Leonberger

Leonbergeren er en kjempehund fra Tyskland, avlet frem for å forene størrelse og styrke med et jevnt og mildt vesen. Voksne hunder er blant de høyeste av alle raser. Hannhunder når ofte en mankehøyde på rundt 79 cm og veier godt over 45 kg. Til tross for den imponerende kroppsbygningen er rasen rolig innendørs og tålmodig med barn, noe som har gitt den kallenavnet den snille kjempen.

Pelsen er rasens mest kjennetegnende trekk: en middels lang dobbeltpels i løvefargede nyanser fra gult til rødbrunt, avsluttet med en mørk maske i ansiktet. Helhetsinntrykket er en kraftig, veltrent hund som beveger seg med en lett, langstrakt gange.

Leonbergere er trofaste følgesvenner som helst holder seg tett på sine mennesker. De er som regel vennlige fremfor aggressive, men årvåkenheten og størrelsen gir dem naturlig gjennomslagskraft som familievakthund. De viktigste forholdene å veie mot hverandre er den kraftige pelsfellingen, plassen og fôrmengden en kjempehund krever, og en forholdsvis kort levetid på 8 til 9 år.

Hvem leonbergeren passer for

Leonbergeren passer i et hjem med plass til en stor hund og tid til daglig mosjon og pelsstell. Den er godt egnet for familier med barn som ønsker en rolig og trofast følgesvenn, og som kan håndtere pelsfellingen og fôrutgiftene til en kjempehund. Den passer mindre godt i små leiligheter, hos folk som er borte store deler av dagen, eller hos eiere som ikke kan sette av tid til jevnlig pelsstell.

Rasen har navn etter byen Leonberg i sørvestlige Tyskland. Den knyttes til Heinrich Essig, en kommunepolitiker og dyrehandler som fremmet hundene på 1840- og 1850-tallet. Kilder tilskriver krysninger mellom store arbeidshunder, blant dem newfoundlandshund, sanktbernhardshund og pyreneerhund, en rolle i utviklingen av rasen.

Essig presenterte leonbergeren som en stor, iøynefallende hund med en løveaktig pels, og hundene fikk økende popularitet hos kjente eiere rundt om i Europa i andre halvdel av 1800-tallet. På gårder og gods ble hundene brukt til trekkarbeid, vakthold og alminnelige gårdsoppgaver.

De to verdenskrigene rammet rasen hardt. Matmangel og avbrutt avlsarbeid reduserte bestanden kraftig, og den ble senere bygget opp igjen fra en liten gruppe overlevende hunder. Dedikerte oppdrettere i Tyskland gjenreiste linjen, og det er derfor dagens leonbergere har et smalt genetisk utgangspunkt.

I USA ble leonbergeren anerkjent av American Kennel Club i 2010 og plassert i arbeidshundgruppen. I Norge hører rasen inn under Norsk Kennel Klub, og den regnes fortsatt som en moderat populær følge- og arbeidshund fremfor en vanlig husholdningshund.

Leonbergeren er stor og muskuløs med en balansert, rektangulær kroppsform som er noe lengre enn den er høy. Hodet bærer en sort maske, og mørke, middels store øyne gir et mildt uttrykk. Hannhunder er tydelig større og tyngre enn tisper, og voksne hannhunder utvikler ofte en markert man rundt hals og bryst.

Pels og farger

Ytterpelsen er middels myk til grov og ligger tett inntil kroppen, med en tett underull som gir isolasjon og vannavstøtende egenskaper. Godkjente farger går fra gult og gyllent til rødt og rødbrunt, ofte med mørkere hårtupper langs ryggen. En sort maske på snuten og i ansiktet er et kjennetegn ved rasen. En liten hvit flekk på brystet eller hvite hår på tærne kan forekomme. Pelsen feller hele året og går gjennom kraftigere sesongfelling, så jevnlig børsting er en fast del av stellet.

Leonbergeren har et stabilt og jevnt gemytt. Sammen med familien er den kjærlig og liker å holde seg nær sine mennesker, og den følger ofte husstandens medlemmer fra rom til rom. Med barn er den vanligvis tålmodig og overbærende, selv om størrelsen betyr at samvær med små barn bør overvåkes for å unngå at noen blir dyttet overende ved et uhell.

Overfor fremmede er rasen som regel trygg og avventende fremfor nervøs eller aggressiv. Den varsler når besøkende kommer og har naturlig gjennomslagskraft som vakthund, men en godt sosialisert leonberger roer seg raskt ned når den forstår at det ikke er noen trussel. Tidlig og vedvarende sosialisering bidrar til å holde denne tryggheten i balanse.

Sammen med andre dyr er rasen gjennomgående sosial og kommer overens med hunder og andre husdyr, særlig når den vokser opp sammen med dem. Det rolige gemyttet gjør den mindre tilbøyelig til overreaksjon enn mange store vokterraser. Den er følsom for eierens humør og trives best i et hjem med en jevn og forutsigbar stemning.

Pelsstell

• Børst pelsen flere ganger i uken, og daglig under de kraftige sesongfellingene, for å holde løst hår i sjakk og forebygge filtdannelse
• Vær oppmerksom på manen, fjæringen bak på bena og området bak ørene, der floker lett oppstår
• Bad hunden av og til, med noen ukers til et par måneders mellomrom, avhengig av aktivitetsnivå og pelsens tilstand
• Klipp klørne jevnlig og sjekk ørene for skitt eller fuktighet
• Puss tennene flere ganger i uken

Mosjon

• Sørg for rundt 30 til 60 minutter moderat aktivitet hver dag, som turer og lek
• Hold igjen på hard, repeterende trening og hopping mens hunden fortsatt vokser, for å skåne ledd under utvikling
• Rasen liker kjølig vær og vann, og mange hunder svømmer gjerne
• Mentalt arbeid som grunnleggende lydighetstrening og luktespill hjelper med å tilfredsstille en arbeidshund

Bomiljø

Leonbergeren trives best i et hjem med god plass og en godt inngjerdet hage, selv om den er rolig nok til å leve innendørs som husvokter. Den tåler kulde godt takket være den tette pelsen, men kan bli overopphetet i varmt vær, så legg mosjonen til de kjøligere delene av dagen om sommeren. Det er en følgesvennrase som ikke passer til å bo utendørs eller bli overlatt til seg selv over lengre perioder.

Gi hunden et komplett og balansert fôr utviklet for store eller kjempestore raser. Voksne hunder klarer seg som regel best med to avmålte måltider daglig fremfor fri tilgang til fôr, noe som gjør porsjonskontrollen enklere og kan redusere risikoen for magedreining. Voksende valper bør få en valpeformel for store raser som støtter langsom og jevn vekst. Overfôring eller for mange kalorier kan belaste ledd under utvikling hos en kjempehund. Sørg alltid for tilgang til friskt vann, og tilpass mengden til den enkelte hundens alder, vekt og aktivitetsnivå.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til en liten andel av dagens kalorier for å unngå vektøkning, som belaster leddene på en kjempehund. Enkelte eiere gir leddtilskudd som glukosamin og kondroitin, og omega 3-fettsyrer for hud og pels, men et hvert tilskudd bør kun gis etter samtale med veterinær. Fordi rasen kan være utsatt for magedreining, bør hard mosjon unngås like før og etter måltider.

Leonbergeren er en kjemperase med en typisk levetid på 8 til 9 år, som er kortere enn hos de fleste små og mellomstore hunder. Mange av helseutfordringene er felles for store og kjempestore raser, blant annet leddproblemer, magedreining og en høyere forekomst av enkelte kreftformer. Å kjøpe valp fra oppdrettere som helsetester avlsdyrene for kjente tilstander, øker sjansen for en frisk valp.

Forebyggende stell

• Hold vaksinasjoner og parasittforebygging oppdatert
• Oppretthold en slank kroppsvekt for å avlaste leddene
• Sett opp jevnlige veterinærkontroller, med hyppigere besøk etter hvert som hunden blir eldre
• Velg oppdrettere som fremlegger resultater fra hofte-, albue-, hjerte-, øye- og DNA-testing
• Lær tegnene på magedreining og ha en beredskapsplan

Leonbergeren er intelligent og som regel ivrig etter å samarbeide, noe som gjør rasen treningsvennlig for en erfaren eller engasjert eier. Den er følsom og reagerer dårlig på hard håndtering, så en rolig og konsekvent tilnærming fungerer best. Fordi rasen vokser til en svært stor og sterk hund, bør grunnleggende folkeskikk og pålitelig innkalling læres tidlig, mens hunden fortsatt er enkel å håndtere. Tidlig og løpende sosialisering med mennesker, steder og andre dyr er viktig for å oppdra en stabil og trygg voksen hund.

Det grunnleggende

1. Start sosialisering og skånsom håndtering i valpealderen, og eksponer hunden for varierte mennesker, lyder og underlag
2. Lær navnrespons, sitt, ligg og kom først, i korte økter
3. Tren løs line-gange tidlig, før hunden når full størrelse og vekt
4. Bygg en pålitelig innkalling og et solid bli, av hensyn til sikkerheten
5. Øv på rolige hilsener, slik at en vennlig kjempe ikke hopper på folk
6. Hold voksende hunder unna glatte gulv og gjentatt hopping, for å skåne leddene

Leonbergeren modnes sent, og kjempestore raser regnes generelt ikke som fysisk klare for avl før de er godt forbi sitt første leveår og har gjennomført helsetesting. Ansvarlig avl parer hunder som er testet for hofte- og albueleddsdysplasi, hjerte- og øyetilstander, samt de arvelige nevropatiene, siden rasen stammer fra et smalt utvalg overlevende hunder etter verdenskrigene.

Drektigheten hos hund varer om lag 63 dager. Leonbergerkull er ofte store, og teller vanligvis fra rundt 6 til 12 valper, noe som gjenspeiler rasens størrelse. Tispen trenger økt næringstilførsel gjennom siste del av drektigheten og diegivingen, sammen med et rolig og rent valpekasseområde.

Valpene vokser raskt og når en betydelig vekt tidlig, så vekt, ernæring og leddbeskyttelse må ivaretas fra starten. Tidlig sosialisering og skånsom håndtering i de første ukene legger grunnlaget for rasens stabile voksentemperament. Seriøse oppdrettere plasserer valper i vurderte hjem og gir helsedokumentasjon.

Slik går du fram for å registrere en Leonberger i Norge

Legg inn navnet på din Leonberger, fødselsdatoen og et skarpt bilde, sett på nummeret ditt og lagre. Mer skal det ikke til, og det koster aldri noe. Hunderegistreringen fungerer med og uten chip, så det er ingen grunn til å vente på veterinærtimen.

De femten sifrene under pelsen på din Leonberger peker først på deg når et register sier det. La United Pet Club si det kostnadsfritt: registreringen varer livet ut, alle chipmerker godtas, og hver endring er gratis. Chipregistreringen først, kontoen rett etterpå.