Shorthorn

Shorthorn stammer fra det nordøstlige England og regnes som en av grunnrasene i moderne kubasert husdyrhold. Rasen har satt sitt preg på mange andre kubaser verden over. Voksne dyr er tunge og dyptbygde, og fargen varierer mellom rødt, hvitt og rødskimlet.

Historisk er shorthorn en tosidig rase, med linjer avlet fram for kjøtt og andre for melk. I dag holdes de fleste shorthorn for kjøttproduksjon, men melkeshorthorn brukes fortsatt enkelte steder. Rasen er kjent for god fruktbarhet, lette kalvinger og en evne til å omsette beite og grovfôr til vekt under svært ulike driftsforhold.

Shorthornfe har et rolig gemytt og er lette å håndtere. Derfor er rasen et praktisk valg både på små bruk og i større besetninger. Det jevne humøret og den arbeidsomme, tilpasningsdyktige naturen har holdt rasen i kontinuerlig bruk i over to hundre år.

Hvem passer rasen for

Shorthorn passer for dyreeiere som ønsker et rolig og håndterlig dyr som yter godt på gress. Rasen fungerer for kjøttprodusenter som vil ha kyr med moderat ramme, god fruktbarhet og lette kalvinger, og for småbrukere som setter pris på et stille gemytt. Melkeshorthorn passer for dem som vil ha både kjøtt og en nyttig melkemengde fra samme besetning.

Shorthorn har sine røtter i dalføret rundt elven Tees, i grevskapene Durham, Northumberland og Yorkshire i nordøstlige England. Den lokale Teeswater- og Durham-buskapen i området utgjorde grunnstammen. Utover slutten av 1700-tallet avlet oppdretterne disse dyrene fram for størrelse, kjøttkvalitet og melkeytelse.

Brødrene Charles og Robert Colling får vanligvis æren for å ha videreutviklet rasen på 1780- og 1790-tallet, ved å bruke datidens metoder for målrettet avl. En innflytelsesrik okse ved navn Hubback var en viktig avlsokse i dette arbeidet. Rasen ble først kalt Durham eller Teeswater, før navnet shorthorn ble den vanlige betegnelsen.

Coates's Herd Book, som først ble utgitt i England i 1822, var et av de aller første avlsregistrene av sitt slag og førte shorthornens stamtavler. Denne tidlige dokumentasjonen bidro til at rasen spredte seg med pålitelig avstamningskontroll.

Gjennom hele 1800-tallet ble shorthorn eksportert i stort omfang til mange land, der rasen ble brukt både som renrase og til å forbedre lokal buskap. Etter hvert skilte oppdretterne ut kjøttlinjer og melkelinjer, og melkeshorthorn utviklet seg til en egen, anerkjent tosidig linje.

Shorthorn er et stort, firkantet dyr med bred rygg, dyp kropp og godt utfylte bakparter. Rammen er middels til stor, med kraftig beinbygning. Hodet er relativt kort og bredt, og rasenavnet viser til de korte, buede hornene, selv om mange dyr i dag er naturlig hornløse (kollede).

Pels og farger

Det mest kjennetegnende fargetrekket ved shorthorn er rødskimmel, en jevn blanding av røde og hvite hår som rasen har gjort kjent i kubasert avl. Helrøde og helhvite dyr forekommer også, og fargemønsteret kan variere mye innenfor samme besetning. Pelsen er kort og glatt i varme perioder og blir tykkere når vinteren setter inn.

Shorthorn er kjent for et stille, stabilt gemytt. Kyrne er oppmerksomme mødre og er som regel fredelige rundt folk, noe som gjør rutinearbeid som flytting, veiing og veterinærbehandling mindre stressende. Oksene er store og sterke og krever respekt, men rasen som helhet regnes som langt mer håndterlig enn mer temperamentsfulle storferaser.

Shorthorn trives godt i flokk og tilpasser seg nye beiter og håndteringsrutiner uten mye oppstyr. Det medgjørlige gemyttet og arbeidsviljen har lenge gjort rasen populær på familiebruk der dyrene håndteres ofte og på nært hold.

Pelsstell

• Jevnlig sjekk av pelsen for parasitter som lus, flått og fluer
• Klauvsjekk og klauvskjæring ved behov for å forebygge halthet
• Rent og tørt strø i innefjøs for å holde hud og pels sunn
• Ekstra stell og vasking av dyr som skal vises fram

Mosjon

• Daglig tilgang til beite for gressing og naturlig bevegelse
• Rotasjonsbeiting for å holde gresskvaliteten oppe og begrense innvollsparasitter
• Nok plass ved fôring for å redusere konkurranse og stress

Miljø

Shorthorn tåler et bredt spekter av klima og klarer seg godt i kulde takket være en tykkere vinterpels. De trenger likevel ly for vind, kraftig nedbør og sterk varme, i tillegg til fri tilgang på rent vann og skygge om sommeren. I områder med lange, kalde vintre, som store deler av Norge, er innefôring i et godt isolert og luftig fjøs ofte nødvendig fra seinhøstes til våren. Rasen fungerer best på godt drevet beite om sommeren, og klarer seg fint på konservert grovfôr resten av året.

Shorthorn er et grovfôrbasert dyr som omsetter gress, høy og surfôr effektivt til tilvekst. Et balansert fôringsopplegg tar utgangspunkt i grovfôr av god kvalitet, med fri tilgang på rent vann og mineraler. Kraftfôr, som kraftfôrblandinger av korn, tilsettes for å støtte vekst hos ungdyr, mjølkeproduksjon hos kyr og sluttfôring av slaktedyr. Holdet bør følges gjennom hele året, slik at kyrne verken er for tynne ved kalving eller overfôret.

Godbiter og tilskudd

Gi mineraltilskudd, enten som slikkestein eller løst mineralfôr, tilpasset lokal jord og grovfôr, med særlig oppmerksomhet på kobber, selen og magnesium der mangel er vanlig. Salt bør være tilgjengelig fritt. Enhver fôrendring bør skje gradvis over en til to uker, for å skåne vomfunksjonen.

Shorthorn er en robust rase med få rasespesifikke problemer og en brukstid som ofte når 12 til 15 år, der avlskyr gjerne er produktive i mange sesonger. De fleste helseutfordringene er de samme som gjelder storfe generelt, og håndteres gjennom god ernæring, hygiene og planmessig helsearbeid i besetningen. Lette kalvinger er en kjent styrke ved rasen og reduserer en av de mer alvorlige risikoene i storfehold.

Forebyggende helsearbeid

• Årlig veterinærgjennomgang av besetningens helse og vaksinasjonsplan
• Jevnlig avorming og parasittkontroll gjennom avføringsprøver
• Regelmessig klauvsjekk og klauvskjæring
• Holdvurdering på viktige tidspunkt i reproduksjonssyklusen
• Rent vann, tørre liggeplasser og god ventilasjon i fjøset

Shorthorn er en fruktbar rase med godt rykte for lette kalvinger og god morsevne. Kvigene insemineres eller bedekkes vanligvis rundt 15 måneders alder, slik at de kalver ved omtrent to års alder, avhengig av vekst og hold. Paring skjer enten ved naturlig bedekning med okse eller ved kunstig sædoverføring (inseminasjon). Drektigheten varer om lag ni måneder, og kyrne får så godt som alltid én kalv om gangen.

Kyrne kalver som regel uten hjelp, takket være moderat kalvestørrelse og god bekkenbygning i rasen. Nyfødte kalver bør få i seg råmjølk i løpet av de første timene av livet. Kalvene avvennes vanligvis ved seks til åtte måneders alder. Det rolige gemyttet går i arv til avkommet, og kalver som får jevn og rolig håndtering fra starten, blir lettarbeidde voksne dyr.