Devon

Devon er en av de eldste kjøttferasene på De britiske øyer. Navnet kommer fra grevskapet Devon i sørvest-England, der rasen ble utviklet som et allsidig gårdsdyr lenge før moderne raser ble definert. Rasen kjennetegnes ved sin ensfargede røde pels, som varierer fra lys gyllenbrun til dyp rubinrød. Denne fargen har gitt opphav til kallenavnet Ruby Red.

Voksne Devon-dyr er store. Fullvoksne okser veier vanligvis 900 til 1 100 kg, mens kyr veier 500 til 650 kg. Rasen har rykte på seg for å omsette gress og grovfôr til kjøtt med god effektivitet, og egner seg derfor godt i beitebaserte og gressbaserte driftsformer. Devon tåler et bredt spekter av klima, og klarer både varme og kulde bedre enn mange raser av tilsvarende størrelse.

Temperamentet er et av rasens fremste kjennetegn. Devon er rolig, godlynt og medgjørlig, egenskaper som gjør håndtering, gjerding og daglig drift enklere for både små og store besetninger. Historisk ble rasen også brukt som trekkokser, en oppgave som krevde både styrke og et stabilt gemytt.

Hvem rasen passer for

Devon passer produsenter som ønsker et hardført kjøttdyr som yter godt på grovfôr med lite behov for kraftfôr. Det medgjørlige vesenet passer for dem som håndterer dyrene direkte og som setter pris på lite stress i besetningen. Rasen tiltaler også småskala bønder og bevaringsbeiteprosjekter, der roligere dyr og god beiteevne teller mer enn maksimal kroppsstørrelse.

Devon stammer fra grevskapet Devon i sørvest-England, der storfe av denne typen er dokumentert i flere hundre år. Gjennom mesteparten av sin tidlige historie var rasen et trippelbruksdyr. Den ga kjøtt, melk og trekkraft som arbeidsokse på gårder der ett og samme dyr måtte fylle flere roller.

Devon var blant de aller første europeiske storferasene som ble brakt til Nord-Amerika. Kilder beskriver at røde Devon-dyr ankom tidlig på 1600-tallet sammen med engelske nybyggere i kolonien ved Plymouth, i det som i dag er delstaten Massachusetts. Styrken og det stabile gemyttet gjorde dem verdifulle som trekkokser til å rydde land og frakte last, og rasen spredte seg gjennom den tidlige kolonitidens jordbruksøkonomi.

Etter hvert som jordbruket ble mekanisert og melk- og kjøttproduksjon ble spesialisert, delte Devon seg i to linjer. Den ene linjen ble avlet for melk og ble til Milking Devon, mens den andre ble utviklet hovedsakelig for kjøtt. Kjøttlinjen, som noen ganger kalles Red Ruby eller North Devon, er den linjen som i dag forbindes mest med rasen.

Raselag i England, og senere i andre land, førte stambøker for å holde rasen ren. Devon er eksportert til mange regioner, blant annet Australia, New Zealand, Sør-Afrika og deler av Sør-Amerika, der varmetoleransen og beiteevnen passer godt til ekstensiv beitedrift.

Devon er solid bygd, med en dyp og bred kropp og god lengde. Kroppsbygningen er muskuløs uten å være ekstrem, og ryggen er jevn over en sterk overlinje. Hodet er middels stort med bred panne. Tradisjonelle Devon-dyr har horn, men det er også utviklet kollede (naturlig hornløse) linjer. Beina er sterke og godt plassert, og egner seg til å gå og beite på både flatt beite og mer ulendt terreng.

Det mest særegne trekket er pelsen. Devon er ensfarget rød over hele kroppen, noe som er opphavet til navnet Ruby Red.

Pels og farger

Pelsfargen er ensartet i hele rasen og er en av de enkleste måtene å kjenne igjen en Devon på. Dyrene varierer fra lysere kastanjebrunt til dyp, mørk rubinrødt. Pelsen er kort i varmt vær og blir tykkere og noe krusete i kaldt vær, noe som bidrar til at rasen tåler ulike klimaforhold godt. Mule og hud er som regel lyse eller hudfarget, og halekvasten er vanligvis rød som resten av kroppen.

Devon er kjent for et stille og jevnt temperament. Rasen er rolig, godlynt og medgjørlig, noe som gjør daglig håndtering, flytting mellom innhegninger og rutinemessig veterinærarbeid enkelt. Disse egenskapene var viktige i rasens historie som trekkokser, der et stabilt og samarbeidsvillig dyr var avgjørende for at arbeidet skulle være trygt for folkene rundt.

Devon aksepterer som regel vanlig kontakt med dem som håndterer dem, uten overdreven stress, og dyrene reagerer godt på et jevnt driftsopplegg med lite press. Kyrne er oppmerksomme mødre og er vanligvis rolige rundt kalvene sine. Rundt fremmede holder godt håndterte Devon-dyr seg som regel fattet i stedet for å reagere med uro. I flokken blander de seg lett med annet storfe og er ikke kjent for aggresjon, selv om okser av enhver rase krever forsiktig håndtering. Rasens rolige natur passer den også til blandet beitedrift sammen med andre husdyr.

Devon er en hardfør rase som klarer seg godt i beitebaserte driftssystemer med beskjedne innsatsfaktorer. Det meste av stellet dreier seg om å opprettholde godt beite, sørge for rent vann og følge et fast helseprogram for besetningen.

Pelsstell

• Pelsstellet er minimalt; den korte pelsen felles og fornyes med årstidene
• Sjekk for ytre parasitter som lus, fluer og flått, særlig i varme måneder
• Kontroller og klipp klauver ved behov for å forebygge halthet
• Hold øye med hornene der de finnes, både vekst og tilstand

Mosjon

• Åpent beite gir den daglige bevegelsen rasen trenger
• Rotasjonsbeiting holder fôrkvaliteten høy og fordeler beitetrykket
• Sørg for nok plass til å gå til vann og skygge, slik at dyrene beveger seg gjennom dagen

Miljø

Devon tåler både varme og kulde, men drar likevel nytte av naturlig eller bygget ly, som trær, le for vind eller et enkelt skur. Sørg for skygge i varmt klima og et tørt område uten trekk i kaldt eller vått vær. I norske vintre bør dyrene ha tilgang til innendørs vinteroppstalling eller et solid, trekkfritt tilbygg. Sikker gjerding og pålitelig vanntilgang er de viktigste behovene når det gjelder infrastruktur.

Devon er kjent for å omsette gress og grovfôr til kjøtt på en effektiv måte, og rasen kan fetes ferdig på beite alene under gode forhold. Et kosthold med godt beite i vekstsesongen, supplert med høy eller surfôr når gresset er knapt, dekker behovet til de fleste dyr. Kraftfôr er valgfritt og brukes hovedsakelig for å opprettholde tilvekst eller sluttfore dyr når grovfôrtilgangen er begrenset.

Godbiter og tilskudd

Gi fri tilgang på mineraler og salt tilpasset lokal jord og fôrvekst, siden mangeltilstander varierer fra sted til sted. Rent, friskt vann skal alltid være tilgjengelig. Enhver endring i fôrrasjonen bør gjøres gradvis over flere dager, slik at vombakteriene får tid til å tilpasse seg.

Devon er som regel en robust rase med god langlevethet. Mange kyr forblir produktive i årevis, og den typiske levetiden er 12 til 15 år. De fleste helseproblemene er vanlige tilstander hos beitedyr generelt, ikke feil som er spesifikke for rasen, og god ernæring, parasittkontroll og rutinemessig veterinærtilsyn holder problemene på et lavt nivå.

Forebyggende stell

• Følg en lokal vaksinasjonsplan i samråd med veterinær
• Oppretthold et parasittkontrollprogram med beitestyring og ormekur
• Gi balanserte mineraler for å forebygge mangelsykdommer
• Sjekk klauver og hold jevnlig
• Før journal over avl, kalving og behandlinger

Devon blir kjønnsmoden i løpet av det første til andre leveåret, og kviger blir ofte satt til å kalve rundt to års alder. Kyrne har rykte på seg for god fruktbarhet og jevn kalving, og rasen omtales generelt som lettkalvende, noe som reduserer behovet for hjelp ved fødsel.

Drektigheten varer omtrent ni måneder, nær 283 dager, og kyrne føder som regel én kalv i året. Tvillinger forekommer bare av og til. Kalvene blir vanligvis født uten komplikasjoner og er raskt på beina og i gang med å die. Devon-kyr er oppmerksomme mødre med god nok melkeproduksjon, og rasens rolige gemytt videreføres i et stabilt forhold til kalvene. Kalver avvennes som regel ved seks til åtte måneders alder. Med god drift kan kyrne fortsette å kalve og fostre opp kalver i mange år, noe som bidrar til rasens lange produktive liv.