Schäferhund

Schæferhunden ble utviklet i Tyskland mot slutten av 1800-tallet som en allsidig arbeids- og gjetehund. I Norge er rasen en av de mest utbredte, og den brukes aktivt av politi, tollvesen og som hjelpehund.

Kroppen er bygget for utholdenhet. Hunden har et dypt bryst, en kraftig og velbalansert gange, og høyreiste, spisse ører. Standardfargen er sort og brun, men rasen forekommer i flere fargevarianter.

En schæferhund trenger daglig fysisk aktivitet og mental stimulering. Den knytter seg sterkt til sin familie og kan utvikle atferdsproblemer hvis den blir gående alene i lange perioder uten noe å gjøre.

Hvem passer rasen for

Schæferhunden passer for aktive eiere som kan tilby daglig mosjon, trening og selskap. Den er et godt valg for arbeidshundmiljøer, friluftsentusiaster og de som ønsker en årvåken følgehund. Den er ikke tilpasset eiere som er borte store deler av dagen, som vil ha lav vedlikeholdsgrad på pelsen, eller som ikke kan gi konsekvent trening og sosialisering.

Mot slutten av 1800-tallet varierte gjetehundene i de tyske regionene sterkt i utseende og egenskaper. En gruppe oppdrettere ønsket å samle det beste fra disse hundene i én standardisert rase, valgt ut etter arbeidsegenskaper fremfor utseende.

Maximilian von Stephanitz, tidligere kavalerioffiser, var den sentrale skikkelsen i dette arbeidet. I 1899 kjøpte han en hund ved navn Hektor Linksrhein, omdøpte ham til Horand von Grafrath og registrerte ham som den første schæferhunden. Samme år stiftet han Verein für Deutsche Schäferhunde (SV), raseklubben som fremdeles forvalter standarden i Tyskland.

Etter hvert som tradisjonelt gjeteri avtok, arbeidet von Stephanitz målrettet for å etablere rasen innen politi og militær. Under første verdenskrig ble schæferhunden brukt som budbringerhund, vakthund og redningshund. Soldater som kom hjem fra begge verdenskrigene tok rasen med til Storbritannia og USA, der den raskt ble populær. Gjennom 1900-tallet delte avlen seg i arbeidslinjer, avlet for driv, og utstillingslinjer, avlet for eksteriør. Denne delingen eksisterer fortsatt i dag.

Schæferhunden er lengre enn høy, med et dypt bryst og et kileformet hode med høyreiste, spisse ører. Halen er buskete og hviler i en lett kurve. Gangen er smidig og langtrekkende, et trekk valgt frem gjennom generasjoner med gjeting og patruljearbeid. Hannene er merkbart større og tyngre enn tispene.

Pels og farger

Standardpelsen er middels lang med tykk underull som felles kraftig to ganger i året. Sort og brun er den vanligste fargen, ofte med et svart sadelmerke over ryggen. Sabelhunder har båndete hår som gir et gråspettet utseende. Helsvart og bicolor forekommer også. Den langhårede varianten har fyldigere pels med dusker på bena og halen og er akseptert i noen rasestandarder, men ikke i alle.

Schæferhunden er selvsikker og årvåken, og den knytter seg sterkt til sin familie. Den er en av de mest treningsvennlige rasene og lærer kommandoer raskt, noe som er bakgrunnen for bruken i så mange arbeidsroller.

Med familiemedlemmer, inkludert barn, er rasen kjærlig og beskyttende. Den overvåker gjerne hjemmet og kan bjeffe for å varsle. Overfor fremmede er den gjerne reservert fremfor direkte vennlig, og tidlig sosialisering er nødvendig for å hindre overdreven vaktadferd eller nervøsitet.

Med andre dyr kan en schæferhund leve godt dersom den vokser opp med dem eller presenteres gradvis. Gjetersinstinktet kan vise seg som jaging eller napping mot dyr i bevegelse eller løpende barn. Uten tilstrekkelig mosjon, selskap eller noe å holde på med utvikler rasen lett bjeffe-, tygge- eller angstproblemer.

Mosjon

• Gi minst en til to timer aktivitet daglig
• Kombiner turer og løp med apportering, sporhund- eller lydighetsøvelser
• Gi mental stimulering som lydighetsdrilling eller aktivitetsleketøy
• Egnet for hundesport som agility, sporing og politihundarbeid

Under båndtvangperioden fra 1. april til 20. august skal hunden holdes i bånd i utmark. Planlegg lufting til inngjerdede områder eller steder der båndtvangen ikke gjelder, og tilpass turvaner deretter. Om vinteren samler vegsalt og strøsand seg mellom tærne: skyll poter etter turer på saltede veier.

Pelspleie

• Børst to til tre ganger i uken, og daglig under de to kraftige fellingsperiodene
• Bad hunden kun når nødvendig, omtrent hvert par måneder, for å bevare pelsoljer
• Klipp klørne hver tredje til fjerde uke
• Sjekk og rengjør de høyreiste ørene jevnlig
• Pusse tenner flere ganger i uken

Omgivelser

Schæferhunden trives best med en sikker hage og aktive eiere. Den kan tilpasse seg mindre boliger dersom den får nok daglig mosjon, men den er ikke egnet for å stå alene i lange perioder. Dobbeltlagspelsen gir god isolasjon mot norsk vintervær, men hunden trenger skygge og vann i varme sommermåneder.

Gi et komplett og balansert fôr tilpasset hundens livsfase og aktivitetsnivå. Som en stor og aktiv rase gjør schæferhunden det godt på fôr med god animalsk proteinandel og moderat fettinnhold. Valper bør ha et storrase-valpefôr som regulerer kalsiuminntak og veksthastighet for å beskytte skjelettet. Del dagsrasjonen på to måltider fremfor ett, ettersom dyphundede raser er utsatt for magesnodd (GDV), og unngå hard aktivitet rett etter mating. Ha alltid friskt vann tilgjengelig, og følg med på vekten, da overvekt belaster hofter og albuer.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til omtrent 10 prosent av dagskaloriene og ta dem med i totalberegningen. Mange eiere bruker en del av hundens daglige tørrfôr som treningsbelønning. Leddtilskudd som glukosamin og omega-3-fettsyrer brukes av noen for en rase som er utsatt for hofte- og albuplager, men diskuter alltid tilskudd med veterinæren først.

Schæferhunden er generelt robust, men har en kjent gruppe arvelige og raserelaterte helseproblemer, flere knyttet til størrelse og kroppsbygning. Typisk levetid er 9 til 13 år. NKK-tilknyttede oppdrettere screener avlsdyrene for hofte- og albuindeks og genetiske sykdommer, noe som senker risikoen for de alvorligste lidelsene. Dyrevelferdsloven setter krav til avlsmessig forsvarlig bruk av avlsdyr, og noen rasetrekk er under økt offentlig oppmerksomhet i Norge.

Forebyggende tiltak

• Hold vaksinasjoner og parasittbehandling oppdatert
• Planlegg årlige veterinærkontroller, hyppigere for eldre hunder
• Hold hunden i god, slank form for å beskytte leddene
• Del dagsrasjonen i to og unngå hard aktivitet rett etter måltid for å redusere risiko for magesnodd
• Velg oppdrettere som fremlegger hofte-, albu- og genetiske screeningresultater

Schæferhunden rangerer blant de mest treenbare rasene. Den lærer raskt, husker kommandoer godt og ønsker å samarbeide med sin eier, noe som er bakgrunnen for bruken i politi, militær og assistanseroller. Den samme drivkraften betyr at en utrent eller understimulert hund finner egne utløp, gjerne uønskede. Start trening og sosialisering allerede i valpealderen, hold øktene korte og konsekvente, og gi hunden jevnlig mental utfordring gjennom hele livet.

NKK og lokale hundeklubber over hele landet tilbyr lydighets- og brukshundkurs som er godt tilpasset rasen. Deltakelse i NKK-godkjente prøver gir god struktur på trening og sosialisering.

Grunnleggende trening

1. Sosialiser valpen tidlig med mange mennesker, hunder, steder og lyder de første månedene
2. Lær hundens navn og en pålitelig innkalling før alt annet
3. Bygg grunnkommandoene: sitt, legg deg, bli, kom og gå pent i bånd
4. Bruk korte daglige treningsøkter på rundt 5 til 15 minutter, og avslutt med en mestring
5. Legg til strukturerte aktiviteter som lydighetsklasser, sporing eller agility etter hvert som hunden modnes
6. Vær konsekvent på tvers av alle i husstanden slik at reglene er de samme for hunden

Tisper av schæferhund får vanligvis første løpetid mellom 6 og 12 måneder, men ansvarlige oppdrettere venter til hunden er rundt to år og resultatene fra hofte-, albu- og genetisk screening foreligger. Dyrevelferdsloven og NKKs avlsretningslinjer setter krav til helsescreening og forsvarlig avl. Paringstidspunktet tilpasses tispens fruktbare vindu i løpetiden. Drektigheten varer omtrent 63 dager. Kull er vanligvis 6 til 8 valper, men kan variere.

Nyfødte valper er blinde og døve og er helt avhengige av tispen de første ukene. Øynene åpner seg rundt dag 14, og avvenning begynner ved tre til fire uker. Perioden fra ca. 3 til 14 uker er det viktigste sosialiseringsvinduet, og valpene flyttes til nye hjem ved 8 uker eller senere. Seriøse oppdrettere håndterer valpene og eksponerer dem for hverdagslyder og situasjoner i denne perioden.

Slik går du fram for å registrere en Schäferhund i Norge

Chipen sitter gjerne allerede under huden når valpen kommer hjem fra oppdretteren, og mange er innom DyreID hos veterinæren. Men hva skjer den dagen din Schäferhund stikker av på ferie i Sverige, eller noen skanner den i et helt annet land? Den kostnadsfrie United Pet Club-profilen sørger for at svaret blir «ring eieren»: opplysningene dine ligger ved hundens ID og kan slås opp fra hele verden. Registrer hunden din på noen få minutter.

Veterinæren setter chipen, men ingen registrerer den for deg, og en uregistrert chip identifiserer ingen. Registrer mikrochipen kostnadsfritt på livstidsplanen: alle chipmerker en norsk veterinær bruker godtas, oppdateringer etter flytting koster ingenting, og oppføringen kan slås opp døgnet rundt, hjemme og i utlandet. Opprett den kostnadsfrie kontoen din og få begge deler unnagjort i kveld.