Lapsk vallhund

Lappgjeterhunden er en middels stor arbeidshund fra Finland, utviklet av samene for å gjete og drive rein over de nordlige vidda i Lappland. Rasen er bygget for utholdenhet i kaldt, åpent landskap, ikke for fart over korte strekk. Den går i timevis uten å bli sliten og fortsetter arbeidet i vær som ville stanset de fleste andre hunder.

I gemytt er lappgjeterhunden vennlig og glad i mennesker, med sterk arbeidslyst og en tendens til å bruke stemmen når den jobber. Den knytter tette bånd til familien og følger gjerne med på det føreren gjør. Denne blandingen av lydighet og energi er en viktig grunn til at rasen har beholdt sin plass som reinsdyrhund, samtidig som den har tilpasset seg som aktiv familie- og sporthund.

Voksne hunder lever som regel mellom 11 og 14 år. Rasen er fortsatt sjelden utenfor Norden, og de som ønsker seg en valp, må ofte vente på kull fra anerkjente arbeids- eller utstillingslinjer.

Hvem passer rasen for

Lappgjeterhunden trives best i et hjem som kan gi den en oppgave og jevn aktivitet hver dag. Den passer godt for eiere som liker trening, hundesport eller lange turer ute, og som tåler at hunden bjeffer mens den jobber. Et hjem som ønsker en rolig, lite energisk følgesvenn, er sjelden en god match. Folk i kaldt eller tempererte strøk med god plass å bevege seg på, passer bedre enn dem som bor trangt, varmt eller lite aktivt.

Lappgjeterhunden har røtter i spisshundene som samene holdt i de nordlige delene av Finland, Sverige og Norge. I generasjoner arbeidet disse hundene sammen med reingjetere og hjalp til med å samle og flytte dyrene over store arktiske områder. Utvalget gikk på arbeidsevne og evnen til å tåle harde vintre, ikke på utseende.

I lang tid ble ikke rasen skilt fra den mer langhårede lapske vallhunden i registrene. De to typene fantes side om side i de samme gjeteområdene og ble ofte regnet som det samme. Etter hvert som organisert hunderegistrering fikk fotfeste i de nordiske landene, begynte oppdrettere å skille den korthårede gjeterhunden fra selskapshundtypen med lengre pels.

Rasen fikk egen anerkjennelse i Finland på midten av 1900-tallet, og den finske rasestandarden fastsatte den som en arbeidende reinsdyrhund under navnet som på engelsk kalles Lapponian Herder. I samme periode falt bestanden kraftig da mekanisert transport endret reindriften, og rasen måtte bygges opp igjen fra et begrenset avlsgrunnlag.

I dag er lappgjeterhunden fortsatt sterkt knyttet til hjemlandet sitt. Den brukes fremdeles til reinsdriving enkelte steder i Lappland, samtidig som den stiller på lydighet, agility og gjeterhundprøver i Finland og andre deler av Europa. Hos Norsk Kennel Klub er rasen fortsatt en sjeldenhet, men interessen øker blant eiere som ønsker en aktiv nordisk arbeidshund.

Lappgjeterhunden er middels stor, med kroppen litt lengre enn den er høy, noe som gir en balansert og smidig kroppsform tilpasset lange arbeidsdager. Bygningen er sterk uten å være tung. Hodet er moderat bredt med stående eller halvstående ører, og uttrykket er våkent og vennlig. Halen bæres lavt i ro og kan krølle seg oppover når hunden er i bevegelse eller oppmerksom.

Pels og farger

Pelsen er en typisk arbeidspels: et grovere, værbestandig topplag over en myk, isolerende underull. Den er lengst rundt halsen og på baksiden av beina, men holder seg kortere og tettere enn hos den lapske vallhunden. Mørke grunnfarger som svart, grå og brun er vanligst, ofte med lysere tegninger som gir rasen dens karakteristiske, mønstrede utseende. Pelsen feller, med kraftigere fellingsperioder når underullen skiftes.

Lappgjeterhunden er en vennlig og oppmerksom hund som liker å være involvert i det familien holder på med. Hjemme er den rolig og kjærlig så snart behovet for aktivitet er dekket, men den bærer på en ekte arbeidslyst og trives best med en oppgave å løse. Rasen er intelligent og lærer raskt, noe som er en av grunnene til at den har funnet veien inn i lydighet og agility ved siden av den opprinnelige gjeterrollen.

Overfor familien er rasen lojal og engasjert. Den er som regel høflig snarere enn aggressiv mot fremmede, men den varsler gjerne når noen kommer på besøk. Mange lappgjeterhunder er pratsomme av natur og bruker bjeffing både som arbeidsredskap og som vanlig kommunikasjon, så støytoleranse hos naboer bør vurderes ved leilighetsboliger. Overfor andre hunder er rasen vanligvis sosial, og tidlig sosialisering hjelper den til å slå seg til ro med mindre kjæledyr, selv om gjeterinstinktet av og til får den til å jage dyr i bevegelse.

Pelsstell

• Børst dobbeltpelsen én til to ganger i uken for å fjerne løs pels og hindre matter
• Øk børstingen til flere ganger i uken i fellingsperioder når underullen felles
• Bad hunden bare ved behov, siden pelsen har naturlig værbestandighet
• Sjekk og klipp klørne jevnlig, og hold ørene rene og tørre

Mosjon

• Sett av minst én til to timer aktivitet per dag fordelt på turer, løping og fri bevegelse
• Legg til mental stimulering som treningsøkter, luktleker eller gjeteroppgaver
• Bruk hundesport som agility, lydighet eller rally for å kanalisere rasens arbeidslyst
• Unngå at hunden får for lite mosjon, siden det ofte fører til bjeffing og rastløshet

Miljø

Lappgjeterhunden trives i kjølig og temperert klima og tåler kulde godt takket være dobbeltpelsen. Den kan bo i mange typer hjem så lenge den får daglig aktivitet, men er lykkeligst med tilgang til uteområde og plass til å bevege seg. I varmt vær bør anstrengelse legges til de kjøligste delene av døgnet, med skygge og vann tilgjengelig. Fordi rasen har lett for å bjeffe, passer den best i hjem der noe støy er akseptert.

Lappgjeterhunden trives på et komplett og balansert fôr laget for aktive, middels store hunder. Siden dette er en arbeidsrase med høyt energibehov, øker kaloribehovet med mengden mosjon eller gjeterarbeid hunden utfører, og synker i roligere perioder. Juster porsjonene slik at hunden holder seg slank, med ribbein som er lette å kjenne, men ikke synlige. Ferskt vann bør alltid være tilgjengelig, spesielt etter anstrengelse.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til rundt ti prosent av dagens kalorier, og trekk dem fra når du måler opp måltidene, siden denne rasen lett legger på seg hvis den overfôres i perioder med lite aktivitet. De fleste hunder på et komplett fôr trenger ingen tilskudd. Snakk med veterinær om ledd- eller hudtilskudd før du gir dem, særlig til hardtarbeidende eller eldre hunder.

Lappgjeterhunden er som regel frisk og robust, noe som gjenspeiler bakgrunnen som arbeidshund avlet for utholdenhet i et krevende miljø. De fleste hunder lever mellom 11 og 14 år. Som med enhver rase som er bygget opp igjen fra et begrenset avlsgrunnlag, bruker ansvarlige oppdrettere helsetesting for å håndtere arvelige tilstander og bevare genetisk mangfold.

Forebyggende helsearbeid

• Hold grunnvaksiner og parasittbehandling oppdatert
• Hold hunden slank for å skåne leddene
• Sett opp faste veterinærkontroller, inkludert regelmessige øyeundersøkelser
• Velg valper etter foreldre med dokumentert testing av hofter, albuer og øyne
• Bygg opp kondisjon jevnt fremfor plutselige, harde treningsøkter

Lappgjeterhunden er en av de mer lærevillige gjeterrasene. Den lærer raskt, følger nøye med på føreren og motiveres av aktivitet og belønning. Denne intelligensen kommer sammen med en selvstendighet avlet frem for å ta egne avgjørelser ute i felt, så treningen fungerer best når den er konsekvent og engasjerende fremfor repeterende. Rasen utmerker seg i lydighet, agility, rally og gjeterhundarbeid, og å kanalisere arbeidslysten inn i strukturerte oppgaver reduserer unødvendig bjeffing.

Grunnleggende trening

1. Start sosialiseringen tidlig, og la valpen møte mennesker, hunder, husdyr og varierte miljøer
2. Lær inn grunnkommandoer (sitt, ligg, bli, innkalling) i korte, hyppige økter
3. Legg til et signal for ro, og beløn rolig atferd for å håndtere rasens energinivå
4. Innfør en oppgave eller sport som agility eller gjeting når grunnleggende trening sitter
5. Øv på kommandoer for kontrollert stillhet slik at bjeffingen holder seg på et håndterlig nivå innendørs

Lappgjeterhunder når som regel fysisk og atferdsmessig modenhet mellom ett og to års alder, og ansvarlige oppdrettere venter vanligvis til hunden er fullvoksen og helsetestet før paring. Paringen følger tispens normale løpesyklus, og drektigheten varer i rundt 63 dager. Kullene er som regel moderate i størrelse for en middels stor rase.

Oppfostringen av valpene handler mye om tidlig håndtering og sosialisering. Valpene har godt av forsiktig eksponering for mennesker, husholdningslyder og ulike underlag i de første ukene, noe som støtter opp under rasens vennlige og tilpasningsdyktige gemytt. Fordi rasen er bygget opp igjen fra en liten bestand, legger oppdretterne vekt på genetisk mangfold sammen med testing av hofter, albuer og øyne når parringer planlegges.

Slik går du fram for å registrere en Lapsk vallhund i Norge

Legg inn navnet på din Lapsk vallhund, fødselsdatoen og et skarpt bilde, sett på nummeret ditt og lagre. Mer skal det ikke til, og det koster aldri noe. Hunderegistreringen fungerer med og uten chip, så det er ingen grunn til å vente på veterinærtimen.

Veterinæren setter chipen, men ingen registrerer den for deg, og en uregistrert chip identifiserer ingen. Registrer mikrochipen kostnadsfritt på livstidsplanen: alle chipmerker en norsk veterinær bruker godtas, oppdateringer etter flytting koster ingenting, og oppføringen kan slås opp døgnet rundt, hjemme og i utlandet. Opprett den kostnadsfrie kontoen din og få begge deler unnagjort i kveld.