Orpington

Orpington er en tung, dyptbygd høne utviklet i England på slutten av 1800-tallet. Den brede kroppen og den rikelige, løstsittende fjærdrakten gir fuglen et rundt og fyldig ytre, slik at den ser enda større ut enn den faktisk er. Voksne haner veier gjerne rundt 4,5 kg (10 lb), mens høner ligger på omtrent 3,6 kg (8 lb), godt innenfor kategorien store raser.

Rasen ble avlet fram som en ekte tonyttefugl: den skulle gi både et brukbart slakt og jevn eggproduksjon. Hønene legger omkring 175 til 200 lyst brune egg i året, og mange fortsetter å verpe gjennom vinteren når lettere raser gjerne tar en pause. Den tette fjærdrakten gjør at Orpington tåler kulde godt. Rasen er derfor et naturlig valg for norske hønsehold med lange, kalde vintre.

Gemyttet er noe av det som kjennetegner rasen mest. Orpington er rolig, tillitsfull og lett å håndtere, og mange individer blir tamme nok til at man kan løfte dem opp uten videre. Denne roen gjør rasen populær i familieflokker og hos hobbyhønseeiere som vil ha fugler som er enkle å ha med å gjøre i hagen.

Hvem passer den for

Orpington passer for hønseholdere som vil ha en snill, lite dramatisk fugl framfor en ren eggmaskin. Den tette fjærdrakten gjør at rasen trives i kalde norske vintre, og det rolige gemyttet gjør den lett å håndtere for både nybegynnere og familier med barn. Rasen blir ofte klukk, så den egner seg også godt for hønseeiere som ønsker en høne som selv ruger fram og passer kyllingene sine.

Navnet på rasen kommer fra byen Orpington i Kent, England, der hønseoppdretteren William Cook utviklet den i løpet av 1880-årene. Cook ønsket seg en praktisk gårdsfugl som ga både et godt slakt og pålitelig eggproduksjon, og som samtidig gjorde seg godt på fjørfeutstillingene som var populære i det viktorianske England.

Den første varianten, svart Orpington, kom i 1886. Cook framstilte den ved å krysse minorca, sort Plymouth Rock og rentbeinte langshan. Den mørke fjærdrakten var delvis et praktisk valg, siden den skjulte sot og skitt fra de industrielle engelske byene på den tiden.

Gul Orpington, som senere ble den mest kjente varianten, kom noen år etter og ble utviklet fra andre krysninger. I tiårene som fulgte, la Cook og andre oppdrettere til flere fargevarianter, blant annet hvit og blå. Rasen spredte seg raskt og ble eksportert i stort omfang, og nådde Nord-Amerika og andre land før århundreskiftet.

Orpington ble godkjent i den amerikanske utstillingsstandarden (American Standard of Perfection) i flere varianter mellom 1900- og 1920-tallet. Etter hvert ble utstillingslinjene avlet fram med stadig tyngre fjærdrakt og større kroppsstørrelse, mens bruksflokkene holdt seg nærmere den produktive gårdsfuglen Cook opprinnelig hadde i tankene.

Orpington har en tung, avrundet kroppsform med bred rygg, dypt bryst og en kropp som bæres lavt over bakken. Fjærdrakten er myk og rikelig og står litt ut fra kroppen, noe som gir fuglen det runde, luftige utseendet den er kjent for. Fjærene dekker mesteparten av beina, og helhetsinntrykket er av en solid, velrundet høne.

Hodet er lite i forhold til kroppen, med en enkel oppstående kam, røde kinnlapper og røde ørefliker. Beina er glatte, uten fjær, og huden er hvit. Begge kjønn har samme grunnform, men hanene er større og har mer markerte hale- og salfjær.

Fjærdrakt og farger

Gul er den klart mest utbredte fargen og viser som en jevn gyllen tone over hele fuglen. Svart fjærdrakt har et grønt skjær i godt lys, mens blå viser en skifergrå fjær med mørkere kanting. Hvit er en ren, ensartet farge. Uansett variant skal fjærdrakten være myk og full snarere enn tett inntil kroppen, og fargen skal være jevn fra hode til hale. Dverg-Orpington finnes i samme fargespekter, men veier bare rundt en firedel av standardvekten.

Orpington er blant de snilleste storrasene som finnes. Fuglene er som regel rolige og stillfarne, og mange blir tamme nok til at man kan plukke dem opp og holde dem. Dette gjør rasen godt egnet for familier med barn og for hønseeiere som er mye rundt flokken sin.

Overfor mennesker er Orpington vennlig og ofte nysgjerrig, og kommer gjerne nærmere i stedet for å flykte. Overfor andre høner er den fredelig og unngår helst konflikt. Fordi den er langsom og rolig av natur, havner den ofte lavt i hakkeordenen når den holdes sammen med mer dominerende raser, og den kan trenge ekstra plass til å trekke seg unna påtrengende flokkmedlemmer.

Rasen blir lett klukk. Høner slutter ofte å verpe for å ruge på et kull, og de er som regel omsorgsfulle mødre. Hønseeiere som vil ha jevn eggproduksjon, bør samle inn eggene raskt eller flytte klukkhøner bort fra reiret, mens de som ønsker naturlig klekking, vil sette pris på denne egenskapen.

Pleie

• Sjekk kloakkåpningen og underdunen jevnlig, siden den tunge fjærdrakten lett fanger opp møkk og fuktighet
• Sørg for et tørt sandbad slik at fuglene kan holde midd og lus i sjakk selv
• Se etter ytre parasitter under vanlig håndtering, og vær ekstra oppmerksom nær fjærbunnen
• Klipp fjær rundt kloakkåpningen på avlsfugler hvis tilgrising blir et problem
• Hold et øye med klør og nebb, selv om dette sjelden krever inngripen hos aktive fugler

Mosjon

• Gi daglig tilgang til en luftegård eller tilsyn med frigang
• Legg til rette for beiting, for eksempel spredte grønnsaker, for å stimulere til naturlig bevegelse
• Unngå overbefolkning, som fører til kjedsomhet og fjærplukking
• Hold vagler lave og lett tilgjengelige, siden tunge fugler kan skade seg ved å hoppe ned fra høyden

Miljø

Orpington tåler kulde svært godt takket være den tykke fjærdrakten, og fortsetter å verpe gjennom vinteren bedre enn mange andre raser. I norske hønsehold med lange, kalde vintre er dette en ettertraktet egenskap. Den samme fjærdrakten gjør fuglen sårbar for varme, så skygge, ventilasjon og konstant tilgang til friskt vann er viktig om sommeren. Hold strøet tørt, ettersom fuktige forhold kan kjøle ned den tette underdunen og gi hudproblemer.

Et komplett kommersielt fjørfefôr bør utgjøre hoveddelen av kostholdet. Kyllinger trenger kyllingfôr med høyere proteininnhold, ungfugler går over på oppdrettsfôr, og verpehøner trenger verpefôr som gir det kalsiumet som trengs for å danne skall. Fordi Orpington er en stor rase som lett legger på seg, er porsjonskontroll viktigere enn for lettere raser, særlig for fugler som holdes hovedsakelig som kjæledyr eller til utstilling.

Sørg for friskt vann til enhver tid, og tilby uløselig grus slik at fuglene kan male maten i muskelmagen. Frigående fugler supplerer selv kostholdet med insekter og grønt, noe som er sunt i moderate mengder.

Godbiter og tilskudd

Verpehøner har godt av en egen skål med knust østersskall eller kalksteinsgrus, slik at de kan ta ekstra kalsium etter behov. Godbiter som bladgrønt, melmark og knust korn er greit i små mengder, men bør holdes under omtrent ti prosent av det totale fôrinntaket for å bevare balansen i kostholdet og unngå overvekt.

Orpington er en robust, langlevd rase med en typisk levetid på 6 til 10 år ved god stell. Den har ingen utbredte raserelaterte genetiske lidelser. De fleste helseproblemene skyldes størrelsen og den tette fjærdrakten, ikke arvelig svakhet, så vektkontroll og fjærhygiene er de viktigste løpende hensynene.

Forebyggende stell

• Vei eller kjenn på fuglene jevnlig og juster fôret for å unngå overvekt
• Hold hønsehus og luftegård tørt og rent for å redusere parasitter og fotproblemer
• Sørg for lave, solide vagler for å unngå hopperelaterte skader
• Bruk en fast rutine for parasittkontroll under håndtering
• Sørg for skygge og ventilasjon om sommeren, og tørt, trekkfritt husrom om vinteren

Fordi Orpington er tung og bredbygd, trenger den mer plass enn lettere raser. Planlegg for romslig gulvareal inne i hønsehuset og en stor luftegård, siden trange forhold gjør fuglene mer utsatt for kjedsomhet og fjærhakking. Hønsehuset bør være rovdyrsikkert, tørt og godt ventilert, med reirkasser som er store nok for rasens størrelse.

Den tette fjærdrakten gjør at fuglene tåler kulde uten problemer, så kraftig isolasjon er sjelden nødvendig selv i en norsk vinter. Derimot er trekkfri ventilasjon viktig for å holde fuktigheten nede. I varme strøk bør skygge og luftgjennomstrømning prioriteres framfor varmehold.

Sjekkliste for innredning

• Rovdyrsikkert hønsehus med solide låser og nedgravd eller utstikkende gjerde
• Tørt, absorberende strø som skiftes jevnlig
• Lave, brede vagler som de tunge fuglene kan nå og gripe om
• Store reirkasser plassert i en rolig, skyggefull del av hønsehuset
• Skyggeplasser og konstant tilgang til friskt vann i luftegården
• God ventilasjon plassert slik at fuglene på vaglene unngår direkte trekk

Orpington-egg bruker omtrent 21 dager på å klekkes, samme som hos andre hønseraser. Rasens sterke tilbøyelighet til å bli klukk gjør naturlig klekking enkel, siden hønene ruger pålitelig og passer kyllingene godt etterpå. Hønseeiere som ønsker mer kontroll, eller som vil klekke flere egg samtidig, kan bruke rugemaskin i stedet. Uansett metode bør du velge rene, befruktede egg av jevn størrelse og lagre dem i høyst en ukes tid før rugestart, med den spisse enden ned, på et kjølig sted.

Framgangsmåte ved klekking

1. Velg rene, velformede, befruktede egg og la dem oppnå romtemperatur før rugestart
2. Still rugemaskinen inn på 37,5 °C og 45 til 50% fuktighet, og la den stabilisere seg
3. Vend eggene flere ganger daglig fram til dag 18, og merk hver side for å holde oversikt
4. Kikk eggene mot lys rundt dag 7 og 14, og fjern klare eller ikke-utviklede egg
5. Ved dag 18 (siste fase) stopper du vendingen og øker fuktigheten til 65 til 70%
6. La kyllingene være i fred mens de klekkes rundt dag 21, og flytt dem deretter til en varm klekkeboks når de er tørre