Dorking

Dorking er en middels stor tohensiktshøne fra England, holdt først og fremst for kjøttet, men den legger også et brukbart antall hvite egg. Det er en av de eldste dokumenterte rasene i Storbritannia, med lange tradisjoner som bordfugl. Rasen kjennes lett igjen på de korte beina og den femte tåen på hver fot, en egenskap bare noen få høneraser har.

Dorking har en bred, rektangulær kropp som ligger lavt mot bakken. Slaktet gir en høy andel finfibret, hvitt kjøtt, og det er grunnen til at rasen har vært verdsatt til bordbruk i århundrer. Fuglene beveger seg rolig og avslappet, og de er som regel stille i hagen.

Temperamentet er vennlig, rolig og fredelig. Dorking tåler håndtering godt og finner seg raskt til rette i en blandet hobbyflokk. Rasen passer godt for dem som vil ha en gammel rase med jevnt gemytt fremfor en høytytende kommersiell verpehøne.

Hvem passer rasen for

Dorking passer for dem som vil ha en rolig, tradisjonell bordrase og ikke er ute etter høy eggproduksjon. Det milde vesenet gjør rasen grei å håndtere for familier og førstegangsholdere. Fordi beina er korte, trives fuglene best på tørr, jevn grunn fremfor gjørmete eller bratte utearealer.

Dorking har fått navnet sitt fra byen Dorking i Surrey, sør i England, som lenge var et sentrum for handel med fin bordfugl. Rasen er blant de eldste i Storbritannia og ble holdt til bordbruk lenge før moderne rasestandarder fantes.

Høns med fem tær, av samme type som dorking, ble beskrevet i Britannia allerede i romertiden. Den romerske forfatteren Columella skrev på 1. århundre om firkantede høns med fem tær, og disse fuglene regnes gjerne som forfedre til dagens dorking. Rasen ble utviklet gjennom mange århundrer på engelske gårder.

På 1700- og 1800-tallet var dorking etablert som en av Englands fremste bordraser, og den forsynte markedene i London og det sørlige England. Den hvite huden og det fine, hvite kjøttet gjorde den ettertraktet i handelen med bordfugl.

Rasen var blant de første som ble anerkjent da formelle rasestandarder ble utarbeidet på 1800-tallet. Flere fargevarianter ble utviklet, blant annet sølvgrå, mørk, rød, kubrokket og hvit. I dag holdes dorking hovedsakelig av bevaringsoppdrettere, og rasen regnes som sjelden eller overvåket i flere land.

Dorking har en lang, bred og rektangulær kropp som ligger lavt mot bakken på korte bein. Brystet er dypt og fyldig, noe som gjenspeiler rasens bruk som bordfugl. Det mest særegne trekket er den femte tåen: hver fot har en ekstra baktå plassert over de fire vanlige. Bein og hud er hvite.

Kammen kan være enkel eller rosekam, avhengig av varianten. Enkeltkammen er stor og oppreist hos hanen og kan falle over hos hunnen. Ørelappene er hvite, og haken er godt utviklet.

Fjærdrakt og farger

Fjærdrakten er glatt og ligger tett inntil kroppen. Sølvgrå er den mest kjente varianten, med sølvhvit nakke- og salfjær hos hanen og grått bryst. Den mørke varianten har mørkere og mer intrikat fjærtegning. Andre godkjente farger er rød, kubrokket (stripet) og hvit. På tvers av alle variantene er de hvite beina, den hvite huden og de fem tærne konstante.

Dorking har et mildt og godlynt vesen. Fuglene er rolige og uhastige, sjelden lettskremte, og de tåler håndtering bedre enn mange andre raser. Dette gjør dem godt egnet for hageflokker og for holdere som ønsker fugler som er enkle å ha med å gjøre.

Overfor familiemedlemmer er dorking tillitsfull og tam, særlig når den håndteres fra ung alder. Rasen er ikke aggressiv mot mennesker. Hønene er stille det meste av året, med den vanlige økningen i lyd rundt verpeperioden.

I en blandet flokk havner dorking ofte lavt i hakkeordenen på grunn av det fredelige vesenet, og den kan derfor bli mobbet av mer dominante raser. Den kommer som regel godt overens med andre rolige fugler. Hønene blir ofte liggesyke og er oppmerksomme, pålitelige mødre, en nyttig egenskap for dem som vil klekke fra egen flokk.

Dorking er en hardfør, gammel rase, men de korte beina og den lave kroppen gjør at tørr, ren grunn er viktig. Våte eller gjørmete uteareal kan gi skitten fjærdrakt og fotproblemer. Rasen roter gjerne og trives godt med tid på gress.

Pleie

• Sjekk føttene jevnlig, med spesiell oppmerksomhet på den femte tåen, som er utsatt for skade eller kalkbein.
• Se etter midd og lus i fjærdrakten, særlig rundt kloakken.
• Klipp klør og den ekstra tåen hvis de blir lange eller krøller seg.
• Sørg for et tørt sandbad slik at fuglene kan holde ytre parasitter i sjakk selv.

Mosjon

• Gi daglig tilgang til et uteareal eller overvåket frigang for roting.
• Sørg for jevn grunn; unngå bratte skråninger som belaster de korte beina.
• Bruk lave vagler slik at tunge fugler ikke må hoppe fra høyt opp.
• By på strødd korn eller grønnsaker for å oppmuntre til naturlig skraping.

Miljø

Dorking tåler kulde ganske godt, men den store enkeltkammen hos enkelte varianter er utsatt for frostskade, så et trekkfritt, godt ventilert hønsehus betyr mye om vinteren. Hold strøet tørt og sørg for skygge i varmt vær. Fordi fuglene ligger lavt mot bakken, har de godt av rene, veldrenerte uteareal.

Dorking trenger et balansert, komplett høsefôr tilpasset alder og bruksområde. Kyllinger starter på et startfôr i smuleform, ungfugl går over til oppdrettsfôr, og voksne fugler får verpe- eller vedlikeholdsfôr. Fordi rasen er en langsomtvoksende bordtype, betyr jevn ernæring mer enn å presse frem rask vekst. Sørg for rent, ferskt vann til enhver tid, og gi uoppløselig grus slik at fuglene kan male maten, samt østerskallgrus som kalsiumkilde til verpehøner.

Godbiter og tilskudd

Godbiter som bladgrønnsaker, grønnsaker og litt strøkorn er greit i små mengder, og bør holdes under omtrent 10 prosent av det totale fôrinntaket. Verpehøner har godt av fritt tilgjengelig østerskallgrus for sterkere eggeskall. Grus trengs for alle fugler som spiser gress, matrester eller hele korn, slik at de kan male maten i kråsen.

Dorking er generelt en hardfør rase med en typisk levetid på 6 til 8 år. De fleste helseproblemene er de samme parasittene og plagene man ser hos høns flest, med noen unntak knyttet til rasens bygning. De korte beina og den lave holdningen gjør at fot- og benhelse fortjener ekstra oppmerksomhet, og den store enkeltkammen hos enkelte varianter kan ta skade av frost.

Forebyggende stell

• Sørg for et tørt, trekkfritt og godt ventilert hønsehus.
• Sjekk føttene, den femte tåen og fotsålene ukentlig.
• Tilby et sandbad for å holde midd og lus i sjakk.
• Hold fôrautomater og vannkar rene og gnagersikre.
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken.
• Følg et fast opplegg for orme- og parasittbehandling, i samråd med veterinær.

Dorking holdes stort sett som andre vanlige høns, men bygningen krever noen tilpasninger. Fordi fuglene ligger lavt og har korte bein, bør vaglene være lave og utearealet jevnt og godt drenert. Hønsehuset må være tørt, trekkfritt og godt ventilert for å hindre luftveisproblemer og begrense frostskade på kammen i kaldt vær. Gi rikelig med gulv- og uteplass, siden rasen er middels til stor og roter aktivt.

Sjekkliste for innredning

• Tørt, jevnt og godt drenert uteareal.
• Lave, brede vagler som skåner tunge fugler og korte bein.
• Rent, tørt strø som skiftes jevnlig.
• Én reirkasse per tre til fire høner.
• Et skjermet sandbadeområde.
• Rovdyrsikkert gjerde og trygt nattely.
• Skygge om sommeren og et trekkfritt vaglerom om vinteren.

Dorkingegg ruges på rundt 21 dager, akkurat som hos andre høneraser. Rasen er kjent for å bli liggesyk, og hønene er oppmerksomme, pålitelige rugere og mødre, så naturlig ruging under en liggesyk høne er et praktisk alternativ. Ved kunstig ruging bør du holde deg til vanlig temperatur og luftfuktighet, og vende eggene jevnlig frem til de siste dagene før klekking.

Klekketrinn

1. Velg rene, velformede egg og lagre dem i høyst 7 dager, med den spisse enden ned.
2. Varm opp rugemaskinen til stabil temperatur og luftfuktighet før eggene legges inn.
3. Legg inn eggene og noter datoen; merk hver side hvis du vender for hånd.
4. Vend eggene minst 3 til 5 ganger daglig frem til dag 18.
5. Gjennomlys rundt dag 7 til 10 for å sjekke utviklingen, og fjern klare egg.
6. På dag 18 stopper du vendingen og hever luftfuktigheten frem mot klekking.
7. La kyllingene bli i rugemaskinen til de er tørre og loddne, og flytt dem så til en varm klekkeboks.