Minorca

Minorca stammer fra øya Menorca utenfor Spanias østkyst. Rasen hører til den middelhavske gruppen av lette, aktive verpehøns og regnes som en av de største innenfor denne gruppen. Fuglene bærer halen høyt og står oppreist, noe som gir dem et årvåkent og selvsikkert preg.

Rasen kjennetegnes først og fremst av to trekk: en svært stor enkeltkam og eggenes størrelse. Hønene legger store egg med kritthvit skall, og minorca har lenge vært verdsatt for å produsere noen av de største hvite eggene blant middelhavsrasene. Den vanligste varianten er svart minorca, med grønnsvart fjærdrakt, men hvite og andre fargeformer finnes også.

Minorca er ivrige fôrsankere som trives best med god plass til å streife om. Rasen er ikke tung nok til å regnes som kjøttfe, og hønene ruger sjelden. Hovedrollen på gården eller i hagen er derfor eggproduksjon kombinert med et aktivt, hardført vesen.

Hvem rasen passer for

Minorca passer for dem som kan gi fuglene god plass til å søke føde selv, og som ønsker jevn tilgang på store, hvite egg. Rasen trives i varme strøk, der den store kammen bidrar til å avgi varme. Den egner seg dårligere til innesperring og til svært kalde områder, hvor kammen lett tar skade av frost. Aktiv og lettskremt som den er, passer minorca bedre for erfarne eller praktisk anlagte hønseholdere enn for dem som ønsker en rolig kosehøne.

Navnet minorca kommer fra Menorca, en av Balearene utenfor Spanias østkyst. Rasen vokste fram blant de eldre spanske gårdshønsene i det vestlige Middelhavet, samme brede grunnstamme som ga opphav til de beslektede rasene spansk høne og andalusisk høne. I generasjoner ble disse fuglene holdt som nøkterne verpehøns i det varme øyklimaet.

Rasen kom til England i første halvdel av 1800-tallet, hvor hønseholdere fattet interesse for størrelsen og de store, hvite eggene. Engelske og senere amerikanske oppdrettere avlet fram en større kropp og en usedvanlig stor kam, og formet dermed både utstillings- og bruksstammene som kjennes i dag.

Minorca nådde Nord-Amerika i andre halvdel av 1800-tallet. Svart minorca ble tatt opp i American Poultry Associations Standard of Perfection i 1888, og hvite og gulbrune varianter fikk anerkjennelse senere. I denne perioden var rasen ansett som en av de beste hvitegg-leggerne som fantes, før høytytende kommersielle hybrider tok over markedet.

Med framveksten av spesialiserte hybridhøns på 1900-tallet gikk minorca tilbake i kommersiell bruk. I dag holdes rasen først og fremst av hobbyfolk, utstillere og bevarere av gamle husdyrraser, ikke i stor industriell skala.

Minorca har en lang, kantete kropp som bæres oppreist, med skrånende rygg og høy hale. Den er den største av middelhavsrasene, men forblir slank og aktiv snarere enn tung. Det mest iøynefallende trekket er kammen. Hos hanen er det en stor, oppreist enkeltkam, mens hønene også har en stor enkeltkam som faller over til den ene siden. Store, mandelformede hvite ørelapper og lange kjevelapper hører med til standarden.

Fjærdrakt og farger

Svart minorca er opphavsvarianten og den klart vanligste. Fjærdrakten er ensfarget svart med et kraftig grønt skjær i godt lys. Hvit og gulbrun variant er også godkjent i flere standarder, men sees langt sjeldnere. I alle fargene ligger fjærene tett og glatt inntil kroppen, og bena og føttene er rene og ubefjærede. Kombinasjonen av blankt, mørkt fjærverk, klart rød kam og kjevelapper, og de kritthvite ørelappene gir rasen et kontrastfylt utseende som gjør den populær på utstillinger.

Minorca er en energisk, aktiv rase med et årvåkent og selvsikkert vesen. Fuglene er ivrige fôrsankere som dekker mye terreng og foretrekker å streife framfor å sitte i ro. Denne aktiviteten gjør dem dyktige til å finne egen mat når de får plass, men den gjør dem også mer lettskremt og vanskeligere å håndtere enn rolige tobruksraser.

Overfor mennesker er minorca gjerne avmålt snarere enn kjærlig anlagt. Fuglene er ikke aggressive, men holder som regel avstand og liker ikke å bli løftet opp, så de egner seg bedre til å observere enn å kose med. Jevnlig, rolig kontakt fra ung alder gjør dem mer avslappet.

I en blandet flokk går minorca som regel fint sammen med andre og er ikke kjent for å mobbe. Hanene kan opptre bestemt. Rasen flyr godt og bruker gjerne høyden, så gjerdene må ta høyde for det. Hønene ruger sjelden, noe som betyr at de fortsetter å legge egg, men sjelden klekker og oppdrar egne kyllinger.

Minorca er hardfør og lite krevende i varme forhold, men den store kammen og det aktive vesenet påvirker hvordan rasen best holdes, særlig gjennom en norsk vinter.

Pussing og stell

• Tett, hard fjærdrakt trenger ikke rutinemessig stell.
• Sjekk kam og kjevelapper jevnlig for kutt eller tegn på frostskader.
• Se etter kalkbein (skjellmidd) på de rene bena, og klipp klørne dersom de blir for lange.
• Sørg for et tørt sandbad slik at fuglene kan holde ytre parasitter i sjakk selv.

Mosjon

• Gi daglig tilgang til en luftegård eller frittgangsareal, siden rasen mistrives ved innesperring.
• La fuglene få plass til å søke føde, noe som passer rasens naturlige aktivitetsnivå.
• Bruk høye gjerder eller overbygde luftegårder, ettersom minorca flyr godt og lett kommer seg over lave hindre.

Miljø

Minorca tåler varme godt og trives i varmt klima, hvor den store kammen hjelper til med å avgi kroppsvarme. I kalde strøk er kam og kjevelapper utsatt for frost, så et isolert, trekkfritt og godt ventilert hønsehus, samt skjerming mot iskald vind, er viktig. Sørg for god vagleplass og ventilasjon, og hold strøet tørt. Om vinteren, når dagslyset blir kort så langt nord, kan tilskuddslys i hønsehuset bidra til å holde eggleggingen oppe.

Siden minorca er en produktiv hvitegg-legger og en ivrig fôrsanker, trenger rasen et balansert, komplett fôr som dekker både energibehov og eggeskalldannelse. Verpehøns gjør det best på et kommersielt verpefôr med om lag 16 til 18 prosent protein. Kyllinger bør starte på kyllingfôr og gå over til oppdrettsfôr før de får verpefôr når legingen starter. Frittgående fugler supplerer kosten med insekter og grønt, men et sammensatt fôr bør fortsatt utgjøre grunnlaget.

Godbiter og tilskudd

Gi knust østerskall eller kalksteinsgrus fri tilgang, slik at verpehønene får det ekstra kalsiumet de store eggene krever. Tilby uløselig grus til fugler som ikke går fritt, siden det hjelper dem å male fôret. Sunne godbiter er bladgrønnsaker, knust mais i kaldt vær, og melmark, alt i moderate mengder. Rent, friskt vann må være tilgjengelig til enhver tid.

Minorca er en hardfør, gammel rase uten utbredte genetiske lidelser. Med god stell lever fuglene som regel 5 til 8 år. Rasens klareste svake punkt er den store kammen og kjevelappene, som er utsatt for kuldeskader. Aktiv fôrsanking holder fuglene i god form, men det betyr også at sikker innhegning er viktig som beskyttelse mot rovdyr.

Forebyggende stell

• Hold hønsehuset tørt, godt ventilert og trekkfritt for å forebygge frostskader og luftveisproblemer.
• Legg til rette for sandbad for å begrense ytre parasitter.
• Gjennomfør jevnlige parasittkontroller og en avormingsplan tilpasset egne forhold.
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken.
• Gi rent vann og fri tilgang på kalsium for å holde verpehønene i god form.

Minorca er en aktiv rase som trives best med plass til å streife og et hønsehus som holder seg tørt og luftig. Fuglene tåler varme godt, så god ventilasjon er viktig i varmt klima, mens hønsehuset i kalde strøk må være isolert og trekksikkert for å beskytte kammen. Siden rasen flyr sterkt, bør luftegårdene være høye eller overbygde, slik at fuglene holdes inne og beskyttet mot rovdyr.

Sjekkliste for oppsett

• Tørt, rovdyrsikkert hønsehus med god ventilasjon over vaglenivå.
• Hevede vaglestenger med plass til den oppreiste kroppen og høye halen.
• Én redekasse per tre til fire høner, holdt ren og godt strødd.
• Høy eller nettet luftegård som holder på en rase som flyr godt.
• Skygge og friskt vann ved varmt klima.
• Sandbadeplass i luftegården.

Minorcahøner ruger bare sjelden, så de fleste kyllinger klekkes i rugemaskin eller under en rugehøne av en annen rase. Eggene er store og hvite, noe som gjør dem enkle å gjennomlyse. Vanlige regler for klekking av høns gjelder: eggene klekkes på om lag 21 dager når temperatur og fuktighet holdes jevne, og eggene vendes regelmessig gjennom den første fasen.

Klekketrinn

1. Velg rene, velformede egg og la dem hvile med den spisse enden ned i opptil 7 dager før innlegging.
2. Kjør rugemaskinen tom først for å sikre stabil temperatur og fuktighet.
3. Legg inn eggene og hold temperatur og fuktighet på målene for dag 1 til 18.
4. Vend eggene minst 3 til 5 ganger daglig; gjennomlys rundt dag 7 til 10 for å sjekke utviklingen.
5. Stopp vendingen på dag 18, gå over til klekkefase, og øk fuktigheten for klekking.
6. La kyllingene tørke i rugemaskinen før de flyttes til en varm klekkeboks.