Cochin

Cochin er en stor, mykt fjærkledd høne som opprinnelig kommer fra Kina. Rasen er en av de mest gjenkjennelige prydrasene, med rund kroppsform, rikelig med dun og fjær helt ned til beina og tærne. Voksne fugler ser langt tyngre ut enn de faktisk er, siden mesteparten av volumet er fjær og ikke kropp.

Rasen kom til Storbritannia og USA på midten av 1800-tallet og bidro til å utløse den intense fjørfeinteressen som gjerne kalles hønsefeberen. Cochin var blant fuglene som trakk store folkemengder til de tidlige utstillingene, og rasen er fortsatt en favoritt på utstillinger den dag i dag.

Som hagehøne verdsettes cochin mer for selskap og utseende enn for produksjon. Hønene legger et beskjedent antall brune egg og er tålmodige, pålitelige ruger som ofte klekker og fostrer kyllinger for andre raser.

Hvem den passer for

Cochin passer for dyreeiere som ønsker en rolig og vennlig fugl fremfor en høytytende verpehøne. Det fredelige vesenet egner seg godt for familier med barn og for førstegangsholdere av høns. Den tette fjærdrakten tåler kulde godt, men krever tørt underlag, så rasen trives bedre i en ren og godt drenert luftegård enn i en gjørmete hage.

Cochin stammer fra store, fjærbeinte høns holdt i Kina. De første importerte fuglene gikk under flere navn, blant annet Shanghai, før rasen fikk sin nåværende form gjennom vestlige oppdrettere.

Fugler av denne typen kom til Storbritannia på 1840-tallet. En gruppe ble knyttet til dronning Victoria, noe som vakte stor oppmerksomhet og bidro til rasens tidlige popularitet. Etterspørselen etter store og uvanlige asiatiske høns økte raskt i denne perioden.

Gjennom 1840- og 1850-tallet var cochin og lignende importerte raser med på å drive frem det som kalles hønsefeberen, en periode da prisene på avlsdyr steg kraftig og fjørfeutstillinger trakk store publikummer. Rasen nådde USA i samme periode og ble et fast innslag på amerikanske utstillinger.

Med tiden avlet oppdretterne frem den runde formen og den kraftige fjærdrakten på beina som kjennetegner rasen i dag. Cochin var blant de første rasene som ble anerkjent i tidlige fjørfestandarder, og har siden hovedsakelig blitt avlet for utstilling og som kjæledyr.

Cochin har en dyp og bred kropp og en lav holdning som gir den et rundt, ballformet omriss. Fjærdrakten er myk og løs snarere enn tettsittende, noe som får fuglen til å se større ut enn kroppsbygningen egentlig er. Kort rygg, fullt bryst og en rikelig dunpute over halepartiet er typisk for rasen.

Det mest særpregede trekket er fjærene på beina og de ytre tærne. Kammen er enkel og av middels størrelse, med hakelapp og ørelapper som begge er røde. Både normalstørrelse og en dvergutgave finnes.

Fjærdrakt og farger

Fjærdrakten er rasens mest kjennetegnende egenskap. Den er rikelig og dunete, noe som holder på varmen, men også fanger fukt og skitt rundt føttene. Buff er en av de mest kjente fargene, og rasen finnes også i svart, hvit, blå og rapphøneflekket blant flere godkjente varianter. Til utstilling bør fargen være jevn og fjærene på føttene fulle og rene.

Cochin er en av de roligste hønserasene som finnes. Fuglene er milde og fredelige, tåler håndtering godt, og blir ofte tamme nok til å bli behandlet som kjæledyr. Dette lettstelte gemyttet er en hovedgrunn til at rasen anbefales for barn og nybegynnere.

Overfor mennesker er cochin tillitsfull og lite lettskremt. Overfor andre høns havner den gjerne lavt i hakkeorden fordi den er avslappet og lite pågående, så den trives som regel godt sammen med andre rolige raser. Mer aktive eller pågående høns kan dominere den ved fôringsplassen, noe det er verdt å følge med på i en blandet flokk.

Hønene er svært rugelystne og blir omsorgsfulle, pålitelige mødre. De sitter ofte på egg fra andre høner og fostrer kyllingene som sine egne. Rasen er ikke spesielt høylytt, selv om hønene kakler etter egglegging slik de fleste høns gjør.

Cochin er lettstelt av gemytt, men den tunge fjærdrakten på føttene krever oppmerksomhet. De viktigste stelloppgavene handler om å holde fuglen ren og tørr.

Pleie

• Sjekk de fjærkledde føttene og beina jevnlig for gjørmeklumper, avføring og filt
• Se etter kalkbeinmidd, som lettere skjuler seg under fjærene på føttene
• Klipp negler og sporer hvis de blir for lange
• Sørg for et tørt sandbad som hjelper mot ytre parasitter

Mosjon

• Rasen er lite aktiv og trenger bare plass til å gå og finne mat
• En sikker luftegård med bevegelsesrom er nok, langdistansevandring er ikke nødvendig
• Hold vagler lavt, siden tunge fugler kan skade føttene ved å hoppe ned fra høyt oppe

Miljø

Cochin tåler kulde godt takket være den tykke fjærdrakten, men den takler fuktig bakke og varme dårlig. I norske forhold med lange, kalde vintre bør hønsehuset være godt isolert og trekkfritt, mens luftegården holdes tørr og skyggefull om sommeren. De fjærkledde føttene gjør gjørmete eller tilsølte innhegninger til et særlig problem.

Et komplett fjørfefôr bør utgjøre hoveddelen av kostholdet. Bruk kyllingfôr til unge fugler, ungfôr til halvvoksne dyr, og verpefôr til høner i produksjon. Siden cochin er rolig og lite aktiv, legger den lett på seg, så porsjonskontroll betyr mer her enn for mer aktive raser. Sørg for tilgang på rent vann til enhver tid.

Godbiter og tilskudd

Begrens godbiter til rundt en tidel av kostholdet, slik at de ikke forstyrrer balansen i fôret eller gir uønsket vektøkning. Gi uløselig grus hvis fuglene spiser noe annet enn komplett fôr, og sørg for en egen kalsiumkilde, som knust østersskall, til verpehøner. Bladgrønnsaker og små mengder korn passer som sjeldne godbiter.

Cochin er en robust rase med en typisk levetid på 8 til 10 år ved godt stell og fôring. De fleste problemene kan forebygges og henger sammen med fjærdrakten på føttene, en tendens til å legge på seg, og parasitter som er vanlige hos alt fjørfe. God dyrehold, en tørr luftegård og jevnlig inspeksjon forhindrer de fleste tilfellene.

Forebyggende stell

• Sjekk føtter, bein og kloakkåpning etter en fast rutine
• Hold hønsehuset tørt, rent og godt ventilert
• Sørg for et sandbad til parasittkontroll
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken
• Følg en lokal vaksinasjons- og ormekur-plan sammen med veterinær

Cochin er tunge, bakkeorienterte fugler, så boligen bør holde dem tørre og redusere hvor høyt de må klatre. Et solid hønsehus med god ventilasjon, men uten direkte trekk, passer rasen i de fleste klima. Under norske vinterforhold bør hønsehuset i tillegg være godt isolert, slik at hønene holder varmen og fortsetter å verpe gjennom kuldeperiodene. Siden fuglene flyr dårlig, holder som regel et lavt gjerde for å holde dem innenfor, men en overbygd luftegård beskytter mot rovdyr og vær. Det viktigste er tørt og rent underlag som beskytter de fjærkledde føttene.

Sjekkliste for oppsett

• Tørt hønsehus uten trekk og med god ventilasjon
• Lave, brede vagler som er enkle å hoppe opp og ned fra
• Reirkasser med rent strø
• En overbygd, godt drenert luftegård
• Et sandbad
• Rovdyrsikkert gjerde og trygg stenging om natten

Cochin-egg følger den vanlige rugetiden for høns på omtrent 21 dager. Rasens sterke rugelyst gjør at en høne ofte sitter på en eggsamling og klekker den naturlig, noe som gjør cochin populær som naturlig rugemaskin for andre raser. Eggene kan også legges i en rugemaskin med de vanlige innstillingene for høns. Slutt å vende eggene noen dager før klekkedato og la kyllingene komme ut på egen hånd.

Klekketrinn

1. Legg inn rene, uskadde egg og la dem oppnå rugemaskinens temperatur
2. Hold temperatur og luftfuktighet stabil og vend eggene daglig
3. Sjekk mot lys rundt dag 7 til 10 for å følge utviklingen
4. Stopp vendingen rundt dag 18 og øk luftfuktigheten for klekkeperioden
5. La klekte kyllinger bli i rugemaskinen til de er tørre, og flytt dem deretter til en varm klekkeboks