Guernsey

Guernsey er en melkerase av storfe som har navnet sitt fra Kanaløya Guernsey, utenfor kysten av Normandie. Dyret er middels stort, med en rødgul-og-hvit pels som varierer fra blekt gull til dyp rødbrun. Rasen holdes først og fremst for melkeproduksjon, og melken har en tydelig gyllen farge som skyldes et høyt innhold av betakaroten.

Guernsey er kjent for å utnytte grovfôr effektivt til melkeproduksjon, og rasen har en mindre kroppsbygning enn mange andre melkeraser. En voksen ku veier vanligvis rundt 450 til 500 kilo, mindre enn en holstein, slik at dyret spiser mindre samtidig som det gir en god melkemengde med høyt innhold av fett og protein. Denne kombinasjonen gjør rasen praktisk i beitebaserte driftsformer.

Rasen er også kjent for sitt rolige og godmodige vesen. Både håndtering og daglig melking blir enklere med et slikt lynne. Guernsey brukes på kommersielle melkebruk, på småbruk og i bevaringsbesetninger, og dyrene stilles ut på dyrskuer der rasestandarden vurderes.

Hvem rasen passer for

Guernsey passer for melkebønder som ønsker melk av høy kvalitet fra et middels stort og effektivt dyr, fremfor maksimalt volum fra en stor kropp. Det rolige lynnet gjør rasen håndterbar for mindre bruk og familiedrevne gårdsbruk. Dyreholderen trenger beiteareal, fasiliteter for melking og vilje til den daglige rutinen enhver melkeku krever.

Guernsey stammer fra øya Guernsey i Den engelske kanal, en av Kanaløyene som ligger tett opptil den franske regionen Normandie. Rasen regnes for å nedstamme fra storfe som ble fraktet til øya fra det franske fastlandet, blant annet dyr med tilknytning til Normandie og Bretagne. Over tid ble disse dyrene avlet fram til en ensartet type på øya.

Øyas geografiske isolasjon preget rasen i stor grad. Import av levende storfe til Guernsey var strengt begrenset over lange perioder, noe som holdt besetningen genetisk atskilt fra raser på fastlandet og andre steder. Denne lukkede besetningen gjorde at den gylne, rødgule fargen og melkeegenskapene ble stabile trekk.

Fra og med 1800-tallet ble stadig flere guernsey-dyr eksportert, blant annet til Nord-Amerika og andre deler av verden der melkebønder ønsket rasens fete melk. Raseforeninger ble opprettet for å føre stamboka og opprettholde rasestandarden i områdene der guernsey ble holdt.

Gjennom hele 1900-tallet forble guernsey en anerkjent kommersiell melkerase, selv om den konkurrerte med raser med høyere melkeytelse, som holstein. I dag holdes rasen både for kommersiell melkeproduksjon og som bevaringsrase, og raseorganisasjoner fører stambok for å sikre avstamningslinjene.

Guernsey har den kileformede, kantete bygningen som er typisk for melkeraser, med et velutviklet jur og fin benbygning fremfor den kraftige muskulaturen til en kjøttrase. Pelsen er rødgul, fra lys gull til mørkere rødbrun, brutt opp av hvite avtegninger på kropp, bein og hode. Huden har ofte et gult pigment, som er synlig på mulen og rundt øynene.

Rasen er middels stor, mindre enn en holstein, men solid bygd for sin størrelse. Tradisjonelle dyr har horn som bøyer seg forover, men mange besetninger avhorner dyrene eller avler for det hornløse (kolla) trekket for å gjøre håndteringen enklere.

Pels og farger

Det som kjennetegner guernsey mest, er den rødgul-og-hvite fargen sammen med den gylne tonen i hud og melk. Fargenyansen varierer fra dyr til dyr, fra en blek, nesten kremgul tone til en dyp rødbrun. Hvite flekker er vanlige på buken, beina og hodet. Det gule hudpigmentet gjenspeiler betakarotinet rasen bærer på, den samme forbindelsen som gir guernsey-melk den gylne fargen.

Guernsey er kjent for et jevnt og vennlig lynne. Rasen er rolig, godmodig og lettarbeidet. Daglig håndtering, driving og melking blir mindre stressende, både for dyret og dyreholderen. Rolige kyr av denne typen faller lett inn i en fast rutine og reagerer godt på jevn, lavintensiv håndtering.

Innad i en besetning er guernsey som regel fredelige og sosiale, og de danner det vanlige rangordningsmønsteret man ser hos storfe. Rundt kjente dyreholdere er de gjerne tillitsfulle og lette å nærme seg. Som hos alt storfe varierer temperamentet fra individ til individ, og en ku med nyfødt kalv kan bli beskyttende, så vanlig forsiktighet rundt mordyr og ved kalving gjelder fortsatt.

Den håndterlige størrelsen bidrar til rasens rykte som lettstelt. En rolig ku av middels størrelse er enklere å flytte gjennom grinder, drivganger og melkestaller enn et større eller mer temperamentsfullt dyr. Det er en av grunnene til at rasen foretrekkes på mindre og familiedrevne gårdsbruk.

Guernsey er en beiteeffektiv rase som trives godt i beitebaserte driftssystemer, der gress og grovfôr utgjør mesteparten av fôret. Den daglige driften dreier seg om melkerutinen, fôring og å holde dyrene friske og rene. En ku i laktasjon må melkes etter en fast plan, vanligvis to ganger om dagen.

Pelsstell

• Børst pelsen jevnlig for å holde den ren og for å sjekke huden for parasitter eller sår.
• Klipp og undersøk klauvene etter en fast rutine for å forebygge halthet.
• Hold juret rent før og etter melking for å redusere risikoen for jurbetennelse.
• Følg med på ytre parasitter som lus og flue, og behandle ved behov.

Mosjon

• Gi daglig tilgang til beite eller en stor luftegård for fri bevegelse.
• La dyrene beite gjennom dagen, slik at fôring og naturlig mosjon kombineres.
• Unngå å holde kyr innesperret over lengre perioder, siden det kan påvirke klauver og hold.

Miljø

Guernsey takler tempererte klima godt og beiter utendørs store deler av året under milde forhold. Sørg for skygge og friskt vann i varmt vær, siden rasen kan oppleve varmestress, og gi tørt ly eller innhusing i kaldt, vått eller vindfullt vær. Rent, godt drenert underlag og tørr strø i fjøset bidrar til å forebygge klauv- og jurproblemer.

Guernsey utnytter grovfôr effektivt til melkeproduksjon, så grunnlaget for fôringen er godt beite i beitesesongen og konservert grovfôr som høy eller surfôr når gresset er knapt. Kyr i laktasjon har høyere behov for energi og protein og får som regel tilskudd av kraftfôr tilpasset melkeytelsen. Nøyaktige mengder avhenger av kroppsvekt, melkeytelse, beitekvalitet og laktasjonsstadium, og en fôringsrådgiver eller veterinær kan sette opp fôrrasjoner for en gitt besetning.

Godbiter og tilskudd

Tilgang på mineraler og salt er viktig, særlig under laktasjon, og en fritt tilgjengelig mineralstein eller balansert mineralblanding dekker de vanligste behovene. Små mengder rotvekster eller godt høy kan brukes som godbiter og for å gjøre håndtering lettere. Rent, friskt vann må være tilgjengelig til enhver tid, siden en melkeku drikker store mengder hver dag.

Guernsey er en generelt robust og langlevd melkerase, med en typisk levetid på 12 til 15 år ved godt stell, selv om den produktive brukstiden på et kommersielt bruk ofte er kortere. Som melkedyr er de viktigste helserisikoene knyttet til laktasjon og kalving, ikke til rasespesifikke defekter. God ernæring, rent fjøs og jevnlig veterinærtilsyn holder de fleste problemer i sjakk.

Forebyggende stell

• Følg et vaksinasjons- og parasittprogram satt opp sammen med veterinær.
• Klipp og undersøk klauvene etter en fast rutine.
• Oppretthold melkehygiene for å redusere risikoen for jurbetennelse.
• Tilpass fôret rundt kalving for å redusere risikoen for melkefeber og ketose.
• Sørg for balanserte mineraler og konstant tilgang på rent vann.

Guernsey-kviger blir vanligvis satt til bedekning ved 13 til 15 måneders alder, tilpasset slik at de kalver ved rundt to års alder, selv om nøyaktig tidspunkt avhenger av vekst og hold snarere enn alder alene. Bedekning skjer enten naturlig med okse eller, svært vanlig på melkebruk, ved kunstig inseminering, som åpner for bruk av registrerte okser og styrket avlsframgang.

Drektigheten varer i omtrent ni måneder, nær 283 dager, og kua føder normalt én kalv, med tvillinger som en sjelden foreteelse. Kalving er som regel problemfri hos rasen, men kyr bør overvåkes når fødselstidspunktet nærmer seg, og det bør bare gis hjelp ved behov.

Nyfødte kalver må få råmelk kort tid etter fødselen for tidlig immunforsvar. Kalvene fôres deretter opp på melk eller morsmelkerstatning og introduseres gradvis for kalvestarter og grovfôr før avvenning, som vanligvis skjer ved to til tre måneders alder avhengig av driftsopplegget. Hokalver beholdes ofte som rekrutter til besetningen, mens håndteringen av hankalver varierer fra gård til gård.