Ancona

Ancona er en liten, lett hønserase fra Middelhavsområdet, oppkalt etter havnebyen Ancona ved Adriaterhavet i Italia. Det mest kjennetegnende trekket er den flekkete fjærdrakten: en blank, sortgrønn bunnfarge brutt opp av hvite fjærspisser, der omtrent hver tredje fjær har et hvitt punkt. Mønsteret blir tydeligere for hver fjærfelling, så eldre fugler har som regel mer hvitt enn unge.

Dette er en høne som holdes for egg, ikke for kjøtt. En frisk ancona legger mange middels store, hvite egg gjennom året, og den fortsetter gjerne å verpe i kaldere måneder når tyngre raser trapper ned. Rasen blir sjelden liggesyk, så hønene fortsetter å verpe i stedet for å sette seg på et kull.

Anconaer er våkne, raske og trives best med god plass til å streife rundt. De leter aktivt etter insekter og grønt, noe som senker fôrkostnadene for den som kan slippe dem ut. De flyr også godt og bruker gjerne en vagle eller en lav gren, så gjerding og innhegning må ta høyde for det.

Hvem passer rasen for

Ancona passer for den som vil ha jevn eggproduksjon og kan tilby god plass til å streife. Rasen trives med frittgående hold eller store luftegårder og holder seg produktiv i kjølig klima. Den passer dårligere for noen som vil ha en rolig fanghøne eller en fugl som trives i et lite, lukket hønsehus, for anconaer er lettskremte, raske og ivrige flygere. De fungerer godt i blandede flokker, men de tar plass selv, og rasen er ikke noe valg for den som ønsker et stille, temmelig kjæledyr.

Rasen ble utviklet i Marche-regionen i Midt-Italia, rundt havnebyen Ancona ved Adriaterhavet, fra lokale landraser. Disse fuglene delte opphav med den bredere middelhavsgruppen som også ga oss leghorn, og i starten ble de to ikke alltid holdt atskilt. Det som skilte ancona fra beslektede raser, var den flekkete sort-hvite fjærdrakten, i stedet for de ensfargede variantene som var vanlige i slektskapet.

Anconaer ble brakt til England på midten av 1800-tallet, med import registrert fra rundt 1850 og utover. Britiske oppdrettere finpusset typen og flekkmønsteret, og mye av dagens standard bygger på dette arbeidet. Rasen ble tatt opp i den britiske fjørferasestandarden senere på 1800-tallet.

Fra England og Italia kom ancona videre til USA. Den ble godkjent i Standard of Perfection til American Poultry Association, der enkeltkam-varianten ble anerkjent i 1898 og rosekam-varianten kom til senere. Begge kamtypene holdes fortsatt i dag.

Gjennom 1900-tallet ble ancona verdsatt som en hardfør gårdshøne, særlig der fuglene måtte finne mat selv og tåle kulde. Da den kommersielle eggproduksjonen gikk over til spesialiserte hybridlinjer, sank antallet ancona-høns, og rasen holdes nå hovedsakelig av småbrukere, utstillere og folk som bevarer tradisjonelle fjørferaser.

Ancona har den slanke, aktive silhuetten til en middelhavsverpehøne. Kroppen er ganske kompakt og bæres med brystet fremover og stjerten godt hevet. Ansikt, kam og kjaker er klar rød, mens ørepartiet er hvitt. Rasen finnes med to kamtyper: enkeltkam, som står oppreist hos hanene og ofte faller til side hos hønene, og rosekam, som ligger lavt og flatt.

Det mest kjennetegnende trekket er fjærdrakten. Hver fjær er sort med et grønt skjær og ender i en hvit spiss formet som en V. Målet med mønsteret er jevn flekking over hele fuglen, ikke flekker av ensfarget dekke. Den hvite spissen øker for hver fjærfelling, så samme fugl ser mørkere ut som ung høne og lysere med alderen.

Fjærdrakt og farger

Sort-hvit flekket er den godkjente fargen. En god fugl har rene, hvite ørelapper, en lang, flytende stjert hos hanen, og gule bein og nebb, gjerne med noe sort flekking på beina. Det finnes også ancona i dvergutgave, som følger samme mønster i mindre format. Ujevn flekking, helt hvite fjær eller manglende grønt skjær regnes som feil etter standarden.

Ancona er nysgjerrig, energisk og stadig i bevegelse. Fuglene bruker dagen til å lete aktivt etter mat og dekker store avstander når de får streife fritt. De er årvåkne overfor trusler fra luften og søker fort dekning, noe som hjelper dem å unngå rovfugler bedre enn tregere raser.

Overfor mennesker holder anconaer seg gjerne på avstand. De er ikke aggressive, men liker ikke å bli fanget og håndtert, og de løper eller flyr heller enn å la seg plukke opp. Jevnlig, rolig kontakt fra ung alder kan temme enkeltfugler, men rasen som helhet forblir lettskremt. Overfor andre høns er de som regel fredelige i en flokk med nok plass, selv om farten og energien deres kan gjøre svært rolige raser urolige.

Rasen flyr godt og vil gjerne sitte høyt om den får sjansen. Eiere bør regne med at fuglene klarer lave gjerder, så luftegårder kan trenge tak eller høyere gjerder.

Anconaer krever lite stell for eiere som kan dekke behovet deres for aktivitet. Den tette fjærdrakten avviser regn og tåler kulde godt, så hovedbehovene er plass, sikkerhet og vanlig flokkstell.

Pleie

• Sjekk kloakkåpningen og fjærene rundt for renslighet, særlig i vått vær.
• Undersøk bein og føtter for kalkbein og behandle tidlig ved funn.
• Sørg for et tørt sandbad slik at fuglene selv kan holde ytre parasitter i sjakk.
• Klipp en vinge ved behov for å begrense flyging, selv om dette svekker evnen til å unnslippe rovdyr.

Mosjon

• Gi daglig tilgang til frittgang eller en stor luftegård; ancona egner seg dårlig til trang innesperring.
• Tilby vagler og variert bakke slik at fuglene kan lete etter mat og fly.
• Strø ut fôr eller grønt for å stimulere naturlig fôrsøk.

Miljø

Rasen tåler kulde godt takket være det lille kamarealet hos rosekam-varianten og den tette fjærdrakten, men enkeltkammede fugler kan få frostskader på kamtippen ved sterk kulde. Sørg for et trekkfritt, godt ventilert hønsehus og tørr strø. I varmt klima bør du gi skygge og fri tilgang på vann, siden middelhavsraser vanligvis takler varme godt.

Som en aktiv verperase trenger ancona et balansert fjørfôr tilpasset livsfasen. Fugler som får streife fritt, henter en god del av maten selv som insekter og grønt, noe som kan redusere behovet for ferdigfôr, men et sammensatt fôr bør likevel utgjøre grunnlaget i kosten for å holde verpingen jevn.

Godbiter og tilskudd

Gi uløselig grus fri tilgang slik at fuglene kan male opp maten, siden aktive fôrsøkere spiser grovt materiale. Tilby knust østerskall eller en annen kalkkilde separat til verpehøner for å støtte skallkvaliteten. Hold godbiter som grønt, melmarker og korn til rundt en tidel av kosten, slik at de ikke fortynner det balanserte fôret. Rent vann må være tilgjengelig til enhver tid.

Ancona er en robust rase med en typisk levetid på 5 til 8 år. Med sin lille størrelse, sitt aktive vesen og sin tette fjærdrakt er rasen stort sett frisk og godt i stand til å finne mat og unngå rovdyr. Rasen har ingen utbredte arvelige lidelser, så de fleste helseproblemene som oppstår, er de samme som rammer alle hobbyhøns.

Forebyggende stell

• Hold hønsehuset tørt, rent og godt ventilert for å begrense luftveissykdom.
• Sørg for et sandbadeområde og sjekk fuglene jevnlig for midd og lus.
• Roter eller la beitearealet hvile for å redusere ormsmitte.
• Gi fri tilgang på kalk og grus for å støtte verpehelsen.
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken.

Fordi anconaer er aktive, raske og sterke flygere, må hønsehuset gi dem plass samtidig som det holder dem inne. Et vanlig hønsehus med reirkasser og vagler fungerer godt, men luftegården må være større og sikrere enn for en rolig, tung rase. Fugler som holdes i trang innesperring, blir stresset og kan begynne å hakke i fjærene, så tilgang til frittgang eller en romslig luftegård er viktig.

Sjekkliste for innredning

• Rovdyrsikkert hønsehus med solide låser og en overdekket eller høy luftegård.
• Høye vagler plassert over reirkassene, tilpasset rasens vane med å sitte høyt.
• Tørr, dyp strø og god ventilasjon uten trekk i gulvhøyde.
• Skygge og et sandbadeområde i luftegården.
• Konstant tilgang på friskt vann samt fri tilgang på grus og kalk.

Anconaer ruger sjelden selv, så klekking betyr som regel rugemaskin eller egg lagt under en liggesyk høne av en annen rase. Eggene er hvite og middels store og følger den vanlige rugetiden for høns på rundt 21 dager. Sett rene, ferske egg og hold forholdene stabile for best klekkeresultat.

Klekketrinn

1. Velg rene, velformede, ferske egg og oppbevar dem med den spisse enden ned under 18 C frem til rugestart.
2. Kjør rugemaskinen tom i et døgn for å sikre stabil temperatur og luftfuktighet.
3. Sett eggene og start vendingen, merk hver side for å holde oversikt over vendingene.
4. Kandling rundt dag 7 til 10, og fjern egg som er klare eller ikke utvikler seg.
5. På dag 18 stopper du vendingen, hever luftfuktigheten og går over til klekkefase.
6. La kyllingene klekkes og tørke i rugemaskinen før de flyttes til en varm klekkeboks.