Leghorn

Leghorn er en lett og virksom høne utviklet i Italia, og i dag holdes rasen over hele verden for eggproduksjon. Hønene legger jevnt store, hvite egg, og rasen ligger til grunn for de fleste kommersielle hvitegg-linjer. Fuglene er små og slanke, med tett fjærdrakt, oppreist holdning og en tydelig kam.

Leghorn er våken og energisk. Den er i bevegelse store deler av dagen, skraper og leter etter mat, og streifer gjerne langt av gårde når den får plass. Rasen tåler varme godt og ruger sjelden, noe som holder hønene i verping i stedet for på reiret.

Dette er en produksjonsrase, ikke en fanghøne. Den passer best for dyreeiere som vil ha jevn tilgang på hvite egg fra en robust, selvstendig fugl. De som ønsker en rolig, håndterlig kjæledyrhøne, bør heller se på en tyngre tobruksrase.

Hvem passer leghorn for

Leghorn passer eiere som prioriterer eggmengde og lav fôrkostnad per egg. Rasen trives med plass til å streife og et trygt hønsehus. Den egner seg mindre godt til små, lukkede innhegninger eller for dem som ønsker en tam fugl som liker å bli tatt opp, siden leghorn er sky og helst holder avstand.

Leghorn kommer fra Italia, der lette og produktive lokalraser ble holdt rundt Toscana. Navnet er en fornorsket form av Livorno, den toskanske havnebyen fuglene ble skipet ut fra.

Leghorn nådde Nord-Amerika på midten av 1800-tallet. De første fuglene kom til USA rundt 1820- til 1850-årene, og rasen fikk raskt oppmerksomhet for evnen til å legge egg. Oppdrettere avlet videre på eggmengde, og særlig den hvite varianten ble sentral i den kommersielle eggproduksjonen.

Rasen reiste deretter til Storbritannia, der ytterligere avl finpusset type og fargevarianter. I tiårene som fulgte etablerte høneholdere en rekke fjærdrakter, og den enkeltkammede, hvite formen ble etter hvert den vanligste.

Gjennom det tjuende århundret ble leghorn ryggraden i den industrielle hvitegg-produksjonen. Moderne kommersielle hvitegg-hybrider stammer i stor grad fra leghorn, mens tradisjonelle og utstillingslinjer fortsatt holdes av hobbyoppdrettere og bevaringsavlere.

Leghorn har en lett, strømlinjeformet kropp på en oppreist, aktiv kroppsbygning. Ryggen skråner svakt ned mot en full stjert som bæres i moderat vinkel. Hodet har en stor kam, som oftest er enkelkam, men noen linjer har rosekam i stedet. Ørepartiene er hvite, og ben og føtter er gule.

Både normalstore og dverg (bantam) versjoner finnes. Hanene er større og har høyere kam og lengre stjertfjær enn hønene, som ofte har en kam som folder seg til siden.

Fjærdrakt og farger

Fjærene ligger tett inntil kroppen og gir fuglen en glatt silhuett. Hvit er den dominerende og mest kjente fargen, og det er denne formen som brukes i kommersielle verpeflokker. Mange andre godkjente varianter finnes, blant annet lys brun, mørk brun, svart, gul, sølv og stripet (barred). Uansett farge er de hvite ørepartiene og gule bena faste kjennetegn for rasen.

Leghorn er nysgjerrig og energisk. Den er stadig i aktivitet, streifer omkring og skraper etter mat, og er en dyktig fôrsøker som kan dekke mye av eget fôrbehov på god beitemark. Rasen er våken og reagerer raskt, noe som gjør fuglene flinke til å oppdage rovdyr, men også nervøse ved plutselige bevegelser.

Overfor mennesker er leghorn selvstendig og unngår gjerne håndtering. Den er ikke aggressiv, men blir sjelden en tam fanghøne og flytter seg unna når noen kommer nær. Innad i flokken er den som regel fredelig. Overfor andre dyr holder den avstand og satser på å fly unna fremfor å konfrontere.

Rasen kan være høylytt til tider, og hønene varsler gjerne både egg og forstyrrelser. Flyveevnen gjør at godt gjerde eller stusset vingefjær er nyttig, siden fuglene lett letter over lave hindre. Rolig og fast håndtering fra ung alder demper skyheten noe, men rasen vil alltid være mer tilbakeholden enn tyngre hagehøns.

Leghorn er lite krevende fugler som gjør mye av fôrsøkingen selv når de får plass. Det daglige stellet dreier seg mest om et rent hønsehus, ferskt vann og trygt gjerde, ikke om omfattende fjærstell.

Fjærstell

• Sjekk kloakkåpning og fjær for midd og lus med noen ukers mellomrom
• Sørg for et tørt sandbad slik at fuglene kan stelle seg selv
• Klipp overgrodde negler eller nebb bare ved behov
• Se etter tidlige tegn på frostskade på den store kammen om vinteren

Mosjon

• Gi daglig tilgang til luftegård eller beite for fôrsøking
• La fuglene skrape i jorden for å bruke opp rasens høye energi
• Bruk en høy eller overbygd luftegård, siden leghorn flyr godt
• Sett opp vagler og sandbad som støtter naturlig aktivitet

Miljø

Leghorn tåler varme bedre enn mange andre raser takket være den lette kroppen og den store kammen, som avgir varme. Kulde tåler den dårligere, og den store enkeltkammen er utsatt for frostskade i harde vintre. Sørg for et trekkfritt, godt ventilert hønsehus, tørr strø og le for vind. Solid, rovdyrsikkert gjerde er viktig fordi rasen streifer langt og er årvåken, men liten.

Fordi leghornhøner legger ofte, må fôret gi nok protein og kalsium til å holde jevn eggproduksjon. Et komplett kommersielt fôr tilpasset fuglens livsfase utgjør grunnlaget i kosten, mens fôrsøking og grus fyller ut resten. Ferskt vann bør alltid være tilgjengelig, siden verpende fugler drikker mye.

Godbiter og tilskudd

Gi godbiter som bladgrønnsaker, knust korn og melmark i små mengder, og hold dem under omkring 10 prosent av totalfôret slik at de ikke fortynner det balanserte fôret. Sørg for uløselig grus til fugler som fôrsøker, og et eget kar med knust østersskall slik at verpehønene kan fylle på kalsium til sterke eggeskall.

Leghorn er som regel robust og tilpasser seg godt til ulike forhold. Med god stell lever de typisk 4 til 6 år, selv om kravene ved høy eggproduksjon kan forkorte den produktive levetiden til høyt ytende høner. De to områdene som oftest krever oppmerksomhet, er den store kammen i kaldt vær og den fysiske belastningen ved hyppig egglegging.

Forebyggende stell

• Hold hønsehuset rent, tørt og godt ventilert
• Gi verpehøns stadig tilgang på kalsium og ferskt vann
• Undersøk fuglene jevnlig for parasitter og kamskader
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken
• Følg lokale retningslinjer for vaksinering og smittevern

Leghorn trives best med et tørt, rovdyrsikkert hønsehus og god plass utendørs. De er aktive og liker ikke trange forhold, så en større luftegård eller beite passer dem langt bedre enn en liten, fast innhegning. God ventilasjon er viktig hele året, og tørr strø beskytter både mot parasitter og luftveisproblemer.

Sjekkliste for oppsett

• Trygt hønsehus med låsbare dører mot rovdyr
• Hevede vaglestenger og rene reirkasser med strø
• Høy eller nettet luftegård som holder de flyktige fuglene inne
• Skyggefullt område og ferskt vann i varmt vær
• Sted for sandbad og fôrsøking
• Tørr, absorberende strø som skiftes jevnlig

Leghornhøner ruger sjelden, en egenskap som holder dem i verping, men som betyr at de nesten aldri sitter på egne egg. Klekking av leghornkyllinger avhenger derfor som regel av en rugemaskin eller en rugelysten høne av en annen rase. Under riktige forhold klekkes befruktede egg på omkring 21 dager, som for høns generelt.

Klekketrinn

1. Legg bare rene, uskadde befruktede egg i maskinen, og la dem få romtemperatur først
2. Stabiliser temperatur og fuktighet i rugemaskinen før eggene settes inn
3. Vend eggene flere ganger daglig frem til dag 18
4. Stopp vendingen på dag 18 og øk fuktigheten for siste fase
5. La klekte kyllinger bli i maskinen til de er tørre og lodne
6. Flytt kyllingene til en varm klekkeboks med kyllingfôr og vann