Sumatra

Sumatrahønen er en prydhøne som opprinnelig kommer fra øya Sumatra i Indonesia. Den er lett og bevegelig, med skinnende svart fjærdrakt som får et grønt skjær i godt lys. Rasen holdes først og fremst for utseendets skyld, ikke for kjøtt eller egg, og den er fortsatt sjelden utenfor spesialiserte fjørfemiljøer.

En voksen sumatrahøne veier omtrent 1,8 til 2,7 kg, noe som plasserer den i mellomsjiktet blant hønseraser. Kroppsholdningen er lav og nesten horisontal, med en lang, sveipende hale som hos hanene kan strekke seg godt forbi kroppen. Hønene er mindre og har kortere hale, men har samme mørke, blanke farge.

Sumatrahøner er aktive fôrsankere og sterke, villige flygere, mer enn de fleste tamme raser. De er årvåkne og tilbakeholdne overfor mennesker og holder gjerne avstand med mindre de er vant til jevnlig håndtering fra de er kyllinger. Rasen passer for de som setter pris på prydverdi og naturlig atferd fremfor tamhet eller produksjon.

Hvem sumatrahønen passer for

Sumatrahønen passer for dem som ønsker en flott, selvstendig fugl og kan tilby plass og en overbygd luftegård. Den sterke flygeevnen og det sky temperamentet gjør den mindre egnet for små bakgårder eller for husholdninger som ønsker et håndtamt kjæledyr. Tålmodige eiere som håndterer fuglene fra de er unge, får de roligste resultatene.

Sumatrahønen har navnet sitt fra den indonesiske øya Sumatra, der fugler av denne typen ble holdt av lokalbefolkningen lenge før vestlig interesse oppstod. Tidlige beretninger beskriver blanke, svarte, langhalede høns som levde halvvilt i deler av den indonesiske øygruppen.

Rasen ble brakt til USA og Europa på midten av 1800-tallet. Importer i 1840- og 1850-årene introduserte de mørke, skinnende fuglene for fjørfeentusiaster som satte pris på det uvanlige skjæret og de sveipende halene. På den tiden ble fuglene til dels forbundet med kamphøns, selv om det senere ryktet hvilte på utseendet.

I tiårene som fulgte, avlet oppdretterne frem den grønnsvarte fjærdrakten, den lave holdningen og den lange halen som kjennetegner dagens fugl. Sumatrahønen ble tatt opp i den amerikanske fjørfeforeningens standard, Standard of Perfection, i 1883 i sin svarte form, med en blå variant anerkjent senere.

Sumatrahønen har aldri vært en vanlig produksjonsrase. Den er fortsatt en spesialitet blant prydfjørfeholdere og utstillingsoppdrettere, og bestandene er beskjedne sammenlignet med vanlige egg- og kjøttraser.

Sumatrahønen har en lang, lav kropp som holdes nesten horisontalt. Det mest slående trekket er halen, som hos hanene er full og flytende med lange, godt buede seglfjær. Fjærdrakten er svart med et sterkt grønt skjær over hele kroppen, en fargetone som noen ganger kalles billegrønn. Rasen har en liten ertekam og mørkt ansikt, og mange fugler har flere sporer på hvert bein.

Fjærdrakt og farger

Den svarte varianten er den opprinnelige og mest utbredte formen. Fjærene har et grønt, metallisk skjær som er tydeligst i direkte lys. En blå variant har blågrå kroppsfarge og holdes mer sjelden. Ansikt, kam og kjeviker er mørke, og beina er svarte, ofte med et grønnaktig skjær. Rasen er verdsatt for fjærdraktens rene glans, så fjærkvalitet og fargedybde er avgjørende for utstillingsverdien.

Sumatrahønen har beholdt mye av det årvåkne, selvhjulpne vesenet fra en halvvill fugl. Fuglene er aktive fôrsankere som streifer vidt omkring og sitter høyt på vagle når de får sjansen. De er sterke flygere og klarer å komme seg over gjerder som holder på tyngre raser, så sikre eller overbygde luftegårder er viktig.

Overfor mennesker er rasen tilbakeholden og holder gjerne avstand. Sumatrahøner blir sjelden kjælne, men rolig og jevnlig håndtering fra kyllingstadiet gir roligere voksne fugler. De er vaktsomme og reagerer raskt på forstyrrelser.

Sammen med andre fugler er rasen som regel grei å ha i en etablert flokk, men hanene kan bli territorielle overfor rivaliserende hanner. Hønene er roligere og mindre pågående. Rasen er moderat pratsom, ikke bråkete, og den vaktsomme naturen gjør at den ofte varsler ved uvant bevegelse.

Det daglige stellet dreier seg om plass, sikkerhet og rene forhold. Rasen er hardfør og aktiv, men skvetten og flyvillig, så innhegning og beskyttelse mot rovdyr er de viktigste praktiske hensynene.

Fjærstell

• Sjekk de lange halefjærene jevnlig for brekkasje, tilsmussing og gjørme
• Hold strøet tørt slik at fjærdrakten holder seg ren og blank
• Legg til rette for et sandbadeområde som hjelper mot ytre parasitter
• Se etter lus og midd ved kloakken og ved fjærbasis
• Trim og rengjør føttene, og hold øye med de flere sporene hos hanene

Mosjon

• Gi daglig tilgang til en stor luftegård eller overvåket frigang for fôrsanking
• Sett opp høye vagler, siden rasen liker å sitte høyt
• Bruk overbygd luftegård eller høyt gjerde for å begrense den sterke flygeevnen
• Legg til rette for skrapeområder og bakkedekke som støtter naturlig fôrsanking

Miljø

Sumatrahøner tåler et bredt spekter av klima, men i norske vintre med lange, kalde perioder bør hønsehuset være godt isolert og trekkfritt. Den lille ertekammen er mindre utsatt for frostskader enn store enkeltkammer, noe som er en klar fordel når temperaturen synker godt under null. Sørg for isolert husvære, god ventilasjon og skygge i varmt vær om sommeren. De lange halene til hanene trenger vagler med nok høyde og bredde til at halen ikke slepes i bakken eller fryser fast i strøet.

Sumatrahønen er en aktiv fôrsanker, så en god del av inntaket kan komme fra frigang når det er plass til det. Et komplett kommersielt fjørfefôr utgjør grunnlaget i kosten og bør tilpasses fuglens livsstadium. Sørg for rent vann til enhver tid og uløselig grus som hjelper fordøyelsen hos fugler som sanker selv.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til en liten andel av det daglige inntaket, slik at det balanserte fôret fortsatt utgjør hovedkosten. Egnede ekstra godbiter er bladgrønnsaker, andre grønnsaker og små mengder korn eller melmark. Verpehøner trenger en egen kalsiumkilde, som knust østersskall, gitt fritt tilgjengelig. Alle fugler som sanker selv, har nytte av tilgang til uløselig grus.

Sumatrahønen er en hardfør rase med få raserelaterte helseproblemer. Med godt husvære, rene forhold og jevnlig parasittkontroll lever fuglene ofte 6 til 9 år. Den lille ertekammen gir en viss fordel i kaldt vær ved å redusere risikoen for frostskader. De fleste helseproblemer som oppstår, er de generelle fjørfebekymringene: parasitter, luftveisinfeksjon og reproduksjonsproblemer hos eldre høner.

Forebyggende stell

• Hold husværet rent, tørt og godt ventilert
• Legg til rette for et sandbadeområde som hjelper mot midd og lus
• Gjennomfør jevnlige parasittkontroller og avføringsprøver
• Sett nye fugler i karantene før de settes sammen med flokken
• Følg lokale retningslinjer for vaksinering og smittevern
• Sørg for rent vann og balansert fôr hele året

Husværet til sumatrahøner må ta hensyn til den sterke flygeevnen og den aktive fôrsankingen. Et sikkert hønsehus med høye, solide vagler passer godt til vanen deres med å sitte høyt over bakken. Den tilknyttede luftegården bør være overbygd, siden rasen lett kommer seg over vanlige gjerder. Der vintrene er lange og kalde, bør hønsehuset også være godt isolert, slik at hønene holder varmen og verpingen ikke stopper helt opp i de kaldeste månedene. Sett av mer plass per fugl enn for roligere raser, for å redusere stress og krangling.

Sjekkliste for oppsett

• Rovdyrsikkert hønsehus med solide låser og fast gulv eller nedgravd nettingkant
• Overbygd luftegård for å hindre rømming og luftbårne rovdyr
• Høye vagler med nok bredde og klaring til de lange halefjærene
• Tørt, dypt strø som holdes rent for å beskytte fjærdrakten
• Skyggefullt område og le for vind og regn
• Sandbadeområde og rent vann inne i luftegården

Egg fra sumatrahøns følger det vanlige klekkemønsteret for høns og klekkes på omtrent 21 dager. Rasen har beholdt ganske sterke ruge- og morsinstinkter, så hønene sitter og passer kyllingene godt når de får lov. For større antall eller mer kontroll gir en rugemaskin jevne resultater når innstillingene holdes innenfor det vanlige området for høns.

Klekketrinn

1. Velg rene, velformede egg og lagre dem med den spisse enden ned i høyst 7 dager før innlegging
2. Varm eggene opp til romtemperatur og legg dem i rugemaskinen ved måltemperaturen
3. Hold temperatur og luftfuktighet stabil, og vend eggene til og med dag 17
4. Stopp vendingen på dag 18, hev luftfuktigheten og gå over til klekkefase
5. La kyllingene klekkes uforstyrret, og flytt deretter de tørkede kyllingene til en varm klekkeboks med startfôr og vann