Australorp

Australorpen er en tobruksrase utviklet i Australia, avlet fram først og fremst som brunegglegger. Hønene er jevne og produktive leggere, og rasen bygde sitt rykte gjennom leggekonkurranser tidlig på 1900-tallet. Navnet er en sammentrekning av «Australian Orpington» og peker mot den engelske opprinnelsen rasen stammer fra.

Fuglene er middels store og solid bygget, med rolig holdning og tett, blank fjærdrakt. Den vanligste varianten er ensfarget svart med et grønt metallskjær i sollys. Haner veier gjerne 3,6 til 3,9 kg, høner 2,7 til 3,2 kg: de er kraftige uten å virke klumpete.

Lynnet er blant rasens største fordeler. Australorper er vennlige, fredelige og godmodige. De er lette å håndtere, og er derfor et fornuftig valg for familier og nybegynnere. De trives godt i innhegning, men søker også ivrig etter mat når de får gå fritt.

Hvem den passer for

Australorpen passer for hønseholdere som vil ha et jevnt tilsig av brune egg fra en rolig fugl uten mye oppstuss. Den fungerer godt i forstadshager der et mildt gemytt teller, og den tåler kulde bedre enn mange lettere leggeraser og er derfor et naturlig valg i norsk klima med lange, kalde vintre. De som vil ha en flott utstillingsfugl eller en hurtigvoksende kjøttrase, bør se andre steder, men for stabil egglegging og en enkel natur er den vanskelig å slå.

Rasen har røtter i svarte Orpington-høns som ble importert fra England til Australia på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Australske oppdrettere satte seg fore å forbedre leggeevnen til denne stammen, samtidig som de beholdt størrelsen og hardførheten. Utvalget ble gjort ut fra produksjon, ikke utstillingspoeng.

På 1920-tallet fikk australorphøner internasjonal oppmerksomhet i leggekonkurranser. Rasen ble kjent for å produsere store mengder egg i løpet av et år, og disse resultatene befestet dens posisjon som en ledende bruksrase.

Navnet «Australorp» kom i bruk for å skille den australske bruksstammen fra den opprinnelige engelske Orpingtonen. Det leses vanligvis som en sammensmelting av «Australian» og «Orpington», og viser både til utviklingslandet og til foreldrerasen.

Fra Australia spredte rasen seg til andre land, der den ble tatt opp i fjørferasestandarder og holdt både som arbeidshøne og utstillingsfugl. Den svarte varianten er fortsatt best kjent, selv om andre fargevarianter finnes i enkelte regioner.

Australorpen har en rund, dyp kropp på middels lange bein. Kroppspreget er solid, men balansert. Fjærdrakten er myk og tettsittende, ikke løs og duntung. Enkelkammen, kjaker og ørelapper er røde, og kammen har tydelig markerte tagger. Helhetsinntrykket er en rolig, robust bruksfugl.

Fjærdrakt og farger

Den klassiske australorpen er ensfarget svart, og i direkte lys viser fjærdrakten et grønt metallskjær over rygg og sal. Huden og fotsålene er hvite, og nebbet er mørkt. Enkelte fjørferasestandarder anerkjenner også en blå og en hvit variant, men svart er desidert mest utbredt. Beina er rene, uten fjær, og mørke skifergrå til svarte.

Australorper har et godt gemytt og er stillferdige. De hører til blant de mer fredelige hønserasene og er lette å plukke opp, undersøke og ha rundt barn. Mange blir genuint tamme og kommer bort til hønseholderen, særlig når det er mat i sikte.

Overfor fremmede er rasen uanfektet snarere enn sky, og blant andre høner havner den gjerne midt i hakkeordenen uten å starte bråk. Blandede flokker godtar som regel australorper godt, og de plager sjelden mindre fugler. Haner er stort sett rolige, men lynnet varierer fra individ til individ.

Rasen er ikke spesielt høylytt. Hønene varsler som vanlig når de har lagt egg, men er ellers rolige. Det passer godt i tett bebyggelse eller nær naboer. Australorper søker aktivt etter mat når de får plass, men slår seg raskt til ro i en luftegård eller hønsegård når de er innelåst.

Australorper er hardføre og lite krevende. Stellet dreier seg om ren, tørr hønsegård, jevn tilgang på fôr og vann, og regelmessig sjekk for parasitter. Den tette fjærdrakten trenger ikke spesiell stell, men fuglene setter pris på muligheten til å holde seg selv rene.

Fjærstell

• Sørg for et tørt sandbad. Sandbading er hønenes egen metode for å holde midd og lus i sjakk.
• Sjekk fjærene rundt kloakkåpningen og buken hver par uke for tegn til ytre parasitter.
• Klipp overgrodde negler eller nebb bare ved behov. Dette trengs sjelden hos aktive fôrsankere.
• Se over føtter og bein for skjellbein eller skader ved vanlig håndtering.

Mosjon

• Gi daglig tilgang til luftegård eller tilsynsbasert frittgang for fôrsanking.
• Regn med minst 1 kvadratmeter luftegård per fugl, gjerne mer.
• Sett opp vagler i ulik høyde slik at fuglene kan sitte og bevege seg naturlig.
• Strø ut fôr eller grønnsaker for å oppmuntre til naturlig skraping og bevegelse.

Miljø

Australorper tåler kulde godt takket være den tette fjærdrakten, men trenger skygge og luftgjennomstrømning i varmt vær. Hold hønsegården tørr og trekkfri, med god luftsirkulasjon over vaglehøyde. God isolasjon har mye å si gjennom lange, kalde norske vintre og bidrar til jevnere vinterlegging. Sørg for en skjermet reirplass, og beskytt flokken mot rovdyr med solid gjerde og en hønsegård som låses om natten.

Et komplett kommersielt hønsefôr bør utgjøre grunnlaget i kosten. Proteininnholdet og sammensetningen endrer seg med alderen: kyllinger trenger kyllingfôr i krummeform, ungfugler et vekstfôr, og verpehøner et verpefôr tilsatt kalsium. Ferskt vann må være tilgjengelig til enhver tid, og uløselig singel hjelper fugler som fôrsanker med å fordøye plantemateriale.

Godbiter og tilskudd

Godbiter bør holdes under omtrent 10 prosent av det totale inntaket, slik at de ikke forrykker balansen i fôret. Egnede alternativer er bladgrønnsaker, grønnsaksrester og små mengder korn eller melmark. Tilby knust østerskall eller en annen kalsiumkilde separat til verpehøner for å støtte sterke eggeskall, og gi singel når fuglene spiser noe annet enn komplett fôr.

Australorper er som regel friske og hardføre, med en typisk levetid på 6 til 10 år under god stell. Rasen har ingen kjente raseavhengige svakheter, og de fleste helseproblemer er de vanlige fjørfeplagene man ser i hagehønsehold. Hyppig egglegging over hønenes produktive år kan bidra til reproduksjonsproblemer hos eldre fugler.

Forebyggende stell

• Hold hønsegården ren, tørr og godt ventilert.
• Sørg for et sandbadeområde for å begrense ytre parasitter.
• Utfør jevnlige parasittsjekker og avorm etter veterinærens råd.
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken.
• Gi balansert fôr og kalsium for å støtte verpehøner.

Australorper tilpasser seg de fleste hagehønsoppsett så lenge innhusingen er tørr, sikker og ventilert. De klarer seg godt i kulde takket være den tette fjærdrakten, men trenger skygge, luftgjennomstrømning og fri tilgang på vann i varmt vær. En rovdyrsikker hønsegård som lukkes om natten er nødvendig, sammen med en luftegård eller frittgangsområde for dagens fôrsanking.

Sjekkliste for oppsett

• Sikker hønsegård med låsbar dør og rovdyrsikkert gjerde.
• Hevede vagler plassert over reirkassene.
• Rene, strødde reirkasser i et rolig hjørne.
• Tørr strø på gulvet, skiftet jevnlig.
• Skygge og ferskt vann i luftegården på varme dager.
• God ventilasjon i taket uten direkte trekk over vaglene.

Australorpegg følger det vanlige rugemønsteret for høns og klekkes på rundt 21 dager. Eggene kan legges under en liggesyk høne eller i en rugemaskin. Høner av denne rasen blir av og til liggesyke og er omsorgsfulle mødre, selv om liggesyken ikke er like sterk som hos enkelte tyngre raser. Rugemaskinklekking krever stabil temperatur, kontrollert luftfuktighet og jevnlig vending fram til de siste dagene.

Klekketrinn

1. Velg rene, jevnt formede egg og lagre dem med spissen ned før rugingen starter.
2. Stabiliser temperatur og luftfuktighet i rugemaskinen før eggene legges inn.
3. Vend eggene minst tre ganger daglig fram til dag 18.
4. Kikk eggene mot lys rundt dag 7 til 10 for å sjekke utviklingen, og fjern klare egg.
5. Stopp vendingen på dag 18, øk luftfuktigheten, og gå inn i klekkefasen.
6. La lokket være lukket under klekkingen, og la kyllingene tørke før de flyttes til en kyllingkasse.