Basset hound

Bassethund er en korthåret luktehund med et kraftig, tungt byggverk og svært korte bein, formet for å spore vilt til fots. Rasen når sjelden mer enn 38 cm i mankehøyde, men den tette, tunge kroppen gjør at voksne hunder ofte veier mellom 18 og 29 kilo. De lange ørene, den løse huden og de hengende øynene gir hunden det kjente, litt melankolske uttrykket, som står i sterk kontrast til det rolige og vennlige vesenet.

Som luktehund har bassethunden en av de kraftigste nesene i hundeverdenen, bare slått av bloodhound når det gjelder luktesans. De lange ørene og hudfoldene antas å bidra til å samle duft nær nesen under jakt. I dag lever de fleste bassethunder som familiehunder snarere enn arbeidshunder, men avlen for sporing preger fortsatt atferden: hunden følger nesen sin, holder eget tempo og kan være treg til å komme når den blir kalt.

Bassethunden er tålmodig og overbærende, og fungerer godt som følgesvenn i en travel husholdning. Den samme selvstendigheten som passet rasen til jakt, kan i hjemmet virke som stahet, så trening krever konsekvens og tålmodighet.

Hvem passer rasen for

Bassethund passer for eiere som ønsker en rolig og kjærlig hund og som kan akseptere et roligere tempo. Rasen trives med barn og andre dyr, og tolererer leilighetsliv så lenge den får daglige turer. Den passer dårligere for dem som vil ha rask lystring uten bånd eller en løpepartner, siden de korte beina, den tunge kroppen og den sterke luktesansen drar hunden mot bakken og sporene der. Eiere bør også regne med noe sikling, pelsfelling og en dyp bjeffing eller klagende ul.

Bassethunden stammer fra Frankrike, hvor korte og tunge luktehunder ble holdt for jakt til fots. Navnet kommer av det franske ordet bas, som betyr lav, og viser til hundens høyde. Jegere ønsket seg en langsom og grundig sporhund som kunne følges uten hest, og den lave kroppsbygningen gjorde at hunden kunne arbeide seg gjennom tett kratt uten å miste sporet.

Skriftlige kilder om korte luktehunder i Frankrike finnes allerede fra 1500-tallet, og typen forbindes både med franske klostre og jaktgods. Disse tidlige hundene ble brukt til å spore kanin, hare og annet småvilt, i et jevnt tempo som gjorde det mulig for jegeren å holde følge til fots.

I andre halvdel av 1800-tallet ble bassethunder brakt til Storbritannia, hvor oppdrettere arbeidet for å standardisere utseende og gemytt. Britiske og franske linjer ble blandet, og rasen ble populær blant både jaktinteresserte og utstillere. I samme periode ble bassethunden også eksportert til USA.

Gjennom 1900-tallet ble bassethunden i stadig større grad holdt som selskapshund fremfor arbeidshund, takket være det rolige vesenet og det særpregede utseendet. Rasen regnes fortsatt som en luktehund, og sporeevnen verdsettes den dag i dag i prøver og feltarbeid. Norsk Kennel Klub (NKK) er det nasjonale registeret for rasehunder i Norge og fører også bassethunden.

Bassethunden er lengre enn den er høy, med dyp bringkasse, kraftig knokkelbygning og korte, solide bein. Til tross for den beskjedne høyden gir den tette kroppen rasen betydelig vekt og substans. Hodet er stort med hvelvet skalle, lange hengende ører som når forbi snuten, og løs hud som danner rynker over pannen. Øynene henger noe og gir et mildt, nesten vemodig uttrykk. Halen bæres høyt med en lett kurve.

Pels og farger

Pelsen er kort, glatt og tett nok til å stå imot vann og kratt under feltarbeid. Den ligger tett inntil kroppen og krever lite klipping. Den vanligste tegningen er den klassiske luktehund-trefargen i svart, hvitt og tan, men rasen forekommer også i svart og hvitt, sitrongul og hvit, og rød og hvit. De fleste anerkjente luktehundfarger godtas. Huden er påfallende løs og elastisk, noe som forsterker det foldete preget rundt hode, hals og bein.

Bassethunden er rolig, kjærlig og avslappet. Den knytter seg tett til familien og er tålmodig med barn, og fungerer godt som fast innslag i familielivet. Overfor fremmede er rasen som regel vennlig snarere enn vaktsom, så den egner seg dårlig som vakthund i beskyttende forstand, selv om den dype bjeffingen og ulingen kan varsle besøk.

Bassethunden kommer som regel godt overens med andre hunder, og med katter og andre dyr dersom den vokser opp sammen med dem. Jaktbakgrunnen betyr at rasen levde og arbeidet i flokk, så den er sosial og liker dårlig å være alene over lengre tid. En bassethund som blir isolert i timevis, kan begynne å kjede seg eller bli engstelig.

Den selvstendigheten som kjennetegner en god sporhund, kommer også til syne hjemme, gjerne som stahet. En bassethund som har låst seg på et spor, kan overse kommandoer helt til sporet tar slutt, og den kan være treg til å reagere når den er distrahert. Eiere beskriver rasen som godmodig og avslappet, men bestemt i sine egne meninger. Tålmodighet og faste rutiner fungerer bedre enn press.

Bassethunden er middels krevende å stelle, men de lange ørene og hudfoldene trenger fast oppfølging for å unngå infeksjon. Den korte pelsen feller jevnt og har godt av ukentlig børsting.

Pelsstell

• Børst pelsen ukentlig med en gummikam eller luktehundhanske for å fjerne løs pels
• Kontroller og rengjør innsiden av de lange ørene minst en gang i uken for å hindre fuktighet og infeksjon
• Tørk av hudfoldene i ansikt og på halsen slik at de holder seg tørre og rene
• Klipp klørne hver tredje til fjerde uke, siden rasen ikke er aktiv nok til å slite dem ned selv
• Tørk bort sikling fra lepper og bryst ved behov
• Bad hunden med jevne mellomrom, hver til annenhver måned eller ved behov

Mosjon

• Gi hunden én til to daglige turer av moderat lengde
• Hold hunden i bånd eller i et inngjerdet område, siden en interessant duft kan overstyre lystringen
• Unngå hard hopping og trappegang, som belaster den lange ryggen og de korte beina
• Begrens anstrengende aktivitet i varmt vær, siden den tunge kroppsbygningen gjør hunden utsatt for overoppheting

Miljø

Bassethunden trives både i leilighet og hus, forutsatt at den får daglige turer og selskap. De korte beina og den lange ryggen innebærer at trapper og høye møbler utgjør en risiko, så ramper eller trinn kan avlaste ryggraden. Rasen tåler ulike klima, men takler varme dårlig. Norge har et kaldt klima med lange vintre, og bassethunden klarer seg godt i kulde så lenge den har ly og et tørt sted å ligge. Siden rasen er luktedrevet og ikke rask, er en sikker hage eller bånd nødvendig for å hindre at den vandrer av gårde på et spor.

Bassethunden bør spise komplett og balansert hundefôr tilpasset alder og størrelse. Rasen er utsatt for overvekt fordi den er matmotivert og har lavt energinivå, og ekstra kilo gir farlig belastning på den lange ryggen og de korte beina. Mål opp fôret i stedet for å la maten stå fremme hele tiden, og juster mengden slik at hunden holder en slank, tydelig midje. Ferskvann bør alltid være tilgjengelig.

Godbiter og tilskudd

Godbiter bør ikke utgjøre mer enn omtrent 10 prosent av dagsinntaket, og trekkes fra måltidsporsjonene for å unngå overvekt. Bruk små, kaloriifattige godbiter til trening. Leddtilskudd med glukosamin og omega-3-fettsyrer kan støtte ryggen og leddene til rasen, men et tilskudd bør bare gis etter samtale med veterinær.

Bassethunden lever normalt 12 til 13 år. Rasen er stort sett robust, men den særpregede kroppsbygningen medfører spesifikke risikoer. Den lange ryggen og den tunge kroppen belaster ryggraden, den dype brystkassen øker risikoen for magedreining, og de lange ørene og hudfoldene er utsatt for infeksjon. Å holde hunden på en sunn vekt er blant de mest effektive tiltakene for å redusere helseproblemer.

Forebyggende helsetiltak

• Hold hunden slank med avmålte måltider og jevnlig veiing
• Rengjør ørene ukentlig og tørk hudfoldene for å unngå infeksjon
• Begrens hopping og trappebruk for å skåne ryggraden
• Server avmålte måltider og unngå hard mosjon rett etter fôring for å redusere risikoen for magedreining
• Hold vaksinasjon, parasittforebygging og tannstell oppdatert
• Book årlig veterinærkontroll, og to ganger i året for eldre hunder

Bassethunden er lærenem, men avlet for å arbeide etter egen dømmekraft, og trener derfor ikke like lett som raser mer innstilt på føreren. Den kan være sta og lar seg lett distrahere av dufter, og streng korrigering fører gjerne til at hunden lukker seg heller enn å samarbeide. Korte, positive økter med matbelønning fungerer best, siden rasen er sterkt matmotivert. Innkalling er en særlig utfordring: når en bassethund har låst seg på et spor, kan den overse kommandoer helt, så båndarbeid og en sikker hage er avgjørende. Tidlig og løpende sosialisering hjelper hunden med å forbli trygg og vennlig.

Grunnleggende trening

1. Start med navnegjenkjenning og oppmerksomhetstrening med godbiter av høy verdi
2. Lær sitt, ligg og bli i korte økter på fem til ti minutter
3. Øv på båndmanerer tidlig, siden rasen drar mot dufter
4. Øv innkalling i et inngjerdet område før du stoler på den i åpent terreng
5. Boksetren hunden for å gi den en rolig hvileplass og lette innlæringen
6. Sosialiser med mennesker, hunder og nye steder gjennom hele valpetiden

Bassethunder blir kjønnsmodne mellom omtrent 6 og 12 måneder, men ansvarlige oppdrettere venter til tispa er fysisk og mentalt moden, som regel rundt 18 til 24 måneder, før paring. Helsetesting før paring er viktig gitt rasens risiko for rygg-, hofte- og øyeproblemer, så avlsdyr bør være fri for hofte- og albueleddsdysplasi og øyesykdommer.

Drektigheten varer omtrent 63 dager. Kullene er ofte middels store til store, vanligvis 6 til 8 valper, men størrelsen varierer. På grunn av rasens tunge bygning og store hoder bør fødselen følges nøye, og en veterinær bør være tilgjengelig i tilfelle det trengs hjelp.

Nyfødte valper er blinde, døve og helt avhengige av tispa de første ukene. Øynene åpner seg etter omtrent to uker, og avvenningen starter rundt fire ukers alder. Tidlig håndtering og skånsom eksponering for syn, lyd og mennesker fra ung alder bygger det rolige og vennlige gemyttet rasen er kjent for. Valpene flytter som regel til nye hjem ved åtte ukers alder eller senere, etter avvenning og påbegynt sosialisering.

Slik går du fram for å registrere en Basset hound i Norge

Legg inn navnet på din Basset hound, fødselsdatoen og et skarpt bilde, sett på nummeret ditt og lagre. Mer skal det ikke til, og det koster aldri noe. Hunderegistreringen fungerer med og uten chip, så det er ingen grunn til å vente på veterinærtimen.

Veterinæren setter chipen, men ingen registrerer den for deg, og en uregistrert chip identifiserer ingen. Registrer mikrochipen kostnadsfritt på livstidsplanen: alle chipmerker en norsk veterinær bruker godtas, oppdateringer etter flytting koster ingenting, og oppføringen kan slås opp døgnet rundt, hjemme og i utlandet. Opprett den kostnadsfrie kontoen din og få begge deler unnagjort i kveld.