Schäferhunden er en lojal og intelligent brukshund som er kjent for sitt mot, sin allsidighet og urokkelige hengivenhet.
Hvordan pelsen til en Schäferhund er bygget opp, og hva det betyr for stellet.
Kritisk: En Schäferhund bør ikke klippes helt ned.
Underullen holder varmen ute like godt som kulden, og dekkpelsen skjermer huden mot sol og insektbitt. Klipper man av hele pelsen, forsvinner begge deler. Den vokser ofte ut flekkvis, myk eller i en annen farge, og hos noen dyr kommer dekkhåret aldri skikkelig tilbake. Børst ut underullen i stedet for å klippe den bort.
A few of the Schäferhund profiles members have added to United Pet Club.
Schæferhunden er en stor arbeidsrase fra Tyskland, kjent for høy intelligens, lojalitet og allsidighet innen gjeting, politi, militær og assistansearbeid. Voksne hunder er 55 til 65 cm høye og lever vanligvis 9 til 13 år.
Schæferhunden ble utviklet i Tyskland mot slutten av 1800-tallet som en allsidig arbeids- og gjetehund. I Norge er rasen en av de mest utbredte, og den brukes aktivt av politi, tollvesen og som hjelpehund.
Kroppen er bygget for utholdenhet. Hunden har et dypt bryst, en kraftig og velbalansert gange, og høyreiste, spisse ører. Standardfargen er sort og brun, men rasen forekommer i flere fargevarianter.
En schæferhund trenger daglig fysisk aktivitet og mental stimulering. Den knytter seg sterkt til sin familie og kan utvikle atferdsproblemer hvis den blir gående alene i lange perioder uten noe å gjøre.
| Egenskap | Detalj |
|---|---|
| Opprinnelse | Tyskland (1899) |
| Størrelse | Stor (55 til 65 cm ved manken) |
| Levetid | 9 til 13 år |
| Gruppe / funksjon | Gjetehundgruppe; arbeids-, politi-, militær-, assistanse- og vaktfunksjon |
| Passer for | Familier og barn ved god sosialisering; kan leve med andre dyr ved tidlig introduksjon |
Schæferhunden passer for aktive eiere som kan tilby daglig mosjon, trening og selskap. Den er et godt valg for arbeidshundmiljøer, friluftsentusiaster og de som ønsker en årvåken følgehund. Den er ikke tilpasset eiere som er borte store deler av dagen, som vil ha lav vedlikeholdsgrad på pelsen, eller som ikke kan gi konsekvent trening og sosialisering.
Schæferhunden ble standardisert i Tyskland i 1899 av Max von Stephanitz, som samlet regionale gjetehunder til én arbeidsrase. Etter første verdenskrig spredte den seg til hele verden og ble en ledende politi- og militærhund.
Mot slutten av 1800-tallet varierte gjetehundene i de tyske regionene sterkt i utseende og egenskaper. En gruppe oppdrettere ønsket å samle det beste fra disse hundene i én standardisert rase, valgt ut etter arbeidsegenskaper fremfor utseende.
Maximilian von Stephanitz, tidligere kavalerioffiser, var den sentrale skikkelsen i dette arbeidet. I 1899 kjøpte han en hund ved navn Hektor Linksrhein, omdøpte ham til Horand von Grafrath og registrerte ham som den første schæferhunden. Samme år stiftet han Verein für Deutsche Schäferhunde (SV), raseklubben som fremdeles forvalter standarden i Tyskland.
Etter hvert som tradisjonelt gjeteri avtok, arbeidet von Stephanitz målrettet for å etablere rasen innen politi og militær. Under første verdenskrig ble schæferhunden brukt som budbringerhund, vakthund og redningshund. Soldater som kom hjem fra begge verdenskrigene tok rasen med til Storbritannia og USA, der den raskt ble populær. Gjennom 1900-tallet delte avlen seg i arbeidslinjer, avlet for driv, og utstillingslinjer, avlet for eksteriør. Denne delingen eksisterer fortsatt i dag.
Schæferhunden er en stor, muskuløs hund på 55 til 65 cm og 22 til 40 kg, med høyreiste ører, buskete hale og dobbeltlagspels oftest i sort og brun.
Schæferhunden er lengre enn høy, med et dypt bryst og et kileformet hode med høyreiste, spisse ører. Halen er buskete og hviler i en lett kurve. Gangen er smidig og langtrekkende, et trekk valgt frem gjennom generasjoner med gjeting og patruljearbeid. Hannene er merkbart større og tyngre enn tispene.
| Egenskap | Detalj |
|---|---|
| Høyde | Hanner 60 til 65 cm; tisper 55 til 60 cm ved manken |
| Vekt | Hanner 30 til 40 kg; tisper 22 til 32 kg |
| Pels | Dobbeltlag; tett ytterlag over myk underull. Kort til middels lengde; langhåret variant forekommer |
| Farger | Sort og brun, sort og rød, sabel, helsvart og bicolor. Hvit aksepteres av enkelte registre, ikke alle |
| Øyne | Middels store, mandelformede, mørk brun foretrukket |
Standardpelsen er middels lang med tykk underull som felles kraftig to ganger i året. Sort og brun er den vanligste fargen, ofte med et svart sadelmerke over ryggen. Sabelhunder har båndete hår som gir et gråspettet utseende. Helsvart og bicolor forekommer også. Den langhårede varianten har fyldigere pels med dusker på bena og halen og er akseptert i noen rasestandarder, men ikke i alle.
Schæferhunden er intelligent, lojal og beskyttende. Den er sterkt knyttet til familien, reservert overfor fremmede, og kan leve med andre dyr ved tidlig sosialisering, men krever trening og selskap for å trives.
Schæferhunden er selvsikker og årvåken, og den knytter seg sterkt til sin familie. Den er en av de mest treningsvennlige rasene og lærer kommandoer raskt, noe som er bakgrunnen for bruken i så mange arbeidsroller.
Med familiemedlemmer, inkludert barn, er rasen kjærlig og beskyttende. Den overvåker gjerne hjemmet og kan bjeffe for å varsle. Overfor fremmede er den gjerne reservert fremfor direkte vennlig, og tidlig sosialisering er nødvendig for å hindre overdreven vaktadferd eller nervøsitet.
Med andre dyr kan en schæferhund leve godt dersom den vokser opp med dem eller presenteres gradvis. Gjetersinstinktet kan vise seg som jaging eller napping mot dyr i bevegelse eller løpende barn. Uten tilstrekkelig mosjon, selskap eller noe å holde på med utvikler rasen lett bjeffe-, tygge- eller angstproblemer.
| Egenskap | Vurdering |
|---|---|
| Kjærlighet | 4 |
| Energi | 5 |
| Treningsvennlighet | 5 |
| Vokalitet | 3 |
| Felling | 5 |
Schæferhunden trenger daglig mosjon på minst en til to timer, jevnlig børsting av den kraftig fellende dobbeltlagspelsen, og selskap. Rasen er krevende på både aktivitet og pelspleie.
Under båndtvangperioden fra 1. april til 20. august skal hunden holdes i bånd i utmark. Planlegg lufting til inngjerdede områder eller steder der båndtvangen ikke gjelder, og tilpass turvaner deretter. Om vinteren samler vegsalt og strøsand seg mellom tærne: skyll poter etter turer på saltede veier.
Schæferhunden trives best med en sikker hage og aktive eiere. Den kan tilpasse seg mindre boliger dersom den får nok daglig mosjon, men den er ikke egnet for å stå alene i lange perioder. Dobbeltlagspelsen gir god isolasjon mot norsk vintervær, men hunden trenger skygge og vann i varme sommermåneder.
Schæferhunden trenger komplett og balansert fôr med god proteinkvalitet, fordelt på to daglige måltider for å redusere risikoen for magesnodd. Voksne hunder spiser vanligvis 300 til 450 gram tørrfôr daglig, justert etter alder, vekt og aktivitet.
Gi et komplett og balansert fôr tilpasset hundens livsfase og aktivitetsnivå. Som en stor og aktiv rase gjør schæferhunden det godt på fôr med god animalsk proteinandel og moderat fettinnhold. Valper bør ha et storrase-valpefôr som regulerer kalsiuminntak og veksthastighet for å beskytte skjelettet. Del dagsrasjonen på to måltider fremfor ett, ettersom dyphundede raser er utsatt for magesnodd (GDV), og unngå hard aktivitet rett etter mating. Ha alltid friskt vann tilgjengelig, og følg med på vekten, da overvekt belaster hofter og albuer.
| Livsfase | Mengde per dag | Måltider per dag |
|---|---|---|
| Valp (2 til 6 måneder) | Følg valpefôrets anvisning etter vekt | 3 til 4 |
| Valp (6 til 12 måneder) | Følg etiketten etter vekt | 2 til 3 |
| Voksen | Omtrent 300 til 450 gram tørrfôr | 2 |
| Eldre eller lite aktiv | Omtrent 250 til 350 gram, redusert etter aktivitet | 2 |
Hold godbiter til omtrent 10 prosent av dagskaloriene og ta dem med i totalberegningen. Mange eiere bruker en del av hundens daglige tørrfôr som treningsbelønning. Leddtilskudd som glukosamin og omega-3-fettsyrer brukes av noen for en rase som er utsatt for hofte- og albuplager, men diskuter alltid tilskudd med veterinæren først.
Schæferhunden lever vanligvis 9 til 13 år og er utsatt for hoftedysplasi, albuleddsdysplasi, degenerativ myelopati og magesnodd. Ansvarlige oppdrettere helsescreener avlsdyrene.
Schæferhunden er generelt robust, men har en kjent gruppe arvelige og raserelaterte helseproblemer, flere knyttet til størrelse og kroppsbygning. Typisk levetid er 9 til 13 år. NKK-tilknyttede oppdrettere screener avlsdyrene for hofte- og albuindeks og genetiske sykdommer, noe som senker risikoen for de alvorligste lidelsene. Dyrevelferdsloven setter krav til avlsmessig forsvarlig bruk av avlsdyr, og noen rasetrekk er under økt offentlig oppmerksomhet i Norge.
| Tilstand | Tegn | Merknad |
|---|---|---|
| Hoftedysplasi | Stivhet, halthet, problemer med å reise seg, vegring mot hopp | Arvelig; screenet med hofteindeks før avl |
| Albuleddsdysplasi | Halthet i framben, særlig etter mosjon | Arvelig leddfeil; håndteres med vektregulering og behandling |
| Degenerativ myelopati | Progressiv svakhet i bakbena og koordinasjonssvikt | Uhelbredelig ryggmargssykdom; DNA-test for risiko finnes |
| Magesnodd (GDV) | Oppsvulmet buk, forgjeves forsøk på å kaste opp, uro, kollaps | Livsfarlig akutt tilstand; krever øyeblikkelig veterinærhjelp |
| Eksokrin pankreasinsuffisiens | Vekttap til tross for matinntak, løse og lyse ekskrementer | Behandles med livsvarige enzymetilskudd |
Schæferhunden er blant de lettest treenbare rasene takket være høy intelligens og sterk arbeidsvilje. Tidlig sosialisering og konsekvent, belønningsbasert trening gir de beste resultatene.
Schæferhunden rangerer blant de mest treenbare rasene. Den lærer raskt, husker kommandoer godt og ønsker å samarbeide med sin eier, noe som er bakgrunnen for bruken i politi, militær og assistanseroller. Den samme drivkraften betyr at en utrent eller understimulert hund finner egne utløp, gjerne uønskede. Start trening og sosialisering allerede i valpealderen, hold øktene korte og konsekvente, og gi hunden jevnlig mental utfordring gjennom hele livet.
NKK og lokale hundeklubber over hele landet tilbyr lydighets- og brukshundkurs som er godt tilpasset rasen. Deltakelse i NKK-godkjente prøver gir god struktur på trening og sosialisering.
Tisper av schæferhund oppnår kjønnsmodenhet rundt 6 til 12 måneder, men ansvarlige oppdrettere venter til hunden er helsescreenet, vanligvis rundt to år. Drektigheten varer omtrent 63 dager og kullstørrelsen er typisk 6 til 8 valper.
Tisper av schæferhund får vanligvis første løpetid mellom 6 og 12 måneder, men ansvarlige oppdrettere venter til hunden er rundt to år og resultatene fra hofte-, albu- og genetisk screening foreligger. Dyrevelferdsloven og NKKs avlsretningslinjer setter krav til helsescreening og forsvarlig avl. Paringstidspunktet tilpasses tispens fruktbare vindu i løpetiden. Drektigheten varer omtrent 63 dager. Kull er vanligvis 6 til 8 valper, men kan variere.
Nyfødte valper er blinde og døve og er helt avhengige av tispen de første ukene. Øynene åpner seg rundt dag 14, og avvenning begynner ved tre til fire uker. Perioden fra ca. 3 til 14 uker er det viktigste sosialiseringsvinduet, og valpene flyttes til nye hjem ved 8 uker eller senere. Seriøse oppdrettere håndterer valpene og eksponerer dem for hverdagslyder og situasjoner i denne perioden.
| Parameter | Verdi |
|---|---|
| Kjønnsmodenhet, tispe | Første løpetid rundt 6 til 12 måneder |
| Anbefalt avlsalder | Rundt 2 år, etter helsescreening |
| Drektighet | Omtrent 63 dager |
| Gjennomsnittlig kullstørrelse | 6 til 8 valper |
| Øyne åpner seg | Rundt dag 14 |
| Avvenning | Omtrent 3 til 4 uker |
| Til nytt hjem | 8 uker eller senere |
En kostnadsfri livstidsprofil for din Schäferhund hos United Pet Club, med chipen registrert uten gebyr og ingenting å fornye.
Chipen sitter gjerne allerede under huden når valpen kommer hjem fra oppdretteren, og mange er innom DyreID hos veterinæren. Men hva skjer den dagen din Schäferhund stikker av på ferie i Sverige, eller noen skanner den i et helt annet land? Den kostnadsfrie United Pet Club-profilen sørger for at svaret blir «ring eieren»: opplysningene dine ligger ved hundens ID og kan slås opp fra hele verden. Registrer hunden din på noen få minutter.
Veterinæren setter chipen, men ingen registrerer den for deg, og en uregistrert chip identifiserer ingen. Registrer mikrochipen kostnadsfritt på livstidsplanen: alle chipmerker en norsk veterinær bruker godtas, oppdateringer etter flytting koster ingenting, og oppføringen kan slås opp døgnet rundt, hjemme og i utlandet. Opprett den kostnadsfrie kontoen din og få begge deler unnagjort i kveld.
Opprett en kostnadsfri konto hos United Pet Club, legg inn opplysningene om din Schäferhund med et bilde og lagre profilen. Den er gratis hele hundelivet, og en eventuell DyreID-oppføring hos veterinæren lever sitt eget liv ved siden av.
Tast inn det 15-sifrede chipnummeret i den kostnadsfrie kontoen din sammen med adresse og telefonnummer. Livstidsplanen godtar alle chipmerker og tar aldri betalt for oppdateringer.
Norge har ikke noe lovpålagt krav om ID-merking av hunder, men de fleste chippes hos veterinæren likevel. Nytten kommer først med en oppdatert oppføring bak nummeret, og den holder United Pet Club gratis.
Ingenting. Den kostnadsfrie livstidsplanen dekker profilen, chipregistreringen og alle senere endringer, uten fornyelsesgebyr.
Vanlige spørsmål om schæferhundens størrelse, felling, egnethet med barn, levetid, pris og hvor krevende rasen er å holde.
Det er en stor rase. Hanner er ca. 60 til 65 cm ved manken og veier 30 til 40 kg, mens tisper er ca. 55 til 60 cm og veier 22 til 32 kg.
Ja. Rasen har dobbeltlagspels som felles jevnt hele året og svært kraftig to ganger i året. Regn med børsting to til tre ganger i uken, og daglig under de sesongrelaterte fellingsperiodene.
De er vanligvis kjærlige og beskyttende overfor barn i egen familie ved god sosialisering fra ung alder. Størrelse og gjetersinstinkt gjør at småbarn bør ha tilsyn, og hunden bør lære å ikke jage eller nappe.
De fleste lever ca. 9 til 13 år. Levetiden avhenger av genetikk, vekt, mosjon og veterinærstell. God leddhelse styrkes av å holde hunden slank.
Prisen varierer etter oppdretters omdømme, blodlinje og geografisk område. Valper fra helsescreenede foreldre koster mer enn hunder fra useriøst oppdrett. Løpende kostnader til fôr, veterinær og stell er høyere enn for små raser. Adopsjon via omformidlere er et rimeligere alternativ.
Rasen er relativt krevende. Den trenger en til to timer daglig mosjon, jevnlig trening, hyppig børsting og selskap. Den passer ikke for eiere som er mye borte eller som ønsker en lite krevende hund.
Rasen er årvåken og vil bjeffe for å varsle om fremmede eller uvanlig aktivitet, men er ikke en konstant bjeffer. Overdreven bjeffing skyldes gjerne kjedsomhet eller for lite mosjon og kan reduseres med trening og aktivitet.
