Labrador retriever

Norsk Kennel Klub klassifiserer labradorretriveren i gruppe 8, apporterende hunder. Rasen er blant de mest registrerte i landet og er utbredt som familiehund, assistansehund, narkotikahund og søk-og-redningshund.

Opprinnelig ble labradorretriveren avlet for å hente fisk og vilt i kaldt havvann. Den korte vannavstøtende dobbeltpelsen, de kraftige labene og den robuste bygningen vitner om denne bakgrunnen. Arbeidsinstinktet er like sterkt i dag selv om bruksområdene har blitt langt bredere.

Rasen er kjent for et jevnt og stabilt temperament kombinert med sterk motivasjon for å samarbeide med mennesker. Tre farger anerkjennes av NKK: svart, gul og sjokolade.

Krav til eieren

Labradorretriveren trenger daglig fysisk utfoldelse og konsekvent oppfølging. Den er et godt valg for førstegangshundeeiere som er villige til å bruke tid på trening, og for familier med barn. Rasen er sosialt avhengig og tåler dårlig å være alene over lang tid. Den passer ikke for dem som ønsker lite hårfelling eller lav aktivitet i hverdagen, siden labradoren feller jevnt og har et høyt energinivå.

Rasens navn er et historisk tilfelle av feilbetegnelse: labradorretriever stammer ikke fra Labrador-halvøya, men fra Newfoundland. Der arbeidet lokale vannhunder kjent som St. Johns-hunden, eller den lille newfoundlanderen, side om side med fiskere på 1700- og tidlig 1800-tall. De apporterte fisk, dro garn og hjalp til med liner i kaldt Atlanterhavsvann.

Britiske besøkende og handelsmenn tok med seg noen av disse hundene til England tidlig på 1800-tallet. Godseiere, blant dem greven av Malmesbury og hertugen av Buccleuch, avlet dem systematisk som apportørhunder på skytegodser. Betegnelsen «Labrador» festnet seg i dette miljøet uten å ha geografisk belegg.

Karantenebestemmelser og en avgift på tisper i Newfoundland begrenset importen over tid. De britiske linjene ble rasens fundament, og videre avl der presiserte typen til det vi kjenner i dag.

The Kennel Club i Storbritannia anerkjente labradorretriever i 1903. American Kennel Club registrerte rasen i 1917. Svart dominerte de tidligste kullene, men gule og sjokoladefargede individer ble registrert allerede fra starten av den formelle avlen.

To trekk skiller labradorretriveren tydeligst fra beslektede raser: pelsen og halen. Pelsen er kort, rett og tett med et vannavstøtende ytterlag og en myk bunnull, opprinnelig utviklet for arbeid i kaldt vann. Halen kalles gjerne oterhalen fordi den er bred og rund i tverrsnittet, tykk ved roten og dekket av tett pels. Den fungerte som ror i vannet. Kroppen for øvrig er balansert og muskuløs, med dypt brystkasse, rett rygg og et bredt hode med moderat stopp. Ørene henger flatt inntil hodet.

Pels og farger

De tre godkjente fargene er svart, gul og sjokolade. Gul varierer fra lys kremfarge til rødgul. Små hvite tegninger på brystet tolereres i de fleste rasestandarder, men er ikke ønsket. Dobbeltpelsen gir kraftig felling to ganger i året i tillegg til jevn felling gjennom resten av året.

Noen avlere markedsfører såkalte sølv-labradorer. Sølv er egentlig en fortynnet variant av sjokolade og godkjennes ikke som en selvstendig farge av NKK eller andre store raseklubber.

Labradoren drives av mat og bevegelse. Den er matmotivert i en grad som er uvanlig selv blant arbeidsraser, og mange individer bærer en genvariant som gir økt matlyst og redusert metthetsfølelse. Denne egenskapen forenkler treningen betraktelig, men krever at eieren er bevisst på porsjonsstørrelsene.

Temperamentet er stabilt og vennlig. Hunden er kjærlig mot familien og holder seg gjerne nær eieren. Den fungerer vanligvis godt med barn, men kroppsstørrelse og energinivå tilsier tilsyn under lek med de minste.

De fleste labradorer møter fremmede med nysgjerrighet og vennlighet snarere enn forsiktighet. Dette gjør dem lite egnet som vaktbikkjer, men godt egnet i aktive hjem med mye gjennomtrekk. De går som regel godt overens med andre hunder og med katter, særlig om de er vokst opp med dem. Uten tilstrekkelig aktivitet og mental stimulering kan en labrador begynne å tygge, grave eller bli krevende å håndtere.

Mosjon

• Gi minst 60 minutters aktivitet per dag, fordelt på turer, løp eller lek.
• Labradorretriveren er bygd for friluftsliv. Henting og svømming passer rasens instinkter godt og utmatter hunden effektivt. Norsk fjord-, innsjø- og skogsmark er ypperlig terreng.
• Fra 1. april til 20. august gjelder båndtvang etter viltloven. I denne perioden skal hunder holdes i bånd i utmark. Skaff tilgang til inngjerdet areal eller hundevennlige områder for fri utfoldelse.
• Om vinteren bør potene skylles av etter turer i gatene, siden veisalt og austringsand kan irritere poteputene.
• For valper økes treningsbelastningen gradvis for å skåne ledd og vekstplater.

Pelspleie

• Børst pelsen ukentlig. Under de to store fellingsperiodene i året trengs daglig eller annendaglig børsting for å holde løs bunnull under kontroll.
• Bad hunden ved behov, ikke rutinemessig. For hyppig bading fjerner naturlige fettstoffer fra pelsen.
• Sjekk og rens ørene jevnlig. Hengede ører holder på fuktighet og kan gi ørebetennelse.
• Klipp klørne hver tredje til fjerde uke og pensle tennene flere ganger i uken.

Omgivelser

Labradoren tilpasser seg til ulike boforhold forutsatt at den får nok daglig mosjon, men trives best med tilgang til hage eller friarealer. Rasen tåler ikke å være alene i lange perioder. Et sikkert inngjerdet uteområde er nyttig fordi labradoren har en sterk nese og kan vandre langt etter interessante lukter.

Labradoren spiser gjerne mer enn den trenger, og fri tilgang på mat er ikke anbefalt for denne rasen. Velg et komplett og balansert hundefôr tilpasset hundens livsstadium og mål opp porsjonene nøyaktig. Fôrmengden avhenger av fôrets kaloriinnhold og hundens vekt og aktivitetsnivå. Bruk produsentens veiledning som utgangspunkt og juster etter kroppstilstanden over tid. Friskt vann skal alltid være tilgjengelig.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter under 10 prosent av de daglige kaloriene og trekk dem fra i de ordinære porsjonene. En praktisk løsning er å bruke deler av hundens daglige tørrfôrmengde som belønning under trening. Tilskudd som leddstøtte eller omega-3 brukes av noen eiere, men et komplett fôr dekker som regel behovet til en frisk hund. Rådfør deg med veterinær før du begynner med kosttilskudd.

Mange labradorer bærer en genvariant som demper metthetsfølelsen og øker matlysten. Det gjør fedme til et av de hyppigste helseproblemene i rasen og til en faktor som forverrer andre tilstander, særlig leddsykdommer. Forventet levetid er 11 til 13 år. Ansvarlige oppdrettere screener avlsdyrene for kjente arvelige lidelser før paring for å redusere risikoen for avkommet.

Forebyggende tiltak

• Hold vaksinasjoner og parasittbehandling oppdatert.
• Oppretthold sunn vekt med avmålte porsjoner og daglig mosjon.
• Gjennomfør årlige veterinærkontroller, og hyppigere ettersom hunden eldes.
• Rens ørene regelmessig og undersøk huden.
• Velg valp fra oppdretter som dokumenterer helsetester for hofter, albuer, øyne og genetiske tilstander.

Dyrevelferdsloven forbyr avl der kjente arvelige helseproblemer medfører unødige lidelser hos avkommet. NKK har helseprogrammer og avlsanbefalinger for labradorretriever som seriøse oppdrettere forholder seg til.

Sterk matmotivasjon er rasens viktigste treningsressurs. Labradoren kobler svært raskt en handling til en belønning, og det gjør positiv forsterkning spesielt effektivt. Nettopp dette er grunnen til at rasen brukes mye som guidehund, narkotikahund og søkshund. Grunntreningen bør starte tidlig. Øktene holdes korte og konsekvente, og energien kanaliseres snarere enn forsøkt dempet.

Grunnleggende trening

1. Sett i gang sosialisering fra de første månedene og la valpen bli kjent med ulike mennesker, steder, lyder og dyr.
2. Lær inn grunnkommandoer som sitt, bli, kom og slipp med bruk av matbelønning.
3. Tren løs line fra starten. Voksne labradorer er sterke og kan dra kraftig.
4. Avled munntak mot tyggeleker og belønn rolig atferd konsekvent.
5. Bruk henting og luktesøk for å gi utløp for rasens apporteringsinstinkt.
6. Øv i ulike miljøer og situasjoner for å bygge pålitelig respons rundt distraksjoner.

Ansvarlig avl begynner med helseundersøkelse av begge avlsdyrene. NKK anbefaler testing for hofter, albuer, øyne og kjente genetiske tilstander, og oppdrettere forventes å følge raseklubbens retningslinjer. Dyrevelferdsloven setter de juridiske rammene: avl som medfører unødige lidelser hos avkommet er forbudt.

Tispen har vanligvis første løpetid mellom 6 og 12 måneder, men avl anbefales ikke ved første brunst. Seriøse oppdrettere venter til hunden er ferdigvokst og har bestått helsescreeningen. Brunsten gjentas omtrent to ganger i året.

Drektigheten varer rundt 63 dager fra befruktning. Kullstørrelsen er vanligvis 6 til 8 valper, men variasjon forekommer. Valpene er blinde og døve ved fødselen og er fullstendig avhengige av moren de første ukene.

Valpene begynner overgangen til fast mat rundt 3 til 4 ukers alder. Tidlig håndtering og sosialisering hos oppdretter er avgjørende for temperament og sosial tilpasning. Valper leveres til nye hjem rundt 8 ukers alder, etter avvenning og oppstart av vaksinasjonsplan.

Slik går du fram for å registrere en Labrador retriever i Norge

Chipen sitter gjerne allerede under huden når valpen kommer hjem fra oppdretteren, og mange er innom DyreID hos veterinæren. Men hva skjer den dagen din Labrador retriever stikker av på ferie i Sverige, eller noen skanner den i et helt annet land? Den kostnadsfrie United Pet Club-profilen sørger for at svaret blir «ring eieren»: opplysningene dine ligger ved hundens ID og kan slås opp fra hele verden. Registrer hunden din på noen få minutter.

De femten sifrene under pelsen på din Labrador retriever peker først på deg når et register sier det. La United Pet Club si det kostnadsfritt: registreringen varer livet ut, alle chipmerker godtas, og hver endring er gratis. Chipregistreringen først, kontoen rett etterpå.