Amerikansk foxhound

Amerikansk foxhound er en stor luktehund utviklet i USA for å jage rev over lange strekninger. Hunden er høyreist og slank, bygget for timevis av jevnt arbeid i åpent terreng. I hjemmet er rasen roligere og mer tilbaketrukket enn mange forventer av en jakthund, men den bærer med seg et stort mosjonsbehov som preger all stell og hverdag.

Gemyttet er rasens fremste kjennetegn. Amerikansk foxhound er godmodig, sosial og tolerant, egenskaper formet gjennom generasjoner med liv og jakt i flokk. Den fungerer godt sammen med andre hunder og som regel også andre dyr, og den er gjerne mild mot barn. Den samme flokkbakgrunnen har formet en selvstendig tenker som følger et spor med stor målbevissthet, noe som kan oppfattes som sta under trening.

Stemmen er en del av rasens identitet. Amerikansk foxhound har et høyt, langtbærende bjeff som jegere satte pris på for å kunne følge flokken over avstand. I et boligstrøk kan den samme stemmen bli et støyproblem, så rasen passer best i hjem med god plass fremfor tette naboforhold.

Hvem hunden passer for

Amerikansk foxhound passer aktive eiere med god plass å bevege seg på, helst et hus med sikker hage eller tilgang til åpne områder. Den er et godt valg for folk som løper, går tur i marka eller sykler, og som ønsker en fast følgesvenn i disse aktivitetene. Den passer dårlig i leilighet, i hjem som ikke tåler mye bjeffing, og for eiere som ønsker rask, presis lydighet. Et forsvarlig gjerde er avgjørende, for en foxhound som får nysen på et spor, følger det og overhører innkalling.

Rasen har røtter i engelske foxhounds importert til de amerikanske koloniene. Robert Brooke skal ha tatt med seg en flokk jakthunder til kolonien Maryland i 1650, og disse hundene la et tidlig grunnlag for hundeavl i regionen. I tiårene som fulgte, brukte kolonistene disse hundene til å jage rev over de store, åpne landskapene langs østkysten.

George Washington holdt og avlet foxhounds på Mount Vernon, og arbeidet målrettet med å forbedre flokken sin gjennom nøye utvalg. I 1785 mottok han franske hunder sendt av marki de Lafayette, og krysninger av dette slaget bidro til den amerikanske typen som vokste frem. Oppdretterne i denne perioden foretrakk en hund med mer fart og utholdenhet enn de engelske forfedrene, egnet til å dekke store avstander i arbeidstempo.

Gjennom 1700 og 1800-tallet utviklet det seg regionale linjer i Virginia, Maryland og andre delstater, formet av terrenget og viltet hver flokk jaktet på. Utvalget la vekt på nese, uthold og sterk flokkdrift fremfor ensartet utseende, og det er grunnen til at arbeidslinjene fortsatt varierer i bygning og stil.

American Kennel Club godkjente amerikansk foxhound som rase i 1886. Rasen er fortsatt sterkt knyttet til sine jaktrøtter og er langt vanligere i arbeidende jaktflokker enn som familiehund.

Amerikansk foxhound er bygget for langdistanseløping. Den er høyere og lettere i benbygning enn engelsk foxhound, med lange, rette ben, dyp men ikke tung brystkasse og en svakt hvelvet lend som gir et langt steg med god bakkedekning. Helhetsinntrykket er en atletisk, velbalansert hund uten overdrivelser. Hodet er nokså langt med en bred, svakt hvelvet skalle og et rett nesparti. Ørene er lange, satt moderat lavt og henger tett inntil hodet. Halen bæres oppover med en svak kurve og har en lett dusk av lengre hår på undersiden.

Pels og farger

Pelsen er kort, hard og tett nok til å gi beskyttelse i terrenget, samtidig som den er enkel å stelle. Rasestandarden setter ingen begrensning på farge, så alle hundefarger er tillatt. De vanligste mønstrene er den klassiske trefargingen i sort, hvitt og gult, samt kombinasjoner av gult eller rødt med hvitt. Den harde strukturen slipper lett skitt og krever lite mer enn jevnlig børsting.

Amerikansk foxhound er jevnt temperert og avslappet hjemme, med en mild og kjærlig side overfor familien. Generasjoner med flokkliv har formet en hund som trives i selskap og sjelden er aggressiv. Overfor barn er rasen som regel tålmodig og overbærende, men størrelsen og energinivået tilsier at lek med små barn bør skje under tilsyn.

Overfor fremmede er rasen gjerne vennlig snarere enn beskyttende, og den egner seg derfor dårlig som vakthund til tross for den kraftige stemmen. Overfor andre hunder er den svært sosial, en direkte følge av å være avlet for å leve og arbeide i flokk, og den aksepterer som regel andre husdyr når den vokser opp sammen med dem. Enkelte individer beholder en sterk jaktlyst mot små dyr i fart utendørs.

Selvstendigheten er det trekket eiere legger mest merke til. En foxhound som har fått nysen på et spor, følger nesen og overhører kommandoer, noe som kan virke sta. Rasen er intelligent, men like motivert av egne interesser som av føreren. Uten nok mosjon og selskap kan den bli lei, urolig og pratsom, og bjeffet bærer langt.

Pelsstell

• Børst den korte pelsen én gang i uken med en gummikam eller hundehanske for å fjerne løshår
• Bad hunden bare når den er skitten, siden den harde pelsen holder seg ren med lite innsats
• Sjekk de lange hengeørene ukentlig og rengjør dem for å redusere risikoen for infeksjon
• Klipp klørne hver tredje til fjerde uke og puss tennene flere ganger i uken

Mosjon

• Gi minst én til to timer med kraftig aktivitet hver dag
• Legg opp til jevn kondisjonstrening som løping, lange turer i marka eller sykling ved siden av hunden
• Hold hunden i bånd eller innenfor et forsvarlig inngjerdet område, for et spor overstyrer lett innkallingen
• Legg til luktespill og sporarbeid for å gi nesen og hodet noe å jobbe med

Miljø

Amerikansk foxhound trives best i et hus med stor, godt inngjerdet hage og passer dårlig til leilighetsliv. Gjerdet bør være solid og høyt, siden rasen følger et spor under eller over en svak sperring. Den bærende stemmen gjør at rasen passer bedre på landet eller i romslige omgivelser enn i tette boligstrøk. Som flokkdyr trives den best med jevnlig selskap og kan streve med lange perioder alene.

Amerikansk foxhound trives godt på et komplett og balansert fôr beregnet på store, aktive hunder. Fordi rasen er en atletisk arbeidshund, forbrenner en hardtarbeidende jakthund betydelig energi og kan trenge mer mat enn en mindre aktiv hund av samme størrelse. Juster porsjonene slik at hunden holder seg slank, med synlig midje og ribbein som er lette å kjenne under et tynt muskellag. Friskt vann bør være tilgjengelig til enhver tid, særlig etter mosjon.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til rundt ti prosent av dagsinntaket for å unngå overvekt, en reell risiko hos en matmotivert luktehund. Bruk små, kalorifattige godbiter til trening og luktespill. En hund som spiser et komplett kommersielt fôr, trenger som regel ingen ekstra tilskudd, men spør veterinæren før du gir leddstøtte eller andre produkter, særlig til eldre eller hardtarbeidende hunder.

Amerikansk foxhound er en av de mer robuste rasehundene, med relativt få arvelige lidelser sammenlignet med mange andre raser. Typisk levetid er 11 til 13 år. De mest nyttige helsetiltakene er å holde hunden slank, gi jevnlig mosjon og opprettholde rutinemessig veterinærkontroll. De lange ørene og rasens appetitt er de to områdene som oftest krever oppmerksomhet.

Forebyggende helsearbeid

• Hold grunnvaksinasjoner og parasittforebygging oppdatert
• Vei hunden jevnlig og juster fôret for å holde en slank kroppsform
• Rengjør og tørk ørene etter bading eller våte turer
• Sørg for tannstell gjennom pussing og veterinærkontroll
• Sett opp en årlig undersøkelse, med hyppigere besøk for eldre hunder

Trening av en amerikansk foxhound krever realistiske forventninger. Rasen er smart og dyktig, men ble utviklet til å arbeide på avstand og ta egne avgjørelser på sporet, og tilbyr derfor ikke den ivrige, førerfokuserte lydigheten man ser hos mange selskapshunder. Når et spor tar overhånd, taper innkalling og kommandoer ofte for nesen. Korte, varierte økter holder på oppmerksomheten bedre enn lange drilløkter, og et forsvarlig inngjerdet område er nødvendig ved all trening uten bånd. Tidlig sosialisering med mennesker, hunder og andre dyr bygger videre på rasens naturlig sosiale vesen.

Grunnleggende trening

1. Start sosialisering og forsiktig håndtering allerede som valp
2. Lær navnrespons og fokus før vanskeligere kommandoer innføres
3. Bygg en pålitelig innkalling i lang line, i starten unna sterke lukter
4. Øv på gange i løs line, siden en foxhound drar hardt mot spennende lukter
5. Kanaliser luktesansen inn i luktespill og sporarbeid for å gi lysten et utløp

Ansvarlig avl på amerikansk foxhound legger vekt på gemytt, arbeidsevne og helse. Begge foreldredyrene bør være fysisk fullvoksne før paring, og tisper bør som regel ikke pares før de er 18 til 24 måneder, selv om løpetiden kan starte tidligere. Helsesjekk før paring, inkludert vurdering av hoftene, bidrar til å redusere risikoen for å føre videre problemer. Tisper løper vanligvis to ganger i året.

Drektighetstiden er i snitt rundt 63 dager. Kullene består ofte av fem til syv valper, selv om større kull forekommer, i tråd med rasens historie som arbeidende flokkhund. Tispen bør ha et rolig, rent kassested og tett oppfølging gjennom fødsel og de første dagene etterpå.

Oppdrett av kullet drar nytte av rasens sterke sosiale natur. Tidlig håndtering og eksponering for husholdningslyder, mennesker og andre dyr støtter opp under det vennlige, jevne gemyttet som kjennetegner rasen. Valpene bør som regel bli hos tispen og kullsøsknene til minst åtte uker, noe som hjelper dem å lære normal hundeatferd før de flytter til nye hjem.

Slik går du fram for å registrere en Amerikansk foxhound i Norge

Legg inn navnet på din Amerikansk foxhound, fødselsdatoen og et skarpt bilde, sett på nummeret ditt og lagre. Mer skal det ikke til, og det koster aldri noe. Hunderegistreringen fungerer med og uten chip, så det er ingen grunn til å vente på veterinærtimen.

De femten sifrene under pelsen på din Amerikansk foxhound peker først på deg når et register sier det. La United Pet Club si det kostnadsfritt: registreringen varer livet ut, alle chipmerker godtas, og hver endring er gratis. Chipregistreringen først, kontoen rett etterpå.