmerker en norsk veterinær bruker godtas, oppdateringer etter flytting koster ingenting, og oppføringen kan slås opp døgnet rundt, hjemme og i utlandet. Opprett den kostnadsfrie kontoen din og få begge deler unnagjort i kveld.