Marans

Marans er en tobruksrase fra Vest-Frankrike. Rasen er mest kjent for å legge egg i dyp rødbrun, nesten sjokoladeaktig farge, fra melkesjokolade til nesten mahogny. Fargedybden er det som trekker de fleste hønseholdere til rasen, og eggene vurderes etter en sammenlignende fargeskala som oppdrettere og raseklubber legger til grunn.

Fuglene er middels store. Høner veier vanligvis mellom 2,5 og 3,5 kg, mens hanene er noe tyngre. Kroppen er bred og dyp, og rasen egner seg derfor også som slaktefugl. Derfor regnes Marans som tobruksrase heller enn en ren verpehøne. Fjærdrakten finnes i flere godkjente varianter, der svart kopper (Black Copper) er mest utbredt.

Temperamentet er en klar styrke. Marans er som regel rolige, godlynte og aktive når det gjelder å lete etter mat selv, og de tåler håndtering godt. Det passer både familieflokker og mindre avlsprogrammer. Eggmengden er moderat snarere enn høy, noe mange hønseholdere aksepterer i bytte mot skallfargen.

Hvem rasen passer for

Marans passer hønseholdere som verdsetter eggfarge og et stabilt gemytt høyere enn toppverping. Rasen trives i en hageflokk med plass til å lete etter mat, og den tåler også innhegning bra dersom den får nok plass. De som ønsker en rolig fugl som også kan brukes til slakt, velger ofte denne rasen. Den som trenger høyest mulig eggtall gjennom hele året, bør heller se etter en ren verperase.

Rasen har navn etter byen og havnen Marans, i Charente-Maritime-området i Vest-Frankrike, like ved de atlantiske myrområdene. Lokale høns i dette våte, lavtliggende landskapet var en blandet bestand holdt av bønder, formet gjennom generasjoner av det fuktige klimaet.

Fra 1800-tallet ble høns som kom inn gjennom den nærliggende havnebyen La Rochelle, krysset inn i den lokale bestanden. Kamphøns og andre importerte typer bidro til opphavet, og resultatet var harde fugler med iøynefallende eggfarge.

Rasen ble videreutviklet til en mer ensartet form tidlig på 1900-tallet og ble vist frem på en fjørfeutstilling i La Rochelle i 1914. En fransk rasestandard fulgte på 1920-tallet, og en raseklubb arbeidet for å fastsette typen og definere den mørke eggfargen som skiller Marans fra andre raser.

Marans spredte seg senere utover Frankrikes grenser. Avlsdyr kom til Storbritannia og andre land, der regionale standarder utviklet seg ulikt på punkter som fjærkledde kontra rene legger. I dag holdes rasen over hele verden, og det mørke egget er fortsatt dens fremste kjennetegn.

Marans har en bred, dyp og relativt lang kropp som gir et solid og velfylt inntrykk. Ryggen heller svakt, brystet er fyldig, og halen bæres i en moderat vinkel. Enkelkammen, kjaker og ørelapper er røde, og øynene er oransje til rødlige. Franske linjer har som regel lett fjærkledning nedover yttersiden av leggene, mens enkelte andre standarder krever rene legger.

Fjærdrakt og farger

Flere fjærdraktvarianter er godkjent, og hvilke som aksepteres avhenger av hvilken standard som brukes. Svart kopper er den mest holdte varianten, med sort kropp og kobber- eller rødfarget fjær over halsen, og hos hanene også over salen. Koekoek, som har uregelmessig grå stripete tegning, er det eldre, tradisjonelle mønsteret fra Frankrike. Andre varianter omfatter svart, hvete og sølv-koekoek. Fjærkledning på leggene varierer fra land til land, så bekledningen bør sjekkes mot gjeldende standard i stedet for å regnes som ett fast trekk.

Marans har rykte på seg for å være rolige og jevnt over uforstyrrede. De lar seg håndtere uten problemer, får sjelden panikk, og er gjerne stillere enn mer nervøse raser. Derfor er de lette å ha med å gjøre i en hageflokk. Samtidig er de aktive og liker å lete etter mat selv, så de trives best med god plass til å bevege seg.

Overfor familiemedlemmer er rasen som regel vennlig og tåler jevnlig håndtering godt, og mange individer blir tamme ved fast kontakt. Overfor fremmede er de vanligvis avventende, men ikke aggressive, og roer seg når personen blir kjent. I en blandet flokk havner Marans gjerne midt i rangordenen: de er ikke spesielt pågående, og de fleste kommer godt overens med andre fredelige raser.

Hanene beskrives ofte som stødige, selv om temperamentet varierer mellom individer og linjer. Som med alle raser gir tidlig håndtering og rolig oppfølging de mest avbalanserte fuglene. Kombinasjonen av rolig gemytt og matsankervilje er en stor del av hvorfor hønseholdere setter pris på rasen, utover eggene.

Pleie

• Sjekk fjærkledde legger (på fugler av fransk type) for tørket gjørme og tegn på leggmidd
• Undersøk føtter og trampeputer jevnlig, siden tunge fugler kan utvikle trykksår ved dårlig underlag
• Se etter ytre parasitter som lus og rød fuglemidd, særlig rundt kloakkåpningen og under vingene
• Klipp klørne bare hvis de blir for lange; aktive matsankere sliter dem som regel ned selv
• Sørg for et tørt sandbad slik at fuglene kan holde fjærdrakten i stand selv

Mosjon

• Gi daglig tilgang til en luftegård eller tilsyn med frittgang for å lete etter mat
• Regn med minst 1 kvadratmeter luftegård per fugl, gjerne mer om plassen tillater det
• Sett opp vagler i ulike høyder for å oppmuntre til naturlig bevegelse
• Strø ut fôr eller grønnsaker for å holde aktive fugler opptatt og redusere fjærhakking av kjedsomhet

Miljø

Marans er hardføre mot kulde og tåler fuktige forhold bedre enn mange andre raser, en arv fra opphavet i myrlandskapet. De trenger likevel et tørt, trekkfritt og godt ventilert hønsehus. I norske vintre er et godt isolert hus med tørr strø under de fjærkledde leggene avgjørende for å unngå gjørmeklumper og hudproblemer, og for å holde vinterverpingen i gang. Sørg også for skygge og friskt vann i varmt vær, siden tunge fugler kjenner varmen mer enn lettere typer.

Et komplett kommersielt fjørfefôr bør utgjøre grunnlaget i fôringen, tilpasset fuglens livsstadium. Kyllinger trenger et proteinrikt startfôr, oppdrettsfugler går over til et fôr med lavere proteininnhold, og verpehøner trenger et verpefôr tilsatt kalk for god skallkvalitet. Siden Marans er en middels stor tobruksrase, spiser den moderate mengder og har liten tendens til å bli for mager på et balansert fôr. Sørg alltid for ferskt, rent vann.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til rundt 10 % av det daglige fôrinntaket, slik at de ikke forstyrrer balansen i rasjonen. Egnede tillegg er bladgrønnsaker, grønnsaksrester, melmark og små mengder korn. Tilby uløselig grus slik at fuglene kan male fôret, og gi knust østersskall eller kalkstein fritt tilgjengelig til verpehøner for å styrke skallet. Fugler som får lete selv, finner også en del protein fra insekter.

Marans regnes som en hardfør, sykdomsresistent rase uten utbredte raserene genetiske lidelser. Med god stell lever høner som regel 6 til 8 år, selv om verpingen avtar godt før den tiden er omme. De fleste problemene som oppstår, er de vanlige fjørfeplagene man finner i enhver flokk, med noen ekstra utfordringer knyttet til de fjærkledde leggene hos fugler av fransk type.

Forebyggende stell

• Hold hønsehuset tørt, rent og godt ventilert, og skift strø jevnlig
• Sjekk legger, føtter og kloakkåpning for parasitter etter fast rutine
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken
• Gi balansert fôr, grus og fritt tilgjengelig kalk til verpehøner
• Følg en vaksinasjons- og ormekurplan tilpasset lokale forhold

Som en aktiv, middels stor matsanker trives Marans best med et solid hønsehus og en romslig luftegård. Huset må holdes tørt og godt ventilert uten å være trekkfullt, og luftegården bør være predatorsikker og drenert slik at den ikke blir til gjørme. Rasen tåler kulde og fukt godt, men stillestående vann skaper mest trøbbel, særlig for de fjærkledde leggene.

Sjekkliste for oppsett

• Tørt, isolert eller godt strødd hønsehus med luker over fuglene
• Vaglestenger plassert høyere enn reirkassene for å hindre overnatting i reirene
• Predatorsikker luftegård med nedgravd eller utstikkende netting mot gravende dyr
• Skyggefullt område og pålitelig tilgang på friskt vann i varme perioder
• Sandbadeplass som holdes tørr under tak

Marans-egg klekkes etter den vanlige tidsplanen for høns på rundt 21 dager, enten under en liggesyk høne eller i rugemaskin. Den viktigste praktiske forskjellen er det mørke skallet, som er vanskeligere å gjennomlyse, slik at kontroll av befruktning og utvikling krever mer lys og tålmodighet. Marans-høner blir liggesyke fra tid til annen, men hvor pålitelig dette er, varierer mellom linjer, og mange oppdrettere bruker rugemaskin for å ta vare på de mørkskallede rugeeggene.

Trinn i klekkingen

1. Legg inn rene, velformede egg ved starttemperaturen etter en kort hvile i romtemperatur
2. Hold jevn varme og fuktighet, og vend eggene frem til dag 18
3. Gjennomlys rundt dag 7 til 10 med et sterkt lys, og ta høyde for det mørke skallet
4. Stopp vendingen ved dag 18 og hev fuktigheten til ca. 65 til 70 % for klekkeperioden
5. La klekte kyllinger tørke og fjærkle seg i rugemaskinen før de flyttes til en varm klekkeboks