Japansk dverghøne

Japansk bantam kalles Chabo i hjemlandet, og er en av de eldste prydhønserasene som finnes. Det er en ekte dverghøne, det vil si at det ikke finnes noen større standardvariant av rasen. Alle individer er naturlig små, og voksne fugler veier som regel godt under et kilo, noe som plasserer rasen i den minste vektklassen.

To trekk kjennetegner rasen. Beina er svært korte, slik at kroppen sitter tett inntil bakken. Halen er stor, oppreist og båret høyt, ofte høyere enn hodet. Sammen gir disse trekkene fuglen en kompakt silhuett med viftehale som er lett å kjenne igjen.

Rasen holdes nesten utelukkende for utseendets og selskapets skyld, ikke for kjøtt eller egg. Hønene legger små egg, og bare i beskjedent antall. Folk holder japansk bantam fordi fuglene er rolige, tamme og passer godt i små hager.

Hvem passer rasen for

Japansk bantam passer for høneeiere som vil ha en vennlig utstillingsfugl eller et kjæledyr, ikke en produktiv verpehøne. Den lille størrelsen gjør den egnet for trange hønsegårder og hager i by og tettsted. De korte beina gjør at fuglen ikke er like flink til å finne mat i ulendt terreng eller fly over høye gjerder, så den er enkel å holde innenfor et gjerde. Det rolige gemyttet gjør rasen til et fornuftig valg for familier med barn som håndterer fuglene skånsomt.

Det engelske navnet japansk bantam viser til Japan, der rasen har vært holdt i flere hundre år. Det japanske navnet er Chabo, et ord som lenge har vært knyttet til små prydhøns. Rasen ble satt høyt i japanske hager og rundt bolighus, verdsatt for utseendet snarere enn som mat.

Chaboens tidlige opphav føres tilbake til Sørøst-Asia. Små dvergfugler antas å ha kommet til Japan via handelsruter, og japanske høneeiere avlet deretter over mange generasjoner frem de svært korte beina og den høye, oppreiste halen som kjennetegner rasen i dag.

Fra 1600-tallet og fremover førte kontakten mellom Japan og handelsfolk, blant dem nederlenderne, prydfjærfe videre ut i verden. Japansk bantam nådde Europa og etablerte seg der som utstillingsrase. Den ble senere tatt opp i fjærferasestandardene i Storbritannia og USA, der den fortsatt er en anerkjent prydbantam.

Det korte beinet som gir rasen dens profil, styres av et gen som ikke arves på en enkel måte. Derfor har rasen alltid vært holdt i live av dedikerte oppdrettere som styrer parringene nøye, noe som har holdt den fast forankret i utstillings- og prydfjærfeverdenen fremfor kommersiell fjærfeproduksjon.

Helhetsinntrykket av japansk bantam er kompakt og lavt over bakken. Kroppen er bred og full, brystet bæres fremover, og de svært korte beina holder fuglen tett inntil jorden. Det mest iøynefallende trekket er halen, som er stor, oppreist og ofte båret så høyt at hanens store seglfjær rager over hodet. Kammen er en enkeltkam, stor hos hanen og med tydelige tagger.

Fjærdrakt og farger

Rasen finnes i mange godkjente fargevarianter. Mønsteret sortstjertet hvit, med hvit kropp og sort hale, er blant de mest kjente. Ensfarget sort, ensfarget hvit, blå, grå og flekkete fugler holdes også. Foruten den vanlige glattfjærede fuglen finnes det krøllfjærede individer av japansk bantam, der fjærene bøyer seg utover, og silkefjærede fugler med myk, hårlignende fjærdrakt. Fargen og mønsteret på fjærdrakten endrer ikke rasens definerende korte bein og oppreiste hale.

Japansk bantam har rykte på seg for å være tam og lett å omgås. Fuglene faller raskt til ro rundt mennesker og blir ofte trygge nok til å spise fra hånden. Rasen beskrives som vennlig, rolig, godlynt og årvåken.

Overfor familiemedlemmer er de forsiktige og tåler skånsom håndtering godt, noe som gjør dem til et vanlig valg som kjæledyr og som fugl for barn som lærer seg å stelle fjærfe. Overfor fremmede er de avventende i starten, men ikke aggressive. Blant andre fugler er de stort sett fredelige, selv om det, som hos alle høns, dannes et hakkehierarki i flokken.

Hanene kan gale og vil forsvare hønene sine, men rasen er ikke kjent for å være spesielt bråkete eller kranglete sammenlignet med mange andre raser. Fordi fuglene er små og korte i beina, holder de seg nær hjemmet og er enkle å ha i en avgrenset løpegård.

Den daglige stellet av japansk bantam er greit nok, men de korte beina og den store halen krever noen særskilte vaner.

Pleie

• Sjekk de lange halefjærene jevnlig, og hold strøet rent så de ikke blir tilsølt eller brekker.
• Se ofte etter på føttene og området under kloakken, siden den lave kroppen sitter tett inntil bakken.
• Klipp klørne bare når de blir for lange.
• Hos krøllfjær- og silkefjærvarianter bør du følge med på filt og parasitter i den myke fjærdrakten.

Mosjon

• Gi fuglene en sikker løpegård der de kan gå, skrape og støvbade.
• Hold bakken tørr og jevn, for korte bein takler dyp gjørme eller høyt, vått gress dårlig.
• Et støvbad med tørr jord eller sand hjelper fuglene å holde fjærdrakten ren og fri for skadedyr.

Miljø

Rasen trives best i et tørt hønsehus uten trekk. Fordi kroppen sitter lavt, blir fuglen fort nedkjølt av fuktig eller gjørmete bakke, så god drenering og tørt strø betyr mer for denne rasen enn for høyere høns. I kalde, lange vintre trenger fuglene ekstra ly og et godt isolert hus.

Japansk bantam spiser i grunnen det samme som andre høns, bare tilpasset den lille kroppsstørrelsen. Et komplett kommersielt fjærfefôr bør utgjøre hoveddelen av kosten, supplert med rent vann tilgjengelig hele tiden. Fordi fuglene er så små, spiser de langt mindre enn standardhøns, og det er lett å overfôre med godbiter.

Godbiter og tilskudd

Gi uoppløselig grus slik at fuglene kan male maten, og tilby knust østersskall eller en annen kalsiumkilde til verpehøner. Godbiter som bladgrønnsaker, melmark eller litt korn bør holdes under omtrent ti prosent av det daglige inntaket. Fordi japansk bantam er så liten, utgjør selv en liten håndfull matrester en stor andel av kosten, så hold godbitene beskjedne.

Japansk bantam er ganske hardfør når den holdes tørt og skjermet, og en frisk fugl lever gjerne 6 til 8 år. Rasens svakheter følger av kroppsbygningen. Den lave kroppen og den lange halen gjør fuglen sårbar for kulde, fukt og gjørmete bakke, og rasen tåler harde vintre dårligere enn høyere, mer hardføre høns.

Forebyggende stell

• Hold hønsehuset tørt, rent og fritt for trekk.
• Sørg for et støvbad som hjelper mot midd og lus.
• Sjekk føtter, kloakk og halefjær hver uke.
• Gi balansert fôr og alltid tilgang på rent vann.
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken.

Fordi japansk bantam er så liten og holder seg nær hjemmet, tilpasser den seg godt til små innhegninger, også hager i byer og tettsteder. Det viktigste ved hønsehuset er å holde fuglene tørre, skjermet og trygge for rovdyr. Et hevet, godt drenert hønsehus med tørt strø passer rasen langt bedre enn en fuktig eller åpen innhegning.

Sjekkliste for oppsett

• Tørt hønsehus uten trekk, hevet over fuktig mark.
• Lave vagler som de kortbente fuglene lett når opp til.
• Rent, absorberende strø som skiftes jevnlig.
• Et støvbad med tørr jord eller sand.
• Solid gjerde og overbygd løpegård mot rovdyr.
• Skygge om sommeren, ekstra ly i kaldt eller vått vær, og et godt isolert hus gjennom de lange vintrene.

Egg fra japansk bantam ruges etter samme tidsskjema som andre hønseegg, og klekkes etter omtrent 21 dager. Eggene er små, i tråd med rasens størrelse. Den store forskjellen er klekkeprosenten. Genet som gir de korte beina, er et letalgen i dobbel dose, slik at en del embryoer dør i egget. Erfarne oppdrettere regner med lavere klekkeprosent enn hos de fleste andre raser, og planlegger parringene deretter.

Klekketrinn

1. Legg inn rene, uskadde egg, og la dem hvile med spissen ned et par timer før innlegging.
2. Hold temperaturen nær 37,5 C og luftfuktigheten rundt 45 til 50 prosent.
3. Snu eggene flere ganger daglig frem til dag 18.
4. Kandle eggene rundt dag 7 til 10, og fjern klare eller egg uten utvikling.
5. Stopp snuingen på dag 18, og hev luftfuktigheten til ca. 65 til 70 prosent for siste fase.
6. La klekte kyllinger bli i rugemaskinen til de er tørre, og flytt dem deretter til en varm klekkeboks.