Pyreneerhund

Pyreneerhunden stammer fra Pyreneene, fjellkjeden mellom Frankrike og Spania, der den i århundrer arbeidet sammen med gjetere og saueflokker høyt til fjells. Oppgaven var å beskytte dyrene mot ulv og bjørn, ofte uten at noen mennesker var i nærheten. Denne bakgrunnen har formet en hund som er tålmodig og fattet det meste av tiden, men bestemt i det øyeblikket den vurderer at noe er galt.

Voksne individer hører til blant de aller største hunderasene som finnes, med en tykk, hvit pels tilpasset kaldt klima. Til tross for størrelsen er rasen kjent for en mild og omsorgsfull væremåte overfor mennesker og dyr den regner som sine egne. Den knytter seg tett til familien og tåler som regel barn godt.

Prisen for dette vokterinstinktet er en egen vilje. Pyreneerhunden ble avlet for å ta selvstendige avgjørelser på en fjellside uten fører i nærheten, og den tenker derfor gjerne selv før den adlyder. Eiere beskriver en hund som er kjærlig og rolig innendørs, men som gjør seg gjeldende med bjeffing om natten og patruljerer eiendommen etter egen plan.

Hvem egner rasen seg for

Denne rasen passer eiere med god plass, helst en sikkert inngjerdet hage eller et mindre gårdsbruk, som ønsker en rolig følgesvenn og en naturlig vakthund. Den fungerer best hos folk som tåler kraftig felling, jevnlig bjeffing og en hund som ikke alltid kommer når den blir kalt. Rasen passer dårlig til leilighet, løs mosjon i åpent terreng eller noen som venter rask, militær presisjon i lydigheten.

Pyreneerhunden, på fransk kalt Chien de Montagne des Pyrénées, har navnet sitt fra fjellkjeden som skiller Frankrike fra Spania. Store, hvite vokterhunder av denne typen er svært gamle. Levninger etter lignende fjellhunder i området er flere tusen år gamle, og rasen slik vi kjenner den i dag, ble grunnfestet av gjetere i de franske Pyreneene.

Gjennom generasjoner levde hundene utendørs sammen med flokkene året rundt. De arbeidet i par eller mindre grupper og holdt utkikk etter ulv og bjørn, mens gjeterne og gjeterhundene styrte flokkens bevegelser. Den hvite pelsen gjorde det mulig for gjeterne å skille vokterhundene fra rovdyr på avstand.

På 1600-tallet fikk rasen status utover fjellene. Den ble populær ved det franske hoffet, og datidens adel utnevnte hunden til vokter av slottene. Denne kongelige oppmerksomheten bidro til å spre rasen i Frankrike og løftet dens anseelse.

Rasen fikk bredere internasjonal anerkjennelse på 1800- og 1900-tallet. Arbeidende individer voktet fortsatt buskap i fjellene mens utstillingslinjer utviklet seg parallelt. I dag holdes pyreneerhunden både som familiehund og, i mange områder, fremdeles som arbeidende vokterhund på gårder.

Pyreneerhunden er stor og kraftig bygget uten å virke tung eller klumsete. Kroppen er noe lengre enn den er høy, og hunden beveger seg med et rolig, avmålt ganglag. Hodet er kileformet med en lett hvelvet isse, mellomstore, trekantede ører som henger tett inntil hodet, og sort nese og leppekanter. Et tydelig rasekjennetegn er dobbel sporre på hvert bakbein.

Pels og farger

Pelsen er rasens mest kjennetegnende trekk. Det ytre laget er langt, glatt og grovt, mens underullen er myk og tett og gir isolasjon. Hannhunder bærer ofte en fyldigere man rundt hals og skuldre. Grunnfargen er hvit. Tegninger i grått, gultbrunt, rødbrunt eller grevlingfarget kan forekomme på hodet, ørene og ved halerota, og er tillatt i standarden. Pelsen floker seg sjeldnere enn lengden skulle tilsi, men den feller kraftig, særlig under de sesongmessige pelsskiftene.

Hjemme er pyreneerhunden rolig og stillferdig, og den er ofte fornøyd med å ligge nær familien og følge med på husholdningen. Den er som regel mild mot barn og tålmodig med dyrene den er vokst opp sammen med. Rasen knytter sterke bånd og er trofast mot dem den vokter.

Overfor fremmede er hunden tilbakeholden snarere enn utadvendt. Den vurderer en ny person før den aksepterer vedkommende, og er av natur mistenksom mot alle som nærmer seg eiendommen. Dette gjør den til en effektiv vakthund, men betyr også at tidlig og løpende sosialisering er avgjørende.

Vokterinstinktet preger hverdagen. En pyreneerhund bjeffer for å advare mot opplevde trusler, særlig om natten, og patruljerer terrenget på egen hånd. Den er også selvstendig og ble avlet for å handle uten styring, så den følger ikke alltid kommandoer. Overfor små, ukjente dyr kan den være både jaktlysten og forsiktig, så møter bør skje under tilsyn.

Pelsstell

• Børst pelsen minst én til to ganger i uken, og daglig under sesongmessig felling
• Bruk en underullsrake og en kardeborste for å nå den tette underullen
• Sjekk og rengjør ørene jevnlig, siden de henger tett inntil hodet
• Klipp klørne hver par uke, inkludert de doble sporene på bakbeina
• Bad hunden av og til; pelsen slipper skitt relativt godt mellom badene

Mosjon

• Gi en daglig tur i tillegg til tilgang til en sikkert inngjerdet hage
• Sikt på moderat aktivitet; dette er en jevn arbeidshund, ikke en høyenergisk løper
• Hold hunden i bånd eller bak gjerde, siden innkalling er upålitelig og den vandrer gjerne
• Unngå hard trening i varme, særlig for valper med ledd som fortsatt utvikler seg

Miljø

Pyreneerhunden er bygget for kulde og takler varme dårlig, så skygge, ferskvann og kjølige hvileplasser er viktig i varmt klima. Den trives best med utearealer å patruljere og passer ikke til leilighet. Et sikkert gjerde er nødvendig fordi rasen vandrer og kan forsøke å utvide territoriet sitt. Bjeffing om natten er normalt og bør det tas høyde for dersom naboene bor tett på.

En pyreneerhund bør spise et komplett og balansert fôr laget for store eller kjempestore raser. Til tross for størrelsen er rasen ikke svært aktiv, og den trenger derfor færre kalorier per kilo enn en aktiv sportshund, og legger lett på seg ved overfôring. Porsjonsstørrelsen avhenger av alder, vekt og aktivitetsnivå, så bruk fôrposens anbefaling som utgangspunkt og juster for å holde hunden slank.

Valper av kjempestore raser er et eget kapittel. De bør vokse sakte på en valpefôr for store raser med kontrollert kalsium- og energiinnhold, fordi for rask vekst øker risikoen for ledd- og skjelettproblemer. Det anbefales å gi flere mindre måltider daglig fremfor ett stort.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til en liten andel av det daglige kaloriinntaket for å hindre vektøkning på en kropp som allerede bærer mye masse. Mange eiere og veterinærer vurderer leddstøtte som glukosamin for kjempestore raser, men tilskudd bør avklares med veterinær fremfor å gis på antakelse. Sørg alltid for konstant tilgang til friskt vann, særlig i varmt vær.

Pyreneerhunden lever som regel 10 til 12 år, noe som er vanlig for en kjempestor rase. De fleste er friske med god pleie, men den store kroppsbygningen medfører risikoer som er felles for store hunder, særlig knyttet til ledd og mage. Å kjøpe fra oppdrettere som helsetester avlsdyrene, og å holde hunden på en sunn vekt, reduserer begge risikoen.

Forebyggende stell

• Følg opp faste veterinærkontroller og grunnvaksinasjoner
• Hold en slank kroppsvekt for å avlaste leddene
• Gi avmålte måltider og unngå hard aktivitet rett etter mat for å senke risikoen for oppblåsthet
• Sørg for jevnlig tannstell og parasittforebygging
• Spør oppdretteren om helsetesting av hofter, albuer og annet hos foreldrene

Pyreneerhunden er intelligent, men ble avlet for å arbeide alene og ta egne avgjørelser, og den trener derfor annerledes enn en lydig gjeter- eller sportshund. Den kan forstå en kommando og likevel velge om den vil følge den. Trening krever tålmodighet og konsekvens, og hard korrigering får gjerne rasen til å lukke seg eller sette seg imot. Tidlig, bred sosialisering er det mest nyttige en eier kan gjøre, fordi det demper den naturlige skepsisen mot fremmede.

Innkalling er et særlig svakt punkt. Mange pyreneerhunder blir aldri pålitelige uten bånd, så et sikkert gjerde og kontroll i bånd er tryggere enn å stole på en innøvd innkalling.

Grunnleggende trening

1. Start sosialiseringen tidlig, og la valpen møte mange mennesker, steder og dyr
2. Lær navnerespons og sitt før dere går videre til vanskeligere øvelser
3. Hold øktene korte og avslutt med suksess for å holde på hundens interesse
4. Beløn rolig, avslappet atferd, som passer rasens gemytt
5. Håndter vandring og bjeffing med gjerde og faste rutiner fremfor kommando alene

Å avle en kjempestor vokterrase er en alvorlig forpliktelse og bør overlates til erfarne oppdrettere som helsetester avlsdyrene. Tisper avles vanligvis først etter at de er fysisk fullvoksne, noe som inntreffer senere hos kjempestore raser enn hos mindre hunder. Ansvarlige oppdrettere tester foreldrene for hofteleddsdysplasi, albueleddsdysplasi og andre arvelige lidelser før paring.

Drektighetstiden hos hund er omtrent 63 dager. Pyreneerhunden får ofte store kull, og valpene vokser raskt til svært store hunder. Fordi rask vekst øker risikoen for ledd- og skjelettproblemer, bør valpene fôres på et kontrollert fôr for kjempestore raser fremfor å fôres for maksimal størrelse.

Tidlig håndtering og sosialisering betyr mye. Vokterhundvalper som møter mange mennesker og situasjoner i de første månedene, blir oftere stabile og håndterbare voksne. Valpene bør normalt bli hos kullet til minst åtte ukers alder, slik at de lærer normal atferd av tispa og kullsøsknene.

Slik går du fram for å registrere en Pyreneerhund i Norge

Et dyremottak kan bare ringe nummeret et oppslag gir dem. Sørg for at din Pyreneerhund har et oppslag som alltid svarer: den kostnadsfrie profilen samler telefonnummeret ditt, hundens bilde og opplysningene dens for hele hundelivet, uten en krone i gebyr. Registreringen gjør du én gang, så er den på plass.

Veterinæren setter chipen, men ingen registrerer den for deg, og en uregistrert chip identifiserer ingen. Registrer mikrochipen kostnadsfritt på livstidsplanen: alle chipmerker en norsk veterinær bruker godtas, oppdateringer etter flytting koster ingenting, og oppføringen kan slås opp døgnet rundt, hjemme og i utlandet. Opprett den kostnadsfrie kontoen din og få begge deler unnagjort i kveld.