Hamburg

Hamburg er en lettbygd høne med opphav i Tyskland og lavlandet rundt Nederland, der den fikk tilnavnet «den nederlandske hverdagsverperen» fordi den la små hvite egg nesten daglig gjennom de varme månedene. Fuglene er kompakte og beveger seg med et årvåkent, oppreist kroppsspråk. En hane veier omtrent 2 til 2,5 kg, mens en høne ligger på 1,6 til 2 kg, noe som plasserer rasen tydelig blant de lette rasene.

Rasen er mest kjent for sine spraglete og penslede fjærdrakter, der en ren hvit eller gyllen bunnfarge brytes av skarpe svarte flekker eller tverrstriper. Sammen med en velformet rosekam, blågrå bein og hvite ørelapper har Hamburg lenge vært et fast innslag både på fjørfeutstillinger og i vanlige hønsegårder.

Hamburg er en ivrig raker og forager. Fuglene dekker store arealer, flyr godt og trives best med plass til å streife framfor et trangt gjerde. De er varsomme overfor håndtering og holder på sin egen greie snarere enn å søke menneskeselskap, så rasen passer best for dem som setter pris på selvstendighet og verpeevne framfor en kosekylling.

Hvem rasen passer for

Hamburg passer for hønseholdere som kan tilby god plass til å streife og en sikkert inngjerdet eller overdekket luftegård, siden fuglene flyr lett og mistrives i trange rom. De som ønsker jevn tilgang på små hvite egg og en hardfør fugl med beskjedent fôrbehov, vil ha stor glede av rasen. Den passer dårligere for dem som vil ha en rolig, håndterlig høne eller en rase til kjøttproduksjon, ettersom slaktekroppen er lett og gemyttet er lett skvetten.

Hamburgs eksakte opphav er ikke fullt ut dokumentert, men rasen knyttes til området som strekker seg over Tyskland og Nederland, der små, produktive verpehøns har vært holdt i århundrer. Navnet peker mot den tyske byen Hamburg, selv om flere av fargevariantene ble formet andre steder i Europa før de ble samlet under ett rasenavn.

I Nederland ble fuglene satt høyt som hverdagsleverandører av egg, siden de ga husholdningene små hvite egg nesten hver dag. Dette ryktet fulgte rasen til England, der den ble populær utover 1800-tallet. Britiske og tyske fjørfeinteresserte gjorde mye av arbeidet med å fastsette de moderne fargemønstrene, særlig de penslede og spraglete variantene.

Hamburg var blant rasene som ble anerkjent i den første utgaven av den amerikanske utstillingsstandarden Standard of Perfection, utgitt i 1874, som registrerer flere varianter, blant annet sølvspraglet, gullspraglet, sølvpenslet, gullpenslet, hvit og svart. Denne tidlige anerkjennelsen viser hvor utbredt rasen allerede var mot slutten av 1800-tallet.

Gjennom 1900-tallet gled Hamburg fra å være en arbeidshøne på gårder til å bli en utstillings- og hobbyrase, ettersom kommersielle hybrider tok over når det gjaldt ren eggmengde. I dag holdes den fortsatt av entusiaster for utseendet, hardførheten og den jevne verpingen.

Hamburg framstår som en liten, harmonisk bygd fugl med en lang, flytende hale som bæres i en selvsikker vinkel. Kroppen er kompakt og lett avrundet, satt på fine, blågrå bein uten fjær. Hodet bærer en velformet rosekam som ender i en bakoverpekende spiss, sammen med klarrøde kinnlapper og rene hvite ørelapper. Helhetsinntrykket er årvåkent og grasiøst framfor tungt.

Fjærham og farger

De spraglete variantene har en hvit eller gyllen bunnfarge med en tydelig svart flekk, en spragle, ytterst på hver fjær, noe som gir et prikkete mønster over hele kroppen. De penslede variantene har en hvit eller gyllen bunnfarge krysset av fine, jevne svarte tverrstriper på kroppsfjærene, mens nakkefjær og hale forblir mørkere. Den svarte varianten er ensfarget sort med et grønt skjær, mens den hvite er rent hvit. Uansett mønster belønner standarden rene, skarpe tegninger og en hard, tettsittende fjærham framfor en løs eller luftig fjærdrakt.

Hamburg er en livlig, oppmerksom rase. Fuglene er stadig i bevegelse, de raker og leter etter mat over så mye areal de kommer til, og de flyr godt nok til å ta seg over vanlige gjerder og overnatte i trær dersom de får lov. Dette gir dem evnen til selv å finne mye av fôret sitt, men det betyr også at de tåler dårlig å bli holdt trangt inngjerdet.

Overfor mennesker holder Hamburg avstand. Fuglene er ikke aggressive, men de liker verken å bli fanget eller båret, og de blir sjelden tamme, så de virker mer avvisende enn rolige hagehøns. Overfor fremmede er de årvåkne og raske til å spre seg. Innad i flokken går det som regel greit, selv om energien deres kan skape uro hos svært rolige raser i trange forhold. De ruger sjelden pålitelig, og tar derfor sjelden ansvar for egne kyllinger.

Hamburg er hardfør og lite krevende når behovet for plass er dekket. Den største stellutfordringen er å holde fuglene innenfor, siden de flyr lett og vandrer langt hvis de får sjansen.

Fjærstell

• Sørg for et tørt sandbad slik at fuglene kan holde ytre parasitter i sjakk selv.
• Sjekk de blågrå beina og føttene for skjellmidd, og fjærene for lus, ved vanlig håndtering.
• Hold rosekam og ørelapper rene; den lave kammen tåler frost bedre enn en stor enkeltkam, noe som er nyttig gjennom en lang, kald vinter.

Mosjon

• Gi daglig frittgang eller en stor luftegård; disse fuglene er bygget for å dekke terreng.
• Sett opp vagler og naturlig dekning, siden Hamburg gjerne flyr høyt opp for å overnatte.
• Roter beiteområdene der det er mulig, så bakken holder seg frisk og fuglene har noe å gjøre.

Miljø

Hamburg tåler kulde godt takket være den tette fjærhammen og den lille kammen, og den klarer varme rimelig bra så lenge den har skygge og vann. Et hønsehus som er tett for rovdyr og en luftegård med overdekning eller høyt gjerde er viktig, ettersom flygeevnen deres overvinner lave sperringer. I distrikter med lange, kalde vintre bør hønsehuset også være godt isolert, slik at fuglene holder varmen og fortsetter å verpe gjennom de mørkeste månedene.

Hamburg er en dyktig forager som supplerer kosten med insekter, frø og grønt, så behovet for ferdigfôr er mer beskjedent enn hos tyngre raser. Likevel trenger verpehøns en balansert rasjon for å opprettholde nesten daglig egglegging. Et komplett verpefôr med rundt 16 til 18 prosent protein utgjør grunnlaget i kosten for voksne høner.

Godbiter og tilskudd

Gi uoppløselig grus slik at fuglene kan male maten i kråsen, og tilby knust østerskallmel eller en annen kalkkilde fritt tilgjengelig for å holde eggeskallene sterke. Godbiter som bladgrønnsaker, melbiller og små mengder korn er greit i moderate mengder, men bør holde seg under omtrent ti prosent av det daglige inntaket, slik at de ikke fortynner den balanserte rasjonen. Rent vann må være tilgjengelig til enhver tid.

Hamburg er en robust, veletablert rase uten utbredte raserelaterte lidelser. Med godt hønsehus og jevnlig stell lever fuglene som regel 6 til 8 år. De fleste helseproblemene er de vanlige fjørfeplagene som kan ramme enhver hobbyflokk, snarere enn noe som er unikt for rasen. Den lille rosekammen gir et visst vern mot frostskader, noe som er en fordel i et kaldt klima.

Forebyggende stell

• Hold hønsehuset tørt, godt ventilert og rent for å begrense luftveissykdom.
• Sørg for sandbadeplass og se jevnlig etter lus og midd.
• Følg en orme- og parasittplan tilpasset ditt distrikt.
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken.

Hamburg trives best der den har plass til å streife og et hønsehus som holder rovdyr ute. Fordi fuglene flyr godt og liker å overnatte høyt, bør husholdet ha hevede vagler og en luftegård som enten er overdekket eller inngjerdet høyt nok til å holde dem inne. God ventilasjon betyr noe i alle klima, og siden rasen tåler kulde godt, er trekkfri luftgjennomstrømning viktigere enn oppvarming om vinteren. I distrikter med lange, mørke vintre lønner det seg likevel å isolere hønsehuset godt, slik at hønene fortsetter å verpe selv når temperaturen kryper under null.

Sjekkliste for oppsett

• Rovdyrsikkert hønsehus med solid dør og uten åpninger.
• Hevede, brede vagler til overnatting.
• Tørr strø og god ventilasjon uten trekk.
• Overdekket luftegård eller høyt gjerde for å hindre flukt.
• Skyggeplass, sandbadeplass og stadig tilgang på rent vann.

Hamburg-egg følger den vanlige rugetiden for høns på omtrent 21 dager. Rasen ruger ikke pålitelig, så hønene sitter sjelden på egg og fostrer egne kyllinger selv. Hønseholdere som ønsker å formere rasen, bruker som regel rugemaskin eller en rugesyk høne av en annen rase til å ta seg av rugingen. Hamburg-egg er små og hvite, så velg rene, velformede egg av jevn størrelse for best klekkeresultat.

Slik klekker du

1. Samle inn rene, jevnstore egg og lagre dem med den spisse enden ned i høyst en uke før rugingen starter.
2. Varm opp rugemaskinen til stabil temperatur og luftfuktighet før du legger inn eggene.
3. Vend eggene flere ganger daglig fram til dag 18, slik at embryoet utvikler seg jevnt.
4. Kikk eggene rundt dag 7 til 10 og fjern klare eller ikke-utviklede egg.
5. Stopp vendingen på dag 18, øk luftfuktigheten, og la rugemaskinen være lukket fram til klekking.
6. La kyllingene tørke og lufte seg i rugemaskinen før de flyttes til en varm klekkeboks.