Rhode Island Red

Rhode Island Red er en tosidig nyttehøne utviklet i USA, holdt først og fremst for jevn produksjon av brune egg. En produktiv høne legger mellom 200 og 300 egg i året. Dermed er rasen blant de mest pålitelige hagehønene som finnes. Kroppen er rektangulær og fast bygget, og fjærdrakten har en dyp mahognirød farge som har gitt rasen navnet.

Rasen finnes i to typer. Produksjonslinjer er avlet fram for høy eggproduksjon og er gjerne lettere og mer aktive. Utstillings- og bevaringslinjer er tyngre, vokser saktere og ligger nærmere den opprinnelige standarden. Begge typene har samme robuste helse og tåler svært ulike klima. Det forklarer hvorfor rasen har spredt seg langt fra opphavsstedet i det nordøstlige USA.

Rhode Island Red er en aktiv beitehøne som trives best med god plass til å rusle omkring. Fuglene er tillitsfulle og rolige i møte med mennesker, og de tåler kalde vintre bedre enn mange lettere raser. Dette gjør dem til et vanlig førstevalg for nybegynnere og små flokker, også i strøk med lange, kalde vintre.

Hvem rasen passer for

Denne rasen passer for hønseeiere som vil ha jevn tilgang på brune egg uten komplisert stell. Den tåler kulde godt, er dyktig til å finne mat selv, og holder seg produktiv i flere sesonger. Haner kan være pågående, så husstander med små barn bør kanskje holde bare høner. De som ønsker et rolig prydfjærkre, kan oppleve at produksjonslinjer er for aktive.

Rasen har navnet sitt fra delstaten Rhode Island, der bønder i områdene Little Compton og Adamsville startet avlsarbeidet i siste halvdel av 1800-tallet. Målet var en hardfør gårdshøne som la godt og samtidig ga et brukbart slakt.

Grunnstammen kombinerte asiatiske og middelhavsfugler. Malaja- og javafjærkre bidro med størrelse, dyp farge og hardførhet, mens brun leghorn og cochin tilførte legeevne og kroppsbygning. Resultatet ble en solid tosidig høne godt egnet for de blandede gårdsbrukene i det nordøstlige USA.

Enkeltkam-varianten ble tatt opp i American Poultry Associations rasestandard i 1904, og rosekam-varianten fulgte i 1905. Anerkjennelsen fastsatte rasetypen og bidro til at den spredte seg over hele landet og deretter til utlandet.

Gjennom hele 1900-tallet ble Rhode Island Red en av de mest brukte nyttefjærkrerasene i verden, og en viktig foreldrerase for mange kommersielle brunegg-hybrider. Et minnesmerke i Adamsville, Rhode Island, markerer rasens plass i amerikansk landbrukshistorie, og delstaten har senere gjort den til sin offisielle fugl.

Rhode Island Red har en lang, bred og dyp kropp som holdes nokså lavt over bakken. Dette gir et murstein-lignende omriss. Fjærdrakten er en rik, jevn mahognirød farge som mørkner mot halen. Halen er for det meste svart, og svart kan også vise seg i vingespennene og nakkefjærene. Hud og bein er gule, og nebbet er rødlig hornfarget.

Fjærdrakt og farge

Den karakteristiske fargen er en mørk, blank rødtone som skinner svakt i sollys. Utstillingsfugler avles for jevn tone over hele kroppen, med rene svarte halefjær og uten blasse eller skitne flekker. Produksjonslinjer i vanlig drift er ofte lysere eller mer oransjerøde og holdes ikke til samme fargekrav. Det finnes også dvergvarianter av Rhode Island Red, som følger samme fargemønster i mindre format.

Rhode Island Red er våken og aktiv, og bruker mesteparten av dagen til å lete etter mat. Hønene er som regel rolige og lette å håndtere, og mange blir tamme nok til å ta fôr fra hånden. De er nysgjerrige og selvsikre snarere enn nervøse. Det gjør dem enkle å ha med å gjøre i det daglige.

I en blandet flokk havner rasen gjerne høyt i hakkeordenen. Høner kan være pågående mot mer sky raser, så det hjelper å gi nok plass og flere fôrsteder for å hindre mobbing. Overfor mennesker og familiemedlemmer er hønene vennlige og tolerante.

Haner kan være mer territorielle, og enkelte individer blir aggressive mot mennesker i hekkesesongen. Å velge rolige avlsdyr og håndtere fuglene jevnlig fra de er unge, reduserer dette. Rasen er ikke spesielt bråkete etter høne-standard, men høner kunngjør gjerne egg, og en hane galer.

Rasen er hardfør og lite krevende, men jevnt daglig stell holder fuglene friske og i god verpeform. De viktigste behovene er rent husvære, sikker beskyttelse mot rovdyr, og tilgang på friskt vann til enhver tid.

Fjærstell

• Sjekk fjær og hud for lus og midd med noen ukers mellomrom, spesielt rundt kloakken
• Sørg for et tørt sandbad slik at fuglene kan stelle fjærdrakten selv
• Undersøk føtter og bein for skjellbeinmidd, og klipp overgrodde negler eller sporer ved behov
• Regn med en kraftig årlig myting om høsten, da verpingen avtar og gamle fjær skiftes ut

Mosjon

• Gi daglig tilgang til beite eller en romslig luftegård, siden rasen er aktiv og flink til å finne mat selv
• Regn med minst 1 m² luftegård per fugl, mer dersom hønene holdes innegjerdet hele tiden
• Sett opp vagler, legg ut løvstrø og strø ut noe korn for å holde fuglene sysselsatt

Miljø

Rhode Island Red tåler kulde godt takket være den tette fjærdrakten, og rosekam-varianten er mindre utsatt for frostskader enn enkeltkam-varianten i harde vintre. Dette gjør rasen til et fornuftig valg der vintrene er lange, forutsatt at hønsehuset er godt isolert. I varme strøk bør en sørge for skygge, luftgjennomstrømning og konstant tilgang på kjølig vann. Hønsehuset bør være tørt og trekkfritt med god luftsirkulasjon over vaglehøyde, og vagler og redekasser bør holdes rene for å begrense parasitter og sykdom.

Hoveddelen av kostholdet bør være et balansert kommersielt fjørfefôr tilpasset fuglens livsfase. Kyllinger trenger kyllingfôr med høyt proteininnhold, ungfugler trenger vekstfôr, og verpehøner trenger verpefôr med tilsatt kalk for god skallkvalitet. Frittgående fugler supplerer dette med insekter og grønt, men beite alene dekker ikke behovene til en verpehøne.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter som korn, mel-mark og kjøkkenavfall til rundt 10 prosent av kostholdet, slik at de ikke fortrenger det balanserte fôret. Gi uløselig grus slik at fuglene kan male maten i kråsen, og tilby knust østersskall eller kalkstein separat slik at verpehøner kan ta ekstra kalk ved behov. Friskt, rent vann må være tilgjengelig til enhver tid, siden selv korte perioder uten vann reduserer eggleggingen.

Rasen er kjent for hardførhet og sterk konstitusjon, og de fleste helseproblemene skyldes parasitter, dårlig husvære eller belastningen ved høy eggproduksjon, ikke medfødt svakhet. Med god stell lever fuglene ofte 6 til 10 år, selv om hønene legger tettest de første to til tre årene.

Forebyggende stell

• Hold hønsehuset tørt, godt ventilert og rent for å begrense luftveissykdom og parasitter
• Sjekk fuglene jevnlig for midd, lus og endringer i vekt eller avføring
• Gi verpefôr med nok kalk for å forebygge skall- og skjelettproblemer
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken
• Følg lokale råd om vaksinering og avorming av fjørfe

Rasen tilpasser seg de fleste driftsformer, fra frittgående gårder til faste hønsehus med luftegård, så lenge husværet er tørt, sikkert og godt ventilert. Fordi fuglene er aktive beitere, trives de best med tilgang til gress og jord, men de tåler også innegjerding dersom de får nok plass og stimulering.

Sjekkliste for innredning

• Solid, låsbart hønsehus som holder rev, vaskebjørn, rotter og rovfugler ute
• Hevede vagler plassert over redekassene
• Rene, strødde redekasser plassert i et mørkere hjørne
• Tørr dyp strø eller møkkbrett som rengjøres etter fast rutine
• Skygge og friskt vann i luftegården i varmt vær
• Et sandbad med tørr jord eller sand

Som hos andre høner tar det rundt 21 dager for Rhode Island Red-egg å klekkes. Moderne produksjonslinjer blir sjelden liggesyke, så de fleste eggene ruges i maskin, selv om høner av de gamle bevaringslinjene lettere legger seg på egg og passer kyllingene selv. Bruk rene, jevnt formede egg fra friske fugler, og lagre dem med den spisse enden ned i høyst en uke før rugingen starter.

Klekketrinn

1. Sett inn rene, befruktede egg, og la rugemaskinen stabilisere seg på riktig temperatur og fuktighet først
2. Vend eggene et oddetall ganger hver dag fram til dag 18
3. Gjennomlys eggene rundt dag 7 til 10 for å fjerne klare eller ikke-utviklede egg
4. På dag 18 stanser du vendingen og hever fuktigheten til rundt 65 til 75 prosent før klekking
5. La kyllingene tørke og lugge seg i rugemaskinen før de flyttes til en varm klekkeboks