Highland

Highland er en kjøttferase som opprinnelig kommer fra de skotske høylandene og Ytre Hebridene. Det er en av de eldste registrerte storferasene i verden, og dyrene kjennes lett igjen på de lange, buete hornene og den raggete dobbeltpelsen. Rasen er middels stor. Kyrne er som regel lettere enn oksene, og pelsen og kroppsbygningen er tilpasset et liv utendørs hele året, i kulde, fuktighet og vind.

Highland avles i første rekke for kjøtt, som er magert og godt marmorert fordi rasen varmer seg med pelsen og ikke med et tykt lag ryggspekk. Dyrene beiter gjerne grovt gress og kratt som andre raser lar stå, og brukes derfor mye til å holde beitemark, kratt og våtmark i hevd. De vokser saktere enn kommersielle kjøttferaser, men de blir gamle og holder seg produktive i mange år.

Lynnet er rolig og godt. Highland er fredelige og lette å håndtere når dyrene er vant til folk, men hornene betyr at den som håndterer dem, holder avstand og viser respekt i det daglige arbeidet. Rasen er hardfør i den forstand at den trives på magert fôr og vanskelig terreng uten store tilskudd.

Hvem passer rasen for

Highland passer for småbrukere, naturbeitere og kjøttprodusenter som holder dyrene ute på grov eller marginal mark. Rasen er et praktisk valg der vintrene er harde og det finnes lite ly, for den tåler vær som tynnere pelsete storfe ikke klarer like godt. Den passer dårligere til rask, intensiv drift som krever rask tilvekst, siden Highland vokser langsomt og når slaktevekt senere enn spesialiserte kjøttferaser.

Highland ble utviklet i de skotske høylandene og på øyene i Ytre Hebridene, et område med kalde vintre, mye nedbør og magert fjellbeite. Storfe har vært holdt i dette området svært lenge, og rasen fikk sin form gjennom generasjoner av dyr som overlevde på grovt fôr og værhard mark. Det var det harde klimaet, mer enn en bevisst avlsplan, som formet mye av rasens tidlige preg.

Historisk sett fantes det to typer Highland. Mindre, svarte dyr kom fra de vestlige øyene, mens større, ofte rødlige dyr kom fra fastlandet. Etter hvert ble disse forvaltet som én rase, og fargevariasjonen man ser i dag, kommer fra denne blandede bakgrunnen. Dyrene var viktige for høylandsbefolkningen og ga kjøtt, hud og trekkraft til småbrukerne i området.

Et raselag ble stiftet i Skottland på slutten av 1800-tallet, og en stambok ble opprettet for å registrere avstamning. Dette ga rasen en formell standard og bidro til at ryktet spredte seg utover Skottlands grenser. Highland-fe ble senere eksportert til andre land med kaldt eller værhardt klima, blant annet deler av Nord-Amerika, Europa, Australia og New Zealand.

I dag verdsettes rasen både for kjøttet og for rollen i naturforvaltning. Naturvernorganisasjoner bruker Highland til å beite naturreservater, hei og våtmark, fordi dyrene spiser grov vegetasjon og tåler våt mark godt. Denne doble funksjonen, tradisjonelt kjøttfe og beiteskjøtsel i ett, har holdt etterspørselen etter rasen oppe selv om raskere voksende kommersielle raser dominerer hovedproduksjonen.

Highland er lett å kjenne igjen. Rasen har en lang, bølgete ytterpels over en myk, ullen underpels, en tykk pannelugg som faller ned over øynene, og lange horn som bøyer utover og oppover. Kroppen er kompakt og godt bygget for sin middels størrelse, står på korte bein, har et bredt hode og et rolig uttrykk. Okser er tyngre og mer muskuløse enn kyr, og hornene skiller seg i form mellom kjønnene: kyrnes horn har en tendens til å stige og krølle seg, mens oksenes horn er kraftigere og vokser mer fremover.

Pels og farger

Dobbeltpelsen er rasens mest kjennetegnende trekk, og grunnen til at dyrene klarer seg utendørs om vinteren. De lange ytterhårene leder bort regn, mens underpelsen holder på varmen. De fleste ser for seg rødt, men rasen finnes også i gulbrunt, gult, svart, hvitt, tigrert (brindle) og sølv. Hornene er lyse med mørkere spisser og vokser videre gjennom hele dyrets liv. Fordi pelsen tar seg av isolasjonen, har Highland mindre ryggspekk enn mange andre kjøttferaser, noe som gir magrere kjøtt.

Highland har rykte på seg for et rolig og jevnt lynne. Dyr som håndteres jevnlig, blir stille og lette å flytte, og de tåler rutinearbeid som klauvstell og pålessing bedre enn mange andre kjøttferaser. Rasen beskrives som fredelig og godlynt, og den fungerer godt i familiedrift eller på småbruk der folk er til stede daglig.

Overfor fremmede er dyrene som regel rolige snarere enn nervøse, men de lange hornene betyr at den som håndterer dem, holder avstand og unngår å trenge seg inn på dyrene. Kyr kan være beskyttende rundt nyfødte kalver, og en ku med kalv ved side bør møtes med samme forsiktighet som annet kjøttfe i tilsvarende situasjon. Highland etablerer en klar rangorden i flokken, og dyrene lever som regel fredelig sammen når den ordenen er satt. De fungerer godt sammen med annet husdyr på felles beite.

Highland er blant de minst krevende storferasene å holde, men dyrene trenger likevel grunnleggende stell, oppmerksomhet på pelsen i varmt vær, og trygg håndtering rundt hornene.

Pelsstell

• Sjekk pelsen for gjørme, borrer og filtring, særlig bak beina og under buken.
• Regn med kraftig pelsfelling seint på våren, når vinterens underpels felles. Børsting hjelper med å fjerne løse hår.
• Hold panneluggen kort nok til at dyret ser godt.
• Se etter sprekker eller skader på hornene, og følg med på at de ikke vokser inn mot øynene.

Mosjon

• Gi flokken nok beiteareal til å beite og bevege seg fritt; bevegelse holder klauver og hold ved like.
• Roter beitet slik at dyrene dekker variert mark, noe som passer rasens vane med å beite grovt.
• La klauvene slites naturlig gjennom gange på fast mark; sjekk klauvene jevnlig på bløt, våt mark.

Miljø

Rasen er skapt for kaldt, vått og vindfullt klima og trives best utendørs. Den trenger tilgang på rent vann, godt fôr og et le, for eksempel en hekk, skogkant eller åpent skur. Highland har større problemer med varme enn med kulde, så i varme strøk trenger dyrene skygge, rikelig med vann og pause fra stikkende insekter. Gjerder må ta hensyn til hornene, og driftegangene bør være brede nok til at hornete dyr kommer gjennom.

Highland er et beitedyr som klarer seg godt på beite, høy og grovt fôr som andre storfe lar stå igjen. Rasen omdanner dårlig beite til hold effektivt, og trenger derfor sjelden kraftfôret som brukes i intensiv kjøttproduksjon. Målet er jevnt hold snarere enn rask tilvekst, og for rikt fôr i for store mengder kan gjøre dyrene overvektige.

Godbiter og tilskudd

Sørg for fri tilgang på en mineralstein eller løst mineraltilskudd tilpasset lokal jordsmonn, siden mangler varierer fra sted til sted. Rent vann må alltid være tilgjengelig. Godbiter er ikke nødvendig, men små mengder høy eller trygt beite kan brukes for å gjøre håndtering lettere. Enhver fôrendring, også overgangen fra sommerbeite til vinterfôr, bør skje gradvis over flere dager.

Highland er kjent for hardførhet og lang levetid, og godt stelte kyr kan leve og formere seg langt opp i tenårene, med en typisk levetid på 15 til 20 år. Rasen har få spesifikke arvelige lidelser, og de viktigste helsebehovene er de samme som for alt storfe på beite: parasittkontroll, klauvstell og beskyttelse mot vanlige smittsomme sykdommer. Kalving går som regel greit, noe som passer flokker med lite inngripen.

Forebyggende stell

• Følg et vaksinasjons- og ormekurprogram avtalt med veterinær, tilpasset ditt område.
• Sjekk klauvene og trim ved behov, særlig på våt mark.
• Gi mineraltilskudd for å forebygge lokale mangler.
• Hold beitet godt drenert for å redusere parasitt- og klauvproblemer.
• Følg med på holdet gjennom sesongene og juster fôringen deretter.

Highland modnes senere enn kommersielle kjøttferaser, og kviger settes ofte til avl seinere, slik at de når passende størrelse før første kalving. Kyrne er gode, omsorgsfulle mødre med rikelig melk til én kalv, og naturlig paring i flokk er vanlig. Drektigheten varer omtrent ni måneder, og de fleste kyr kalver uten hjelp, noe som er en av grunnene til at rasen passer flokker med lite inngripen og naturvernbruk.

En nyfødt kalv er liten og aktiv, og kua slikker den ren og lar den die uten at noen trenger å gripe inn. Kalvene går sammen med kua og vokser på gress og melk, og avvennes naturlig eller når eieren velger det. Rasens hardførhet viser seg tidlig, siden kalver født utendørs tåler kulde godt så lenge kua har le og godt hold. Det tydeligste kjennetegnet ved Highland-avl er lang levetid: kyrne forblir ofte fruktbare og fortsetter å få kalv langt opp i tenårene, noe som gir mange produktive år per dyr.