Wyandotte

Wyandotte er en tohensiktsrase som ble utviklet i USA på 1870- og 1880-tallet. Målet var en høne som la egg pålitelig i kaldt vær og som samtidig ga godt med kjøtt til slakt. Derfor ble den et naturlig valg for småbruk og private hønsehold. Rasen er middels stor: høner veier omkring 2,7 kilo, mens haner ligger på 3,6 til 4,1 kilo.

Wyandotten kjennetegnes ved en rund, godt fylt kropp og en rosekam som ligger tett inntil hodet. Rosekammen er en av grunnene til at rasen tåler frost så godt, siden den har mindre eksponert overflate enn en enkeltkam og sjelden fryser. Fjærdrakten finnes i flere mønstre, der sølvkantet (Silver Laced) er den opprinnelige og mest kjente varianten.

Temperamentet er vennlig, rolig og godmodig. Høner legger brune egg i moderat tempo og fortsetter å verpe gjennom store deler av vinteren, når mange andre raser trapper ned. Kombinasjonen av hardførhet, jevn produksjon og et fredelig gemytt gjør at rasen fortsatt er vanlig i hobbyhold og hagehold.

Hvem passer rasen for

Wyandotte passer for hønseholdere som ønsker en rolig fugl som verper gjennom vinteren og tåler håndtering godt. Den fungerer fint i familier med barn på grunn av det jevne temperamentet, og den egner seg godt i kalde strøk takket være rosekammen og den tette fjærdrakten. De som vil ha en høyproduktiv verpehøne eller en aktiv fôrsanker, bør heller se på andre raser, siden wyandotten legger egg i moderat tempo og helst holder seg nær hjemmet.

Wyandotten ble skapt i det nordøstlige USA på 1870-tallet. En gruppe oppdrettere i delstaten New York og nabostatene arbeidet for å frembringe en hardfør gårdshøne som kunne legge egg i kaldt vær og samtidig gi kjøtt. Navnet er hentet fra wyandot-folket, en urfolksnasjon fra området rundt de store innsjøene.

Den sølvkantede varianten (Silver Laced) var den første og la grunnlaget for rasen. Den nøyaktige avstamningen er ikke fullt dokumentert, men den tilskrives gjerne krysninger med mørke brahmaer, sølvflekkede hamburgere og andre fugler med rosekam og kantet fjærtegning. Silver Laced-varianten ble tatt opp i American Poultry Associations Standard of Perfection i 1883.

Etter at grunnvarianten var etablert, utviklet oppdretterne flere fargevarianter, blant annet gullkantet (Golden Laced), hvit, svart, buff, partridge, sølvbrisket (Silver Penciled), columbia og blå. Hver variant ble lagt til standarden i tiårene som fulgte. Den hvite varianten fikk stor kommersiell betydning tidlig på 1900-tallet fordi ensfargede hvite fugler ga et rent slakt.

Gjennom første halvdel av 1900-tallet var wyandotten en utbredt gårdsrase i Nord-Amerika, og den ble også eksportert til Europa, hvor dvergutgaver og flere fargeslag ble utviklet. Da den kommersielle fjørfenæringen gikk over til spesialiserte høytytende hybrider, mistet wyandotten terreng som produksjonsfugl, men den er fortsatt populær blant utstillere og hobbyholdere, en posisjon den har den dag i dag.

Wyandotten har en bred, dyp og rundet kropp som gir et fyldig, buet omriss. Brystet er godt rundet og ryggen kort og bred. Hodet bærer en lav rosekam som følger skallens form og ender i en liten pigg bakover, sammen med røde kinnlapper og øreflipper. Bein og hud er gule, og halen bæres i en moderat oppreist vinkel.

Fjærdrakt og farger

Det opprinnelige og mest kjente utseendet er kantingen, der hver fjær har en mørkere kant som rammer inn grunnfargen. Sølvkantede fugler har hvite fjær kantet i svart, mens gullkantede har gyllenbrune fjær kantet i svart. Andre godkjente mønstre er ensfargede varianter som hvit, svart og blå, det brisket mønsteret hos sølvbrisket- og partridge-variantene, samt columbia-mønsteret med hvit kropp og svart tegning på nakke og hale. Fjærdrakten er tett og myk, og dette styrker rasens kuldetoleranse. Dverg-wyandotter finnes i samme fargespekter, men veier omtrent en fjerdedel av standardvekten.

Wyandotten er stort sett rolig og godmodig. Hønene tåler håndtering og opptrer jevnt og stabilt rundt mennesker. Derfor er rasen et vanlig valg for barnefamilier og for holdere som ønsker en fugl de kan omgås ofte. Overfor fremmede er de fleste fugler forsiktige i starten, men de venner seg raskt til fast kontakt.

I en blandet flokk havner wyandotten som regel i midten eller øverst i hakkeordenen. Den er selvsikker uten å være aggressiv, og den fungerer godt sammen med andre fredelige raser. Enkelte individer, særlig dominante høner eller aktive haner, kan være pågående mot mer sky fugler, så det lønner seg å følge med på gruppedynamikken når nye fugler introduseres.

Rasen er moderat aktiv. Wyandotter søker føde og beveger seg gjerne i en luftegård, men de er ikke sterke flygere og vandrer ikke langt, noe som passer godt for inngjerdede eller forstadsnære hønsehold. Hønene er stillferdige til moderat pratsomme og gir den vanlige kunngjøringen etter egglegging, ikke konstant støy. Rugelysten varierer fra linje til linje, og enkelte høner ruger pålitelig og passer godt på kyllingene.

Pleie

• Sjekk den tette fjærdrakten for midd og lus ved å skille fjærene rundt kloakkåpningen og under vingene hver par uke.
• Sørg for et tørt sandbad, som fuglene bruker til å holde fjærene rene og holde parasitter i sjakk.
• Undersøk føtter og tåundersider for byllefot (bumblefoot), særlig hos tyngre fugler.
• Følg med på kloakkområdet hos verpehøner for tilgrising, og klipp bort sammenfiltrede fjær ved behov.

Mosjon

• Gi hver fugl plass til å gå, skrape og søke føde i en luftegård eller hage.
• Gi tilgang til uteområdet daglig, der det er trygt for rovdyr.
• Tilby vagler og litt stimulering, som spredt korn eller en hakkeblokk, for å holde aktive fugler opptatt.

Miljø

Wyandotten tåler kulde godt takket være rosekammen og den tykke fjærdrakten, og rasen passer derfor godt for holdere i nordlige strøk og norske vintre. Hønsehuset bør være tørt og trekkfritt, med god ventilasjon over fuglenes hodehøyde, siden fuktig luft gjør mer skade i kulda enn selve den lave temperaturen. God isolasjon av hønsehuset reduserer fukten og holder verpingen jevnere gjennom vinteren. I varme klima bør du sørge for skygge, friskt vann og luftgjennomstrømning. Den kraftige kroppsbygningen og tette fjærdrakten gjør at varme er den største utfordringen for denne rasen, ikke kulde.

Hoveddelen av kostholdet bør bestå av et komplett kommersielt fjørfefôr, tilpasset fuglens livsfase. Kyllinger trenger kyllingfôr, voksende fugler vekstfôr, og verpehøner et verpefôr som gir kalsiumet som trengs for skallkvaliteten. Gi uløselig grus når fuglene spiser noe annet enn kommersielt kraftfôr eller pellets, siden de trenger grusen for å male maten i kråsen. Rent vann må være tilgjengelig til enhver tid.

Godbiter og tilskudd

Verpehøner har nytte av fritt tilgjengelig østerskallmel eller en annen kalsiumkilde tilbudt separat fra hovedfôret, slik at hver høne kan ta det hun trenger for sterke skall. Godbiter som bladgrønnsaker, grønnsaksrester og små mengder korn eller melbiller er greit i moderate mengder. Som tommelfingerregel bør godbiter utgjøre omtrent ti prosent av det daglige fôrinntaket, slik at fuglene fortsatt får i seg en fullverdig rasjon.

Wyandotten er en robust rase med få arvelige lidelser og en levetid på omtrent 6 til 12 år, som er langt for en høne. Den samme tette fjærdrakten som beskytter mot kulde, gjør rasen utsatt for varmestress og gir parasitter flere gjemmesteder, så de fleste vanlige helseproblemene henger sammen med miljø og parasittkontroll snarere enn genetisk sykdom. Produktive verpehøner er også utsatt for de reproduksjonsproblemene som følger med alle høyproduktive verperaser.

Forebyggende stell

• Hold hønsehuset tørt, rent og godt ventilert for å begrense luftveis- og parasittproblemer.
• Sjekk fuglene for midd og lus hver par uke, og behandle hele flokken ved funn.
• Sørg for et sandbadeområde som naturlig parasittkontroll.
• Gi verpehøner fritt tilgjengelig kalsium for å styrke skallkvaliteten og redusere reproduksjonsbelastningen.
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken.

Wyandotter holdes i et vanlig hønseoppsett med et lukket hønsehus for natting og egglegging, pluss en tilknyttet luftegård eller hage for dagtidstilgang. Som en tyngre, bakkeorientert rase er de ikke sterke flygere, så gjerder av moderat høyde og lave, brede vagler passer godt. Det viktigste i utformingen av hønsehuset er å holde innsiden tørt og godt luftet, fordi fukt i kaldt vær gir frostskader og luftveisplager, mens rosekammen allerede gir god beskyttelse mot selve kulden. God isolasjon av hønsehuset bidrar ytterligere til å holde fuktigheten nede gjennom de lange, kalde vintrene.

Sjekkliste for hønsehuset

• Tørt, trekkfritt hønsehus med høytsittende luker for luftgjennomstrømning
• Lave, brede vaglestenger tilpasset en tung rase
• Reirkasser med rent, tørt strø
• Sikker luftegård med rovdyrsikkert gjerde og helst tak over
• Et sandbadeområde med tørr jord eller sand
• Skygge og ekstra vannpunkter for varmt vær

Wyandotte-egg følger den vanlige rugetiden for høns på omtrent 21 dager, enten under en liggesyk høne eller i en rugemaskin. Enkelte wyandotte-høner blir liggesyke og er omsorgsfulle mødre, så naturlig klekking er et alternativ for holdere som har en villig høne. Ved klekking i rugemaskin bør du sette inn befruktede egg som er rene og velformede, og holde temperatur og luftfuktighet stabil gjennom hele syklusen.

Trinn for klekking

1. Velg rene, befruktede egg med normal form, og lagre dem med spissen ned i høyst omtrent en uke før innsetting.
2. Kjør rugemaskinen tom først for å bekrefte at temperatur og luftfuktighet holder seg stabilt.
3. Sett inn eggene og vend dem et oddetall ganger daglig fram til dag 18.
4. På dag 18 stopper du vendingen og hever luftfuktigheten til rundt 65 til 70 prosent for klekkingen.
5. La klekte kyllinger bli i rugemaskinen til de er tørre og buttete, og flytt dem deretter til en varm klekkeboks med kyllingfôr og vann.